Det store scenarioet utspilte seg i Porsangerfjorden, da for anledningen, et hurtigruteskip med over 650 passasjerer og en besetning på 100 begynte å brenne. Brannen startet i maskinrommet med etterfølgende eksplosjon og raskt ble skipet fyllt med røyk. Skipets kaptein sendte raskt nødmelding samtidig som brannslokking og en masseevakuering ble iverksatt. Det brennende skipet kolliderte underveis med et lasteskip, noe som forårsaket et stort oljesøl. Dermed var det duket for at en rekke både sivile og militære redningsressurser fra Norge, Sverige og Russland ble involvert i de ulike fasene av scenarioet.
Det var ingen tilfeldighet at et slikt scenario ble valgt. En økende trafikk med cruiseskip i nordområdene samt stor trafikk av russiske oljetankere kan medføre store ulykker og vil bety store utfordringer for redningsapparatet. Derfor var det også valgt å kjøre øvelsene i fullskala slik at alle i beredskapsorganisasjoner fikk utføre den jobben de ville fått i et reelt tilfelle.
Branninnsatsen på skipet foregikk etter et realistisk tidsskjema hvor skipets egen besetning startet evakuering og skipets åtte egne røykdykkere begynte brannslokkingen. Disse måtte snart ha assistanse utenfra og i nordområdene er Kystvaktskipene med sine røykdykkere nærmeste forsterkning. Vel en time etter at brannen startet ble det første innsatslaget med fire mann fra Kystvakta firt ned på skipet fra helikopter.
Andre helikoptere kom også raskt til unnsetning og fraktet ut de hardest skadde passasjerene.
To timer senere ble RITS-laget bestående av seks brannmenn fra Bodø brannvesen firt ned på skipet hvor de innledet samarbeidet med Kystvaktas mannskaper. På grunn av en branndør som ikke fungerte og en omkommet person som stengte en branndør hadde røyken under tiden spredt seg opp til og med dekk 5 i akterdelen. Det var dermed en stor oppgave å slokke og søke gjennom de store arealene og det var påkrevd med enda mer forsterkning. Fire timer senere ankom så et sammensatt RITS-lag med brannmannskaper fra Larvik, Kristiansand, Oslo og Bergen.
Neste dag fortsatte øvelsen som om hendelsen hadde foregått uavbrutt og RITS-lag fra Sverige ble også satt i innsats.
Totalt ble 513 ”levende” markører samt 122 ”omkomne”, hvorav 16 lå i sjøen, ført i land fra skipet enten med livbåter eller med Sea King-helikoptrene fra 330-skvadronen, Lynx-helikoptre eller et svensk Super Puma-helikopter.
Skole for skipsteknikk og sikkerhet ved KNM Tordenskjold i Bergen var teknisk organisator av øvelsen og brukte store ressurser både før og under øvelsen for å gjøre ting mest mulig realistisk. 50 personer fra Sjøforsvaret pluss to kystvaktskip og kontrollbåter var i aksjon.
Lars Brenden,
”Brannmannen”
Helt unik erfaring
– Barents Rescue var en helt unik opplevelse som ga oss en rekke erfaringer på flere nivåer, sier fagansvarlig for brannvesenets del under øvelsen, brannsjef Helge Eidsnes til ”Brannmannen”.
Eidsnes trekker frem disse erfaringene fra de tre hovedfeltene i øvelsen; øvelsesplanlegging, øvelsesgjennomføring og erfaringene i felten:
– Med hensyn til øvelsesplanleggingen så tror jeg vi vil se flere store øvelser i fremtiden som involverer flere sektorer og til dette formålet trengs godt planleggingsverktøy. Ved Barents Rescue brukte vi verktøy med NATO-standard som fungerte bra, men det er også behov for et sivilt planleggingsverktøy. Vi bør her trekke erfaringene fra Barents Rescue slik at det kan utvikles et verktøy med fokus på store sivile øvelser.
– En annen viktig ting som er verdt å nevne i forbindelse med storøvelser, er at disse ikke skal gå på bekostning av de mindre øvelsene. Storøvelser forutsetter at alle involverte har øvd på sine ferdigheter i forkant slik at disse kan omsettes og brukes i en stor sammenheng.
Til gjennomføringen av øvelsen ble det benyttet et militært utviklet krisehåndteringsverktøy CMIS. Også på dette området er det ifølge Eidsnes behov for en videreutvikling av et IT-basert verktøy som kan benyttes i redningstjenesten.
– CMIS-dataverktøyet som vi brukte under øvelsen fungerte godt, men det er for tidlig å konkludere med at dette er fremtidens system. Både når det gjelder verktøy til øvelsesplanlegging og øvelsesgjennomføring er det DSB som må vurdere utvikling av de rette verktøyene, sier Eidsnes.
Hele øvelsen ble ledet av DISTAFF (directing staff) hvor militære og fagpersonene fra de involverte beredskapsorganisasjonene deltok. Også på dette området mener Eidsnes det er behov for videreutvikling.
– DISTAFF med hele sitt nettverk fungerte bra, men denne organiseringen kan også videreutvikles mot sivile formål. Totalt sett må man likevel si at både planlegging, gjennomføring og organisering av øvelsesledelsen fungerte godt da dette er første gang dette er brukt i sivil sammenheng.
Praktiske delen
– Den praktiske øvelsen ute på Hurtigruta var veldig nyttig. Erfaringene herfra er viktige i fremtiden fordi de gir oss bedre forutsetninger ved fremtidige hendelser. Ikke minst er kontakten vi har hatt både i planleggingsfasen og under selve øvelsen med styrker fra andre land verdifull, sier brannsjefen.
– RITS-innsatsen oppleves av alle involverte som en suksess. Ingen vesentlige ting gikk galt og sikkerhetsmessig må vi være veldig fornøyd. Det var ingen skader på noen av innsatsmannskapene selv med mange nedfiringer fra helikopter i 25 sekundmeter vind. Dette tilskriver jeg gode forberedelser hvor vi var meget nøye med HMS.
Eidsnes viser også til totaliten ved øvelsen som ga gode erfaringer.
– Vi er i Bergen vant til å øve med Hurtigruta, men da har hele skipsbesetningen fokus på vår RITS-innsats. I dette tilfelle skulle vi gjennomføre en stor branninnsats samtidig som det var en masseevakuering igang som stresset skipets besetning. Vi fikk derfor ikke fullt fokus, noe som vil være realistisk ved brann i et passasjerskip.
– Øvelsen viser til fulle behovet for RITS-beredskapen. Erfarne brannmenn som kan bistå skipet er en nødvendighet ved større branner. Et viktig moment ved RITS-innsatsen var at personell fra alle RITS-styrkene i landet skulle delta. Gjennom dette vil erfaringene fra Barents Rescue komme alle til gode. Nå er det opp til disse å bruke erfaringene til læring i eget brannvesen, avslutter Eidsnes.
Lærerikt
Leif Linde fra Bergen brannvesen var innsatsleder for det sammensatte RITS-laget. Dette er hans synspunkter etter øvelsen:
Øvelsen ble veldig bra, ikke minst med tanke på at vi fikk mye vær med over 50 m/sek. i kastene! Dette ga oss som redningsmannskaper erfaring i det vi kan minst med en slik hendelse, nemlig bruken av helikopter som transportmiddel. Her har samarbeidet med 330-skvadronen vært meget godt, de viser gjensidig respekt for fagkunnskapene våre og er profesjonelle til fingerspissene.
Dette gjorde hele operasjonen lettere og mer lærerik. Ikke bare gledet mannskapene seg for flyturenes del, men også spesielt til å samarbeide med 330-mannskapene.
Skipsbrann er jo som kjent noe av det verste vi redningsmannskaper kommer borti, med ukjent sted og mange ukjente samarbeidspartnere. Barents Rescue var intet unntak. Det første en som innsatsleder må konsentrere seg om er kontakten med skipets kaptein. Dette gikk meget greit, spesielt første dag da vi har samøvd med disse mannskapene tidligere. Dette viste igjen verdien
av samøving med reelle objekter.
En annen utfordring som innsatsleder i en stor sak som dette, er å få koordinert innsatsen med de store styrkene Forsvaret hadde ombord. Forsvaret stilte med masse røykdykkere og flere innsatsledere. Det viktige her er å få god dialog og samarbeid gjennom å trekke frem de kunnskapene de besitter om situasjonen og skipet. Men også bruke de erfaringene vi tross alt besitter som profesjonelle redningsmannskaper til å få hele redningsinnsatsen inn i et spor, og ikke en masse individuelle grupper. Dette var en reell utfordring ombord her, med massevis av innsatsmannskaper som ikke kjente til hverandre.
Samarbeidet mellom innsatsleder og lederne fra Forsvaret fungerte utmerket, og den samme tibakemeldingen kom fra innsatmannskapene. Denne type samøvelse med Forsvaret bør videreføres med de fremtidige RITS-gruppene for å være samtrent i forkant av reelle hendelser.
Øvelsen viste oss også viktigheten i det å innhente mest mulig informasjon i forkant – være aktiv i innhentingen og ikke vente på at ting kommer i «fanget» på en. Da fikk vi forberedt oss så godt som mulig, og fikk et mye bedre utgangspunkt for innsatsen da vi kom ombord.
Det som fungerte meget dårlig var ikke uventet kommunikasjonen mellom innsatsleder og røykdykkerleder, her er det mye å forbedre. Vi måtte låne kommunikasjon av skipet den ene dagen, og bruke røykdykkersambandet den neste. Dette skaper unødig mye «støy» for røykdykkerne, og kan være et sikkerhetsproblem, sier Linde denne øvelsen ble «malen» på ordtaket prestisjefritt samarbeid.
COMMENTS