Forberedt på det ekstreme

Brannmannen vil i en artikkelserie spørre ledere i brann- og redningstjenesten om hvordan deres opplevelser er fra ekstreme hendelser. Var de mentalt forberedt, følte de at beslutningene de tok var de riktige, hvordan lever de med hendelsene som også krevde menneskeliv og ikke minst hva kan gjøres for å bli best mulig forberedt på det ekstreme?

Første vakt som brannmester
Jan Erik Andersen var underbrannmester og skulle fungere som brannmester på Hovedbrannstasjonen i Oslo denne nattvakta i mars i 2001. Lite ante han om at nattas brann ville prege han resten av karrieren. Var han forberedt på sin rolle?

–    Jeg satt for første gang i setet foran som utrykningsleder for en slokkegruppe. Da vi fikk brannmeldingen i Fredensborggata på natta var ikke muligheten til å forberede seg optimale. Sjåføren på mannskapsbilen var ny og trengte veiledning om kjørerute. I tillegg var kjøreruta veldig kort. Jeg ante ikke omfanget av det som ventet meg, og da vi rundet hjørnet fikk jeg alt i “fanget”.

Fremme i Fredensborgveien krydde det av folk i gata og en ambulanse var allerede framme.

–    En ambulansesjåfør prøvde å stoppe oss for å ta ned folk som hang i vinduene der han sto, men jeg tenkte at vi måtte kjøre fram slik at vi fikk plassert liften. For de som sto på gata var det nok en sjokkopplevelse at vi ikke stoppet og de fortsatte å dra i armene mine da jeg gikk ut av bilen. Jeg hadde likevel klart for meg hvilke prioriteringer som måtte gjøres og tok et skritt tilbake. Noen oppfattet meg nok som arrogant der og da, men det var bevisst.

Var beslutningene du gjorde riktige?

–    Oppgavene ga seg litt av seg selv. Den første liften begynte å ta ned folk som hang i vinduene. Jeg ga beskjed over samband til ankommende enheter at det var en livreddende aksjon, og hvor jeg ville plassere høyderedskapen og andre enheter. Jeg dirigerte bilene fra Briskeby inn på andre siden av fasaden. Dermed fikk vi to sektorer for livredning og her arbeidet liften og stigebil med å ta ned folk fra vinduene. Samtidig var det startet røykdykkerinnsats mot oppgangene.

–    Jeg observerte to personer i et vindu i fjerde etasje, og i tillegg to personer ute på taket ved en loftsleilighet på hjørnet. Jeg vurderte det slik at det var mindre kritisk for disse enn for de som hang etter armene ut av vinduene. Jeg hadde ikke flere høydemateriell tilgjengelig på dette tidspunktet, men jeg var urolig for dem og beordret derfor at hoppepute skulle legges ut som sikring. Samtidig fikk jeg tilbakemelding fra en erfaren røykdykkerleder om at det var umulig å ta seg inn i oppgangen på grunn av full overtenning der. Dermed visste jeg at vi ikke kunne redde ut folk den veien.

Jan Erik fortsatte å overvåke hjørnet da brannen eskalerte raskt.

–    Plutselig fikk vi en voldsom utvikling av brannen med endring av fart og farge på røyken. Det sa meg at branngasser hadde antent og at vi raskt ville få overtenning i leilighetene hvor vi fortsatt hadde personer inne. Dermed måtte vi redde ut de fire personene som sto i vinduene raskt. Det var i utgangspunktet for stor høyde til å hoppe ut i hoppeputa, men det var ikke noe annen mulighet. Jeg ga beskjeden til politiets innsatsleder som over sin megafon ga dem tydelig beskjed om å hoppe etter tur. De to første som hoppet gikk det bra med, men den tredje – en yngre kvinne som hoppet fra fjerde etasje – falt ut av hoppeputa og slo hodet i asfalten. Hun døde senere. Den siste personen klarte seg også fra hoppet i hoppeputa fra stor høyde.

Fryktet rask overtenning

Hva tenker du om resultatet av redningsoperasjonen?
–    Jeg tenker fortsatt på om vi kunne ha reddet kvinnen ved først å ha fullført den pågående redningsaksjonen med stigen, for deretter å flyttet stigebilen. Der og da fryktet jeg en rask overtenning og jeg trodde ikke vi hadde tid til det. Overtenningen av leiligheten tok noe lenger tid enn jeg forventet. Jeg er fortsatt usikker på om vi hadde rukket å flytte stigebilen, men jeg klarer ikke helt å slippe disse tankene. Jeg kan føle at det hadde vært mye bedre hvis leiligheten hadde tent tidligere, da ville ikke tankene kommet tilbake.  

Var du faglig godt nok forberedt til å ta disse beslutningene?
–    Det mener jeg. Jeg hadde undervist mye om brannfysikk og hadde derfor den faglige ballasten som var nødvendig. Hadde jeg vært faglig svak og tatt feil beslutninger ville det vært mye vanskeligere å leve med at en person omkom under redningsinnsatsen.

Har du hatt vanskelige opplevelser etter brannen?
–    To måneder etter brannen fikk jeg en telefon fra politiet. De hadde fått en henvendelse fra familien til den omkomne kvinnen som ønsket å se hoppeputa. Den gang hadde vi ikke noe apparat for å håndtere slikt og jeg sa ja til forespørselen, men det ble et tøft møte som jeg ikke var forberedt på. 

Både moren, stefaren og venninna til kvinnen kom på Hovedstasjon for å se hoppeputa og prate med Jan Erik.

–    Jeg forklarte dem så godt som mulig hva jeg så, hvordan jeg vurderte situasjonen og hvorfor jeg ga beskjeden om at kvinnen skulle hoppe. Jeg fikk vist fram hoppeputa og det viste seg å være bra for mora. Hun hadde en oppfatning om at hoppeputa fungerte som en trampoline som kastet hennes datter ut med resultatet at hun døde av skadene. Da hun forsto hvordan hoppeputa fungerte så kjente hun en enorm lettelse og hun kastet seg rundt halsen min og sa at hennes datter hadde hatt uflaks.  Selv har jeg tenkt mye på at jeg hadde flaks som fikk den responsen av mora.

Viktig å gi pårørende svar
Jan Erik mener mye godt kan komme ut av møte med pårørende, men det må skje i riktige former.

–    Hadde jeg fått samme forespørsel igjen ville jeg aldri tatt møtet alene slik jeg gjorde da. Andre måtte ta ansvar, men jeg kunne vært med. Jeg ser hvor viktig det er at de pårørende får riktig informasjon slik at de kan leve videre med en visshet om at ting ikke kunne vært gjort annerledes. Kanskje vi som ledere må forvente å måtte svare på spørsmål fra pårørende i fremtida, da må vi i så fall være mentalt forberedt på å møte både de som vil klandre oss og de som vil berømme oss for våre beslutninger og innsats.

Vi sier at vi alltid gjør det riktige på et skadested – det er basert på at vi tar beslutninger formet av en viss mengde informasjon, men ikke fasiten. Kan vi leve med å si det?

–    Først vil jeg påpeke at hendelser lik brannen vi hadde i Fredensborgveien har flere faser. I den første fasen er alt fokuset på livredning og man må gi raske og tydelige ordrer til mannskapene. Når man går over til ren slokkeinnsats vil vi ha mer fokus på de strategiske valg ut i fra spredningspotensialet og muligheten for effektiv slokkeinnsats.

–    Mange av de innsatsene vi gjør er basert på intuisjon – det vi har sett og erfart før. Det vil være riktig i mange tilfeller, men står man i slike situasjoner som Fredensborgveien må man være tydelig og flinkere til å vurdere forløpet og utviklingen slik at man kan være i forkant. Samtidig må man være klar på prioriteringer. I brannen i Fredensborgveien valgte jeg å ikke bruke ressurser  i de delene av objektet hvor vi hadde liten mulighet for å lykkes med slokkeinnsatsen, og heller bruke ressurser der vi hadde muligheter for å lykkes. Det betydde at alt brant opp i leilighetene tilhørende en av oppgangene. Jeg kunne ikke, på spørsmål fra noen av de berørte beboerne, svare annet enn at det var store brannskader der da beboerne kom og spurte om leiligheten deres var sterkt skadet. Likevel må man tøre å gjøre slike valg når man er leder. Resultatet ble at vi klarte å holde de begrensningslinjer som var satt.

Tenke gjennom sjøl

Hvordan kan man så være bedre forberedt på slike ekstreme hendelser?
–    Jeg mener at mental forberedelse må inn i lederutdanningen. Vi lærer hvordan vi taktisk skal angripe brannen, men lite om hvordan vi mentalt kan håndtere beslutningene vi tar.

–    Samtidig må alle som skal bli ledere selv tenke nøye gjennom hva det innebærer å være leder. Du kan komme i samme situasjon som jeg gjorde i min første vakt som utrykningsleder og da må du være så godt forberedt som mulig. Det gjør du gjennom å tenke gjennom scenarioer og diskutere med kolleger hvordan dere skal angripe en situasjon. Det kan være en livreddende oppgave, men det kan også være at du som leder evakuerer for mye eller for lenge, noe som får voldsomme ringvirkninger for mange. Det kan være en beslutning som du kan få sterk kritikk for. Og sist men ikke minst må du være faglig sterk nok til å gjøre riktige vurderinger. I Fredensborgveien ønsket ledere fra andre nødetater at vi skulle starte vår innsats der de sto, men som leder må du se helheten og mine vurderinger var basert på hvilken ressurstilgang, kompetanse og risikobilde som var der og da, sier Jan Erik Andersen.