Først en definisjon på helter og heltedåder:
Gud, idol, forbilde, drømmemann/ kvinne, storverk, prestasjon, handling, gjerning.
Hvorfor denne ordforklaringen? Jo omtrent hver gang jeg har forsøkt å gi brannfolk et kompliment og ros for den fantastiske korpsanden, omtanken for liten og stor, bragdene de utfører og alt de har gjort for meg, får jeg det samme sjenerte svaret: «nei, vi gjorde jo bare jobben var…».
Til det vil jeg si både ja og nei. Klart dere gjør jobben deres, men dere gir så uendelig mye mer enn noen annen yrkesgruppe og under ekstreme og hektiske redningsaksjoner.
Verneombud til besvær
Mitt første akutte behov for brannmenn kom med at verneombudsansvaret ramlet ned i hodet på meg. Det fantes ikke snev av brannvern på arbeidsplassen (kommunebyrakrati i Oslo), ei heller i bygningen vi arbeidet i. Brannvern var et ikke-tema så vel hos sjefene som hos de ansatte. Enkelte av de ansatte var også prinsipielt mot brannvern, og startet en åpenlys mobbekampanje mot verneombudet når temaet kom på dagsorden. Men nå var ståa slik at jeg gjennom to år hadde fått grundig opplæring i emnet hos en av landets fremste brannetterforskere, og jeg ville overhodet ikke finne meg i videre ignorering av brannvernet.
Så hva nå? Inn i tenkeboksen igjen. Går det an å «rotte seg sammen med brannvesenet tro»?
Rett mann på rett plass
Etter et par telefoner fikk jeg på alle måter tak i rett mann. Klart han forsto situasjonen, og selvfølgelig skulle han stille opp. Denne mannen var ikke vanskelig å be, nei. En usigelig lettelse for verneombudet som ikke ville gi seg.
Men så var det slik at denne mannen ikke var som andre menn som hadde krysset min vei. Vanligvis tar det jo syv lange og syv breie å få til en avtale med offentlige ansatte. Men Oslo brann- og redningsetat (OBRE) er ikke som andre etater. Her var spørsmålsstillingen: «Når får jeg komme?» Hadde jeg ikke sittet godt da, hadde jeg garantert gått rett i gulvet, en slik mann hadde jeg aldri møtt for. Tre dager senere var tidenes brannvernprosjekt i gang i var byråkratiske virksomhet. I flere måneder fikk verneombudet veiledning og opplæring, ledere og bakstreverske medarbeidere fikk opplæring og øvelser som endret hele tankegodset på arbeidsplassen. Og verneombudet kunne bare ringe om det var noe mer.
Nå ble omkvedet. «hvorfor har vi ikke fått dette før?», «brannvern inn på virksomhetsplanene» og «når får vi Morten på besøk igjen?». Virksomheten vår hadde fått sin egen helt! Morten var mannen som hadde «gått rett hjem», og jeg er ikke sikker på om det var jentene eller gutta som la mest langflate…
Høsten 2000 startet jeg opp med videreutdanning i HMS, og prosjektoppgaven skulle selvsagt være om forebyggende brannvern. Som den spontane og litt «ville og gale» personen jeg er, dukket det opp en drøm om å få hospitere på forebyggende avdeling i OBRE.
Etter noen uker tok jeg mot til meg og ringte davaerende brannsjef. «Kan det la seg gjøre med en måneds hospitering, jeg vil så gjerne få litt innsikt i det praktiske arbeidet også»? Som den alltid hyggelige og greie mannen han er, mente han at dette skulle nok la seg gjøre ja, «bare send et lite brev om deg selv og hva du gjør, så skal vi ordne dette».
Hva mer kunne jeg nå ønske meg? Jeg gjorde det jeg aller helst ville her i livet og i tillegg skulle jeg få hospitere, jeg var ellevill av glede.
Brigade C, redningsmenn som gir 110 prosent
En dag fant jeg ut at lunch i byen var høyst passende, men hei der var det jo en platebutikk hvor jeg kanskje kunne få tak i den CD-plata som var utsolgt over alt ellers. Jo visst hadde Free Record Shop CD’n jeg så gjerne ville ha. Målbevisst gikk jeg mot målet, det var bare det at det ikke var noe gulv på baksiden av reolen, ikke noen sperring eller merking heller. Men dette får ikke jeg øye på når jeg runder hjørnet. Et lite skritt og på hodet og ryggen med meg ned i kjelleren.
For andre gang får jeg akutt behov for brannmenn, det var visst syv av dem denne gangen.
Så er endelig redningsarbeidet i gang. Det er tydelig at alle vet hva de skal gjøre. Gutta fra 110 og 113 hjelpes ad, her er det ingen som sier «dette er eller er ikke mitt bord». Reoler ryddes bort, skrot i kjelleren bæres unna, gode hender og trøstende ord er på plass. Mannskapet som befinner seg der oppe nesten jubler – i alle fall hører jeg tydelig at de blir glade og lettet da det kan konstateres at jeg er i stand til å røre på fingre og tær. Alt dette klarer på forunderlig vis å få roet meg sakte ned, og «navn og grad» kan omsider oppgis.
Redningsarbeidet går sin gang og til slutt får jeg vite at jeg har falt ned i en kjel ler fordi en lem i gulvet var fjernet. Så kommer tiden da mine redningsmenn skal ha meg opp igjen, samme vei som jeg kom ned. Med englers tålmodighet og gentlemens høflighet forklarer de alt som må gjøres og at dette kan bli ubehagelig. Men etter en drøy halv time er jeg da oppe i lys og luft igjen.
En redningsoperasjon som krevde sine menn fullt ut. Selv om omkvedet «vi gjorde bare jobben var» var svaret på min usigelige takknemlighet da en av karene kom på sykebesøk og jeg senere besøkte dem på hovedstasjonen.
Mange slags brannmenn Hva så med hospiteringen? Jo da, etter opptrening og rehabilitering var jeg beredt til å ta fatt på livet igjen. Og forebyggende avdeling ville fortsatt ha meg (ikke verst det). Så en mandag morgen kom jeg til avtalt tid. Sjefen hadde forsovet seg, men gutta serverte kaffe, vitser og humor; «hadde jeg fatt vernehjelm og sko?, og på strak arm tok dem meg med ut på tilsyn. En hel måned fikk jeg være med verdens greieste og artigste og mest omtenksomme snille gutter på både det ene og det andre. Denne hospiteringsperioden lærte meg både det jeg var kommet for og en masse annet.
Etter å ha fått noen gode doser av Oslo brann- og redningsetats mannskap sitter jeg tilbake som et svært mye rikere menneske. Den korpsånd, åpenheten, omtanke og humor dere besitter er helt unikt! Alle andre yrkesgrupper burde ha satt seg på skolebenken hos Oslo brann- og redningsetat for å lære korpsand, service, omtanke for liten og stor, arbeidsvilje, arbeidsglede og hvordan samarbeide.
Kjære brannmenn; dere har det vi andre trenger, takk for heltemodig innsats og at jeg har fått bli kjent med dere.
COMMENTS