Turen startet mandag 17. oktober, og sammen med servicesjef Morten Bråthen fra Dräger Norge var jeg fremme i Svea ved 17.00-tiden.
Svalbard som opplevelse var et kapittel for seg, men nå får jeg nøye meg med å si at det var fantastisk.
Sveagruven ligger 15 minutters flytur sør for Longyearbyen. I Svea ligger alt konsentrert rundt gruven, også flystripen med HMS-stasjonen.
Brannen startet 30. juli ved tverrslag 47, og spredde seg raskt til tverrslag 33, 1 km unna.
Slokkingen var vanskelig med mange kompliserende faktorer. De hadde lange innsatsveier, og innsatstider på opptil 2,5 – 3 timer.
Brannen oppstod under skjøting/sveising av et dreneringsrør. Røret har en diameter på ca 53 cm, og er 30 mm tykt. Det sveises med en muffe med varmetråder, og det har blitt for varmt. Etterforskningen vil vise hva som har skjedd, med de oppdaget at det brant i et 1 km langt rør. Rør av denne typen brenner som bensin når det blir varmt nok, så brannen spredde seg raskt.
Tyske eksperter på kullgruvebrann var på befaring og anbefalte vannfylling som slokkemetode.
Slokkingen i gruven har pågått i hele høst, og de begynte med å demme opp smeltevannet fra breen over fjellet, og fylle opp deler av gruven med vann. Da fikk de slokket det området hvor brannen startet.
Det ble etablert et slusesystem 5 km inne i fjellet, slik at mannskapene kunne kjøre inn til en friskluftbase uten åndedrettsbeskyttelse.
I den delen av gruven som ble demmet opp – H3 – ble brannen slukket, men i H2 brant det fortsatt. Da ble et australsk selskap hyrt inn for å pumpe gruven full av inertgass.
De brukte en jetturbin med etterbrenner som blåste eksos blandet med vann inn i gruven.
Blandingen inneholdt 2% oksygen, 78% nitrogen og 20% kulldioksyd. Dette ble kjølt med
27.000 liter vann/time, som produserte 90.000 m³ inertgass på ca 85oC i timen.
Røykdykket i 12-timersskift
Åpningen i H1 på Høganes raste delvis sammen da isen over smeltet på grunn av varmen. Det ble målt 200oC i åpningen mens det brant, så det har vært høye temperaturer inne i gruven.
Turbinen gikk i 24 dager, og brannen ble ansett som slukket.
Da jeg kom over en måned senere, var store deler av gruven undersøkt uten å finne tegn til brann, men etter hvert som luft kom til, blusset det opp i C-stollen i H2.
Røykdykkerne jobbet døgnet rundt i 12-timersskift, og fikk stengt av åpninger i tversslagene inn til C-stollen. De boret hull i murene og satte inn slokkespyd så de kunne kjøre inn skum. Åpningen rundt spydene ble tettet med ”snekkerskum”.
Dette var slitsomt, for de hadde 2 – 800 meter å gå med skumdunker i sterk stigning.
Det er ca 50 meter stigning i H3 stollen. Særlig bratt er det mellom tverrslag 26 og 25. Det var så varmt på baksiden av murene i tverrslagene, at det raste ned fra taket og slokkespydene ble presset ned og satt bom fast. Mannskapene gjorde en imponerende innsats, og da jeg reiste fra Svea 21. oktober, var gruven stabilisert. Ingen høye temperaturer ble målt. Planen da var å demme opp H3 etappevis og fylle vann inn i C-stollen. Ingen kunne si når dette var over. Da jeg dro begynte anleggsmaskiner å bygge vei over demningen, slik at de kunne begynne å kjøre utstyr inn i gruven. Vi holdt et lynkurs i bruk av pressluftapparater for maskinførerne, for de måtte sitte med maske på mens de jobbet inne i gruven.
Apparatene tålte hardkjøret
Brannen var interessant nok, men min oppgave var også å studere bruken av sirkulasjonsapparatet PSS BG4 til Dräger.
SNSG hadde tidligere i år kjøpt 42 stk. til Svea, og Dräger drev opplæring på apparatene da brannen startet. På de første innsatsene brukte de en eldre modell uten kjøling, men de kunne raskt ta i bruk de nye apparatene som har en brukstid på opp til fire timer.
Produsenten anbefaler at BG4 demonteres og desinfiseres etter 24 timers bruk. Det er fordi brukeren puster i et lukket system, og brukerens bakterieflora vil raskt etablere seg i det oksygenrike miljøet. I praksis vil det si at en bruker kan ha to lange innsatser med en BG4 før den demonteres. I Sveagruven gikk mannskapene 12-timers skift, så dette ble en naturlig rotasjon. Hvert apparat kom da inn minst to ganger i døgnet, og kunne relativt raskt settes inn i ny innsats.
Først ble kjøleisen tatt ut sammen med brukt kalkboks og oksygenflasken. Deretter ble apparatene demontert på tre minutter uten bruk av verktøy, og delene vasket i såpevann. Så ble de skylt og lagt i desinfiserende væske et par minutter. Deretter skylt igjen og hengt til tørk i tørkeskap. Når delene var tørre, ble apparatene montert sammen med ny kalkboks og full oksygenflaske. Isen ble lagt inn like før ny innsats. Ved effektiv vasking og tørking, kan et apparat være klar til ny bruk etter ca to timer. Tørkingen ble en flaskehals, så SNSG kjøpte derfor inn noen ekstra sett av de delene som måtte tørke for å spare tid.
Hvert apparat ble testet i benk etter montering, og testmaskinen hadde registrert over 800 tester siden sommeren. Da har de hatt et sted mellom 800 og 1600 innsatser i perioden. Jeg var spent på hvordan apparatene hadde tålt hardkjøret, men kunne ikke registrere annet enn at de var blitt lettere å skru på. Det ankom 20 nye apparater mens jeg var der, slik at de hadde totalt 62 stk.
Etter testing ble apparatene satt frem, og hentet til innsats etter behov. Tre frysebokser frøs to kilos isklumper i former, og isen ble fraktet inn i gruven i termobagger. Her ble den før innsats lagt inn i en boks med doble vegger som pusteluften passerte gjennom. Isen holdt pusteluften på et behagelig nivå gjennom hele innsatsen, og eliminerte temperaturøkningen tidligere modeller har hatt.
O2-flaskene ble fylt på en omfyllepumpe for oksygen, som hentet gass fra 50 liters flasker på 200 bar. De ble raskt fyllt helt til trykket i 50 literne kom ned mot 50 bar. En ny omfyllepumpe ankom mens jeg var der, og den er mer effektiv.
Gassmålinger
Mannskapene i gruven kontrollerte kontinuerlig atmosfæren i gruven med gassdetektorer. De målte nivået av oksygen, karbondioksyd, karbonmonoksyd og metan. Det siver metan ut av fjellet, spesielt ved lavtrykksvær, og det er vanligvis ikke et problem siden gruven luftes godt.
Men de er ekstra påpasselig etter dødsulykken i sommer, og siden ventilasjonen nå stanser ved friskluftbasen. Alle gassmålerne ble kalibrert hver dag i HMS-basen på flyplassen.
Min konklusjon er at dette apparatet fungerer meget bra under harde forhold. Det er et godt verktøy for å etablere en sikker beredskap for lange innsatser i tunnelsystemene i Oslo.
SNSG bruker vanlige pressluftapparater der det er mulig, men Per Alme undret seg over at OBRE klarer å dekke et stort tunnelsystem uten O2 –apparater.
Siste nytt fra Svea
Røykdykkerne har i november og desember jobbet videre med å avstenge med tette vegger for å holde O2- innholdet i atmosfæren der så lav som mulig. Det vil jobbes videre med å bygge murer og demninger. Per Alme i SNSG regner med at røykdykkerinnsatser vil fortsette ut januar.
Ved juletider antar man at antall apparater til test har passert 4.000.
COMMENTS