Når og hvor kan dette være ett alternativ?
Ett viktig moment i øvelsen var at dersom brannvesenet valgte å benytte tungt- eller mellomskum ville man verken klare å holde tilstrekkelig vannforsyning eller anskaffe tilstrekkelige mengder skumvæske innen rimelig tid til å klare å slukke brannen. Konklusjonen ble at den eneste muligheten for raskt å kunne kontrollere og slukke en brann i denne bygningen var å ta i bruk lettskum og da fortrinnsvis som ett automatisk slokkeanlegg som fylte fabrikk- og lagerbygningen i løpet av noen få minutter.
Mobilt lettskumsaggregat
Inntil permanent lettskumsanlegg ble montert i bygningen, investerte brannvesenet i ett mobilt lettskumsaggregat som kunne påmonteres røykvifta. Med utstyret på plass på brannbilen begynte mannskapene ulike slokkeforsøk på øvingscontainere, og under disse forsøkene kom de første tankene om å også kunne bruke lettskum ved andre typer bygningsbranner.
Aggregatet er oppgitt til å produsere 165 m3 skum i minuttet, noe som tilsvarer at ett rom på 100 m2 med en takhøyde på 2,5 meter vil bli fylt på ca. 1,5 minutt. Vi så for oss flere scenarioer hvor dette kunne være aktuelt, og spesielt i bygninger hvor risikoen ved å sende inn røykdykkere vil vurderes til å være for stor. Dette kan være utviklet brann i bilverksteder, bensinstasjoner, butikk lokaler o.l hvor det lagres bensin, propanbokser, malingsprodukter, gassflasker osv.
Vi så videre for oss at bruk av lettskum også vil kunne være ett alternativ ved brann i kirker, galleri og andre bygninger hvor det befinner seg uerstattelige gjenstander og ved bygningsbranner i områder hvor brannvesenet har liten eller mangelfull dekning med slokkevann. I tillegg så vi for oss at lettskum ville kunne være aktuelt å bruke ved kjellerbranner hvor det er begrensede innsats- og rømningsmuligheter for våre mannskaper. Mulighetene for bruk var med andre ord svært mange, men begrensningene måtte kartlegges. Ved å snakke med fagpersoner i ulike miljøer var det mange synspunkter, men det meste var ren synsning og ingen hadde gjort noen fullverdige forsøk.
Containerforsøkene avslørte raskt at lettskumsaggregatet, plassert i døråpningen, av flere årsaker ikke fungerte tilfredsstillende. Den ene grunnen er som kjent at bensinmotoren på røykvifta vil kveles av røyken fra branngassene, det andre var at det ble mer skum utenfor enn innenfor døråpningen grunnet motstanden i skummet når dette bygges opp. En plastikkpølse med samme diameter som vifta/aggregatet ble påsatt, noe som gir en fordel ved at røykvifta kan plasseres ett stykke unna bygningen og at skummet kunne føres inn i bygningen. Problemet som nå oppstod var at plastikkpølsa ikke kunne svinges krapt, for da fikk man knekk og dårlig skumtilførsel. Valgte man å plassere enden noen meter innenfor døra klarte man ikke å fylle opp rommet fordi skummet kom ut gjennom døråpningen. Metoden fungerte imidlertid bra ned gjennom eksempelvis ett trapperom til nedenforliggende etasje. Aggregatet har imidlertid en begrenset løftekapasitet så aggregatet måtte fortrinnsvis plasseres på samme nivå som det skal fylles fra.
Flere forsøk ga mange svar
Ett siste hjelpemiddel ble derfor kjøpt inn, ett døradapter som tetter døråpningen. Nye forsøk ble gjort og oppfyllingen fungerte meget bra selv fra kjeller og opp til andre etasje. Teknikken forutsetter imidlertid en viss utluftning, og skulle man basere seg på totaloppfylling måtte man sikre seg at dører i mellomliggende rom var åpne.
Hva så med eventuell etterslokk i hulrom, og kunne man på en enkel måte senke skumnivået for så å sende inn røykdykkerne? Å spyle skummet med spredt ståle fungerte dårlig, vannmengden som skulle til druknet bygget og da var noe av hensikten med å benytte skum borte. Å spyle skummet ut gjennom eksempelvis en døråpning fungerte bedre, men også her ble det mye vannforbruk og påfølgende vannskader.
Vi begynte nå å få en viss føling med begrensningene til lettskummet og forberedte oss på ett fullskalaforsøk i en trebygning. Bygningen som vi hadde fått til disposisjon var en hytte på ca. 50 m2 grunnflate. Den bestod av kjøkken, stue og toalett i første etasje og ett soverom på hemsen over kjøkkenet. Utfordringen ved teknikken er å få døradaperet, som er laget i ett nylonliknende stoff, inn i døråpningen uten at dette smelter eller brenner opp. I bygninger med ståldører må disse sannsynligvis kjøles ned så ikke nylonet svis opp grunnet temperaturen på stålkarmen. I første forsøk valgte vi å føre adapteret inn i døråpningen samtidig som temperatur og flammer ble holdt tilbake med spredt stråle fra ett strålerør.
Dette fungerte bare delvis da mye skum kom utenfor bygningen fordi man ikke fikk plassert adapteret riktig i døråpningen. I andre forsøk benyttet vi samme teknikk med spyling og kjøling, men kastet pølsa inn i døråpningen samtidig som vifta ble startet og skumproduksjonen påsatt. Dette fungerte bedre og etter noen sekunder med full overtenning i stue og kjøkken, ble øverste del av vindusruta i stua knust med hammer for å få utluft. Umiddelbart slo damp ut og brannen var slukket og under full kontroll med unntak av litt etterslokk oppe på hemsen hvor brannen hadde gått inn i underkledningen på taket. Etter ca ½ til 1 minutt kunne skumaggregatet slås av, skumnivået var nå ca. 1 meter fra taket i stua, og skummet var kommet godt opp på hemsen over kjøkkenet.
Lettskum bør vurderes brukt oftere
Etter evaluering av forsøkene satt vi igjen med følgende hovedlinjer; Skummets slokkeevne er meget bra grunnet sin gode fordampningsevne. Å slokke en fullt utviklet brann på 50 m2 krevde ikke mer enn anslagsvis 300 liter vann og ca. 10 liter skumvæske, muligens mindre. Utfordringen er å få plassert døradapteret i døråpningen og at dører er åpne eller ikke lukker seg i de rom hvor brannen har spredt seg. Med full skumproduksjon vil ikke en person klare å presse seg inn eller ut forbi adapteret. Man ville derfor bli nødt til å stenge av skumproduksjon dersom røykdykkere skulle åpne dører videre innover i bygget, noe vi for øvrig anser for å være lite forsvarlig og hensiktsmessig.
Alternativet er å ta rom for rom i den grad dette går fra utsiden. Å flytte aggregatet er forholdsvis enkelt og kan gjøres raskt av tre mannskaper. Lettskumsaggregatet som ble benyttet under forsøkene er tredelt. Skal dette fungere under innsats må delene stå ferdig sammenkoplet og klart på bilen. Under forsøkene gjorde vi en rekke forsøk med å sammenkople aggregatet og klarte etter noe trening å utføre dette på ca 1 minutt, men det realistiske er 2-5 minutter. Lettskumsaggregatet vi benyttet med tilhørende utstyr er ikke konstruert for den type oppgave vi under forsøkene har benyttet utstyret til. Dette utstyret er først og fremst laget for bruk i tidlig fase og for sikring mot videre spredning, men prinsippet kan enkelt videreutvikles med ikke-brennbare stoffer i døradapteret.
Prismessig er det ingen dyr løsning. Lettskumsaggregatet og pølsa koster tilsammen ca. kr. 15.000. I tillegg trengs en overtrykksvifte.
Vår vifte er en 24 tommers vifte som koster ca. kr. 20.000.
I hvilken grad vi vil benytte lettskum ved bygningsbrann er ikke avklart. Det vi så langt er kommet frem til er at bruk av lettskum skal vurderes ved branner hvor tradisjonell røykdykkerinnsats ikke er forsvarlig, eksempelvis utviklet brann i lokaler hvor brannfarlig væske eller gassflasker er lagret, og ved fullt utviklet bygningsbrann i områder uten tilstrekkelig slokkevannsforsyning. Det er imidlertid en rekke faktorer som gjør at lettskum ikke kan benyttes i stor grad inntil flere forsøk er gjennomført og utstyret er mer tilpasset den bruken vi her snakker om. Vi vet heller ikke så mye om hvilken skade skummet gir på innredning og uerstattelige verdier. I våre forsøk i container lot vi lettskummet synke av seg selv og etter to dager var det kun et tynt lag med en fettaktig hinne igjen på vegger og tak.
DSB må på banen!
På dette området burde Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) absolutt vært en pådriver og tilrettelegger og kvalitetssikret ulike rutiner og slokkemetoder. I Stortingsmelding nr. 41 2000 – 2001, var det sikkert flere som noterte seg følgende målsetning; ”Nytt beredskapsutstyr, nye teknikker og rutiner som kan sikre og effektivisere slokke- og ulykkesinnsatsen, skal i meldingsperioden prøves ut og tas i bruk i de kommunale brannvesen”. Det eneste oss bekjent som er kommet ut av denne offensive målsetningen er Sintef-rapporten ”Nytt slokkeutstyr og nye slokketeknikker – økt sikkerhet for brannmannskapene”, som er en oppsummering av hvilket slokkeutstyr som er tilgjengelig på markedet og som i svært liten grad kan sies å gi brannvesen noen ny kompetanse eller økt sikkerhet ved innsats.
Det finnes 2.500 heltids- og 9.500 deltidsbrannmenn som bare venter på å bli hentet inn i ulike prosjektgrupper, slik man nå gjør i Nødnettprosjektet. Det fremstår som en gåte at DSB ikke benytter seg av de ressursene som finnes i de ulike brannvesen. En slik metode ville medført mindre avstand mellom ulike brannvesen og garantert resultert i nye rutiner, prosedyrer og ikke minst at vi ville kunnet fortelle leverandører og produsenter hvilket utstyr vi trenger og hvilket krav utstyret må tilfredsstille. Vi håper og tror at DSB sin oppfatning ikke er at utviklingen også i fremtiden skal styres av leverandørene. Det vil i såfall ligge mange tungt for hjertet. De smarteste har for lengst innsett at de som vet og kjenner problemet også er de beste til å løse det. Ulempen vår er at vi ikke har ett brannvesen i Norge som har tilstrekkelig med ressurser til å utvikle og prøve ut metoder som sikrer og effektiviserer vår slokkeinnsats. DSB derimot har en slik mulighet og alt nødvendig materiell, øvelsesanlegg og lokaler gjennom overtakelse av sivilforsvaret og Norges brannskole. Vi får fortsatt leve i håpet om at så skjer!
COMMENTS