Øvelse Oslo

Det var knyttet store forventninger og ikke så rent lite spenning blant beredskapsaktører til gjennomføringen av Øvelse Oslo 17. og 18. oktober. At bakteppet for øvelsen skulle være terror var kjent, men hvilke scenario man ville møte forble en hemmelighet. Det eneste man kunne være viss på var at øvelsen ville får enorme dimensjoner og at Osloområdets evne til å takle store hendelser ville bli satt på en alvorlig prøve.

Med det enorme skadeomfanget og ikke minst de store beredskapsmessige utfordringene man sto overfor etter terroranslagene i Madrid og London er det naturlig at man spør seg selv om hvordan man ville taklet et slikt scenario her hjemme. DSB sine undersøkelser viste at Osloregionen ville ha taklet et slikt scenario bra og at grunnberedskapen var god, men at det også var helt klare forbedringspunkter. Når det gjelder nasjonen i sin helhet så går det frem av Nasjonal sårbarhets- og beredskapsrapport for 2005, som DSB står bak, at Norge har en god beredskap til å takle store hendelser. Også i denne sårbarhetsanalysen ble det trukket fram forbedringspunkter som for eksempel flere øvelser på tvers av sektorer.

Planlegging

Øvelsen satte alle former for kommunikasjon på store prøver

Oppdraget med å lede planleggingen og gjennomføringen av øvelsen ble delegert til DSB, som utgjorde øvingsledelsen sammen med Politidirektoratet, Sosial- og helsedirektoratet, Oslo kommune og Fylkesmannen i Oslo og Akershus i tillegg til en rekke andre etater og institusjoner som for eksempel Jernbaneverket og Oslo sporveier. Det ble under planleggingen lagt stor vekt på at dagliglivet ikke skulle belastes i for stor grad.

Målsetninger
Med en hovedmålsetning om at Øvelse Oslo 2006 skulle trene samfunnets evne og kapasitet til å håndtere konsekvensen av omfattende terroranslag, ble det også definert flere delmålsetninger. Planverk og samarbeid på tvers av etater er ifølge superintendent Roger Gomm ved London Metropolitan Police, kritiske faktorer for å lykkes. I dette inngår det naturlig store utfordringer til en god kommunikasjon og informasjonsflyt. Gomm ledet politiets taktiske operasjoner i forbindelse med terroraksjonene i juli 2005. Man skulle også kartlegge evne og kapasitet til å håndtere flere parallelle høyrisikoskadested samtidig.
Vel vitende om at media i slike tilfeller så absolutt vil være tilstede, var det også viktig at mediehåndteringen og krisekommunikasjonen ble satt på prøve. Alle nivåer i forvaltningen skulle øves, fra operativ redningsinnsats til strategiske beslutninger på departementsnivå.

Enorme dimensjoner
Det som først og fremst kjennetegnet Øvelse Oslo var antall involverte både på planleggings- og gjennomføringsdelen. Med over 3000 mennesker involvert, var det ikke uventet at øvelsen ville sette sitt preg på bybildet i de to dagene øvelsen varte. Listen over involverte etater, organisasjoner og foretak er uendelig mye lenger enn man kan få plass til her og utfordringen med å få alle til å dra i samme retning samtidig, må ha vært meget store. 
De ca 700 markørene fra blant annet markørtjenesten og videregående skoler spilte sine roller godt og var en realistisk utfordring i seg selv.

Media
Media spiller en viktig rolle i en reell hendelse og det var avgjørende at media agerte slik de ville gjort under en reell hendelse for at målsetningene skulle nåes. Det ble skilt mellom reell media som var til stede for å dekke selve øvelsen og en stor stab av ”spillmedia”, ca 500 stykker som skulle teste de ulike organisasjonene. NRK var viktige med sine 40 aktører også her og sendte sine nyhetssendinger hele dagen direkte på en lukket del av sin internettside. Disse sendingene skulle vise seg å være et nyttig bidrag til for eksempel brannvesenets stab for å få et bedre og et annet blikk over skadestedene. De øvrige spill-journalistene ble spilt av studenter fra Journalistikkutdanningen og Medie- og kommunikasjonsutdanningen ved Høgskolen i Oslo, samt av elever fra Politihøgskolen. I tillegg spilte informasjonsmedarbeidere fra departementene journalister opp mot departementer og ambassader.

Spillstab
Spillstaben var under øvelsen lokalisert på Politihøgskolen på Majorstua. Dreieboka som var utformet for øvelsen ga grunnlaget for de etatsvise dreiebøkene. (Call staff) hadde som oppgave å ringe etatene og presentere seg som blant annet pårørende for å øve press på aktørene.

Markørene var mange og godt sminket

Scenariene
Øvelsen innehold fire hovedhendelser; eksplosjon på T-bane på Stortinget T-banestasjon, eksplosjon på tog på Oslo S, eksplosjon på buss i Oslo sentrum og evakuering av flytoget mens det sto inne i tunnelen i Romeriksporten. Scenariene ble utløst med få minutters mellomrom noe som var en stor utfordring i seg selv. ”Samtidighet” er stikkordet og med så store og ressurskrevende innsatser på en gang ville man for alvor kunne kartlegge hvor skoen trykket med hensyn til alle målsetningene. I tillegg ble det arrangert mange mindre hendelser, i den forstand at det i skadestedene ikke ble brukt like mange markører. Brannvesenet hadde stort sett kun sikringsoppdrag i forbindelse med disse deløvelsene.

Storo
Innsatspersonell fra alle akuttetater møtte mannsterke opp på Storo T-banestasjon da det ble ringt inn en melding om en bombeeksplosjon. Dette viste seg å være en ”falsk” melding og det tok tid før man fikk klarhet i situasjonen. Følgende av dette var at viktige styrker ble bundet til denne hendelsen, og store forsinkelser til andre skadested ble en naturlig konsekvens.

Stortinget T-banestasjon
Scenariet på Stortinget T-banestasjon ble utløst kl 10.00 på øvelsens første dag ved at det ble ringt inn en melding om avsporing til Oslos 110-sentral. Oslo brann- og redningsetats redningsavdeling ble rutinemessig sendt til skadestedet og mannskapene kunne konstantere at det var to tog som hadde kollidert og at det i tillegg hadde vært en kraftig eksplosjon. Flere ressurser ble følgelig rekvirert, blant annet Asker og Bærum og Nedre Romerike. Skadestedet var stort. Over 200 mennesker skulle evakueres, hvorav halvparten hadde behov for assistanse. ”Brannmannen” spurte utrykningsleder Lars Grimsgård om hans erfaringer fra denne delen av øvelsen. 

– Min største utfordring var helt klart kommunikasjon, eller rettere sagt, mangelen på dette. Nå ble det fra spilledelsen lagt betingelser som fortalte oss at vi ikke kunne benytte oss av verken Sporveiens TETRA-samband eller mobiltelefoner. Dette ga store sambandsmessige utfordringer. Den eneste sambandstypen som fungerte var røykdykkerradioene, men signalene var ikke kraftige nok til at de rakk fra gateplan og ned til sporet. Følgende av dette var at vi måtte opprette linker i form av mannskap som sendte beskjeder videre. Dette betydde at beskjeder måtte gå gjennom fire ledd før de kom fram til adressaten. En annen åpenbar svakhet med denne løsningen er at man beslaglegger fire mann som måtte fungere som ”antenner”, sier Grimsgård.

– Den mellommenneskelige kommunikasjonen gikk derimot bedre, fortsetter Grimsgård. Skadestedsleder var våken og tiltalenes og styrte informasjonen mellom brann, helse og politi og styrte informasjonen til ”spillpressen” meget håndfast. Spillpressen representerte for øvrig den mest urealistiske delen av øvelsen da de var langt mer pågående enn vi er vant til. Selve innsatsen til brannvesenet var ikke den store faglige utfordringen dersom man ser bort fra sambandsproblemet. Arbeidet besto i grove trekk av å jorde anlegget og bære og assistere de evakuerende.

Oslo S
Det var først og fremst på dette skadestedet at de fleste prominente gjestene/observatørene hadde samlet seg for å bivåne innsatsen. Hendelsen kl. 10.30 var en eksplosjon som førte til at det blant de 200 markørene var 20 omkomne, 75 skadde og 105 uskadde. Episoden på Storo hadde bundet opp nøkkelpersonell fra politiet og de var sterkt underbemannet i dette skadestedets første fase. Brannvesenets mannskaper var tidlig framme og mannskapene fant skadestedet meget uoversiktlig og vanskelig å sperre. En av utrykningsleder Egil Torbjørnsens største utfordringer under hele hendelsen var å etablere en god og stabil kommunikasjon med politiet. Dette problemet vedvarte under store deler av hendelsen. 

Politiet hadde stålkontroll på de evakuerte og sårede

– Det var en uvanlig hendelse med en litt annerledes lederstruktur. Spesielt var det nytt for mange av oss å oppleve spesialenhetene til politiet med sine respektive ledere. Vi sitter igjen med en følelse av at disse mannskapene var særlig fokusert på sin oppgave, og til tider igangsatte tiltak uten at vi ble tilstrekkelig orientert, sier Torbjørnsen.
– Det ble videre litt uoversiktlig med stadig endrede forutsetninger for innsatsen. Det ble på et tidspunkt meldt om gasslekkasje, for så å ikke være det allikevel. Videre ble det meldt om funn av eksplosiver, og vi måtte trekke mannskapene tilbake. Dette skjedde to ganger, noe som førte til at skadestedet til tider virket litt ”kaotisk”.
Ut over det syntes Torbjørnsen at selve redningsarbeidet gikk rimelig greit.

Eksplosjon på buss
Det var her, på Harald Harådes plass at Lillebjørns ”Tanta til Beate” matet duene, men det var ikke antydning til samme idyll over scenariet på den samme plassen denne dagen. En buss var eksplodert med 74 involverte der 10 var omkomne, 15 var skadde og 50 var uskadde. Den falske meldingen på Storo fikk konsekvenser for også dette skadestedet i form av forsinkelser. Da dette var den siste av de tre store hendelsene var de fleste ressursene bundet opp og Smestad brannstasjons mannskapsbil fikk en relativt lang kjørevei tvers gjennom hovedstaden. Utrykningsleder Bjørn Sandell fant skadestedet oversiktlig og greit, men det oppsto tekniske problemer med det hydrauliske verktøyet. Nordre Follo brannvesen ble rekvirert og var til stor hjelp med mannskap og verktøy. Radiosambandet fungerte greit på dette skadestedet da brannmannskapene uforstyrret kunne kommunisere med røykdykkerradioer. En større utfordring var det å komme gjennom via a-settet, men også dette gikk greit bare man var tålmodig sier Sandell. Også her var det, i begynnelsen visse kommunikasjonsproblemer med politiet. I tillegg opplevde brannmannskapene at det var en viss interessekonflikt med hensyn til flytting av omkomne og politiets etterforskning. Skadestedet i seg selv representerte ikke noen stor faglig utfordring for mannskapene.

Flytoget
Kl 01.30 påfølgende natt rykket det ut styrker til Romeriksporten der det var meldt om at flytoget hadde sporet av. Romeriksporten er Norges lengste jernbanetunnel med en lengde på 14,5 km. I betraktning av de foregående hendelsene var det ikke rart at politiet mistenkte at det også her var snakk om en terrorhandling. Det ble derfor brukt mye tid og ressurser på å konstantere at det ikke var udetonerte bomber eller andre terrorskapte hendelser som var årsak til avsporingen. Alle de 150 passasjerene ble så evakuert via et tverrslag i tunnelen.

Samhandling er nøkkelen
En av hovedmålsetningene med øvelsen var ”samhandling mellom de ulike etatene, kommunikasjon og informasjonsflyt.” ”Brannmannen” spurte brigadesjef i OBRE Jan Erik Andersen om vi nådde målsetningen. 
– Hvis målsettingen var å oppnå et kirkefritt samarbeid på alle skadesteder, må jeg nok si nei. Samhandling er nøkkelen til et velfungerende skadested og jeg må i etterkant si at her har en del å sette fingeren på. Sambandet var min største utfordring under øvelsen”, sier Andersen.

– Med tre skadested i drift samtidig ble kapasiteten på sambandet sprengt. Det var blant annet uheldig at vi ikke kunne ta Sporveiens TETRA-samband i bruk. I våre rutiner skal, ved en hendelse på T–banen, vakthavende brigadesjef kjøre til ”Trafikkleder Tøyen (TLT). Her får jeg den beste oversikt over hele den aktuelle tunnelstrekning. Det være seg utkopling av kjørestrøm, andre tog i tunnelen, eksakt skadested og eventuelt kunne se bilder på monitorer. Ved det første scenariet, møtte jeg rutinemessig hos Sporveiens trafikkleder på Tøyen. Dette har tidligere, både under øvelser og reelle hendelser, vist deg å være et velfungerende system. I forbindelse med kommunikasjonsproblemer opprettet en av mine ledere nede på perrongen kontakt med meg gjennom Sporveiens nødtelefon. Dette ga meg nyttig informasjon som jeg formidlet videre. Dessverre ble det for mye forstyrrelser til at vi fikk et optimalt samarbeid med TLT.

I dette tilfelle ble det rett og slett for mange mennesker og for mye prat/uro til at man kunne kalle det velfungerende denne gangen. Da hendelsen på Storo, Oslo S og Harald Hårdrådes plass ble meldt inn, hadde jeg etter litt tid fått den nødvendige oversikt over situasjonen på T–banen. Jeg valgte å avslutte hos TLT, og heller kjøre til Togleder Oslo S. Dette er i henhold til våre rutiner. Etter å ha innhentet nødvendig informasjon og fått den oversikt som var mulig, dro jeg ut til skadestedet og tok rollen ”Fagleder brann”. Her ble jeg bedt om å sitte i politiets KO-buss, men på grunn av et høylytt samband og andre forstyrelser i bussen, valgte jeg å trekke meg fysisk ut da jeg ikke fikk konsentrert meg om oppgaven. Jeg etablerte meg i et fremskutt KO i sammen med operativ uteleders NK. Dette ga et bedre samarbeid. 

Sambandsmessig hadde vi store utfordringer. Det var til tider nærmest et kunststykke å komme gjennom med meldinger. Det kan lett sammenliknes med at man sitter i bilen og venter på at det skal bli en luke i den andre filen slik at man kan smette inn. Man måtte vente på at siste taler skulle trekke pusten, sier Jan Erik Andersen.
Det ble av denne grunn besluttet at ett av skadestedene (Stortinget T – banestasjon) skulle skifte over i en annen kanal. Dette avlastet noe, men ga samtidig nye utfordringer da nabokommunene bare har lagt inn vår vanlige arbeidskanal. Man kunne muligens valgt for eksempel ”Skogbrannkanalen”, men da ville vi sannsynligvis ikke hatt kontakt med 110-sentralen.

Realistisk/urealistisk bemanning
– Selv om vi selvfølgelig viste at dette ville ble en gigantøvelse så var vi i OBRE veldig bevist på at vi ikke skulle dimensjonere ressursene over normalen. Vi var 55 mann på vakt, noe som trygt kan sies å være innen ordinær bemanning. Ute på skadestedene synes jeg at det tidlig var påfallende mange operative uteledere fra politiet. Dette virket på oss litt unaturlig og skapte noen uvante situasjoner, sier Jan Erik Andersen.

Utbytte
– Vi har helt klart fått et stort utbytte av denne øvelsen, fortsetter Andersen. Vi kjente jo til bakteppet for øvelsen og det var derfor naturlig at rutiner ved disse typer hendelser ble sett på. Først og fremst har vi fått utbytte av alle forberedelsene til øvelsen i form av gjennomgang av prosedyrer, innsatsplaner og ikke minst bevisstgjøring av ulike problematikker. Det vi kan si i ettertid er at vi hadde antakelig fått større nytte av øvelsen dersom de enkelte arbeidsoppgavene hadde trukket mer ut i tid. Da ville vi blant annet kunne trene med innsatsmannskaper fra Sivilforsvaret og flere av de andre supplerende organisasjoner. Oppgavene var mange, men hver for seg rimelig raske å løse. Vi fikk god hjelp av våre naboer fra Nedre Romerike, Asker og Bærum, Nordre Follo og Drammensregionens IKS. Det er beklagelig at innkallingsmannskapene som ventet på hovedstasjonen aldri ble benyttet, avslutter Andersen.

Falske meldinger og reelle hendelser
Selv om fokuset disse dagene var rettet mot Øvelse Oslo så hadde faktisk brannvesenet en beredskap å ta seg av. Det var ikke en spesielt urolig tid, men faktiske hendelser som ble meldt inn til 110 måtte selvfølgelig prioriteres. Det kunne også være fare for å tro at reell hendelse var en del av øvelsen. Det ble derfor vektlagt at alle øvelsesmeldinger skulle starte med ”øvelse”. Blant annet så fikk 110-sentralen melding om en lastebilvelt på Mosseveien, noe som viste seg å være helt reelt.

Brannvesenets stab
OBRE etablerte sin stab i hovedstasjonens auditorium, som er planlagt bygget og brukt blant annet til dette formålet. Staben var bygget opp etter ICS-modellen (Incident Command System), og skulle først og fremst å sørge for ressursinnhenting og koordinering. I og med at brannsjef Jon Myroldhaug besatte sin funksjon i Lokal Redningssentral på politihuset, ble det Rolf Nordberg med funksjonen vakthavende brannsjef, som ledet staben. Foruten stabsledelse dekket staben funksjoner som HMS, informasjon, plan og ressurs, logistikk, økonomi og administrasjon. I tillegg ble det innkalt en brigadesjef som fungerte som operasjonskoordinator og som var støttespiller og bindeledd mellom 110-sentralen og staben. Det ble også kalt inn tre brannsjefer til staben; Anne Hjort fra Asker og Bærum, Bjørn Bakkhaug fra Nedre Romerike og Torgeir Andersen fra Drammensregionen. Alle var fra deltakende og nærliggende kommuner og viste seg å bli viktige støttespillere med konstruktive innspill i stabsarbeidet. 

– Det var et voldsomt press på staben spesielt i begynnelsen av øvelsen og det var til tider vanskelig å bedømme hva som var spill og hva som var reelt. Medietrykket var enormt og alle eksterne henvendelser ble kanalisert gjennom presse- og informasjonsansvarlig Kjetil Bratlie slik at svarene vi ga ble entydige, sier Rolf Nordberg.
Det mest intense medietrykket kulminerte med en pressekonferanse ute på natten der spillpresse bestående av elever fra Politihøyskolen fikk den informasjonen de ba om. Stabsleder Nordbergs største utfordring under starten av øvelsen var å få en rask oversikt over situasjonen på skadestedene slik at støtteapparatene kunne settes i funksjon. Dette bedret seg etter hvert og Nordberg er meget godt fornøyd med stabens gjennomføring. 

– Vi forholdt oss til gjennomføringsdirektivet til punkt og prikke og vi lærte utrolig mye. Vi fikk anledning til å sette sammen en stab som vi nå vet vil fungere og vi fikk en god gjennomgang av våre egne retningslinjer og prosedyrer. Gjennomføringen har gjort at vi er bedre rustet til å takle slike hendelser i fremtiden. Som etat landet vi på bena og vi har all grunn til å gå med hevet hode. Det viktigste er imidlertid at det er nå jobben starter. Vi må bruke den erfaringen vi nå har opparbeidet til å bli enda bedre, avslutter Nordberg.

110-sentralen
Lag 5 ved OBRE sin 110-sentral fikk virkelig kjørt seg da det sto på som verst. Brannmester Jan Westlie kan opplyse at de i utgangspunktet var tre personer i sentralen, noe som er alt for få under slike hendelser. Situasjonen bedret seg betraktelig etter at de kalte inn forsterkninger og økte bemanningen til fire. Sentralen hadde til tider store problemer med kommunikasjonen til skadestedene. De følte at de fikk budskapet ut, men følte også at mannskapene ikke fikk gitt tilbakemeldinger til 110-sentralen når de ville og at de ventet på taletid. Dette var naturligvis et stressmoment for alle parter. Samarbeidet med OBREs egen stab fungerte bra etter at den ble styrket med en mann fra oss. 
– I fremtiden ville det vært en fordel om vi hadde faste telefonnummer til alle stabsfunksjoner. Og det ville være en fordel å samlokalisere 110 og stab ved hendelser som ikke varer over flere dager. Våre største utfordringer under øvelsen var å varsle andre etater og hjelpeorganisasjoner, samt å holde oversikten over skadestedene. Når det gjelder forbedringspunker så burde det skaffes til veie flere ”hemmelige” telefonnummer slik at det er mulig å ringe ut uten å bli sperret av innkommende samtaler, uttaler Westlie.

Forbedre planverket
Brannsjef i Oslo brann- og redningsetat, Jon Myroldhaug uttaler at etaten hadde veldig stort utbytte av øvelsen og da spesielt av alle forberedelsene som måtte gjøres. 
– Vi lærte mye, men øvelsen utfordret ikke beredskapsressursene fullt ut. Det ble få bestillinger videre til LRS og kommunal kriseledelse og verken sivilforsvaret eller frivillige organisasjoner ble involvert i det operative arbeidet. Årsaken til dette er at arbeidet på skadestedet ikke strakk ut i tid, noe som sannsynligvis ville skjedd i en reell hendelse. 
– Videre så er vi svært fornøyd med bistanden og samarbeidet med de fire nabobrannvesen, sier Myroldhaug. I arbeidet videre så må vi arbeide for forbedre planverket mot store hendelser. Når det gjelder kommunikasjon mellom etater, så har jeg tro på at det ville fungert bedre i en reell hendelse. Det viktigste er imidlertid å komme sammen for å arbeide fram gode løsninger for hvordan vi praktisk skal kunne utnytte nødnett ved store hendelser, avslutter Myroldhaug.

Evaluering
Det vil bli fremlagt en felles evalueringsrapport, men det vil sannsynligvis ikke være ferdig før på våren. For OBRE sin del så er den interne evalueringsrapporten under arbeid og det er viktig for OBRE at alle mannskaper kan lære av de gode og dårlige erfaringene som ble gjort. Det blir også hevdet at man i etterkant av større og/eller spesielle hendelser kan dra mye nytte av felles evalueringer av innsatsen med målsetning om å styrke forståelsen for andre akuttetaters arbeidsmetoder. Det er også bred enighet om at arrangørene av øvelsen fortjener en honnør, da slike øvelser synliggjør feil og mangler.