I den senere tid har det kommet indikasjoner på at det er økt kreftrisiko og andre helsefarer forbundet med røykdykking. Dette kan sannsynligvis sees i sammenheng med gjentagende eksponering for varme, partikler og gasser fra brannrøyk og fra forskjellige typer slokkeskum og tilsetningsmidler. På bakgrunn av dette ble det i Sverige i 2007 innført begrensninger om at røykdykking primært gjennomføres i livreddende innsats, og at innvendig slokking bør unngås så langt det er mulig. I Norge skal risikoen ved røykdykking vurderes, og den risiko røykdykkernes utsetter seg for skal alltid stå i forhold til forventet utbytte av innsatsen.
I SINTEF NBL-rapporten «Slokkevannsmengder» er en av anbefalingene å kvantifisere effekten av forskjellige manuelle slokkemetoder for å sammenligne hvor mye vannbehovet kan reduseres med hver enkelt metode.
I takt med den teknologiske utviklingen i samfunnet har det i løpet av de siste årene kommet nye og mer moderne slokkeredskaper, slokkemidler og slokkemetoder. Innkjøp og drift av utstyr, samt opplæring av personell kan imidlertid være kostnadskrevende. Å opprettholde faglig kompetanse på nytt og gammelt utstyr er derfor ikke optimalt, hverken økonomisk eller praktisk, og det kan være spesielt krevende for mindre brannvesen med begrensede ressurser. Brannvesen må da prioritere hvilke typer slokkeutstyr de skal satse på. Ulike kommuner har ulike behov for slokkeutstyr, alt etter hvilken type bygningsmasse de har og hvor lang utrykningsdistanse brannvesenet har. Slokkeutstyr som er godt egnet til å slokke brann i bygårder er ikke nødvendigvis det beste for å slokke en hyttebrann eller en skogbrann.
Når nytt slokkeutstyr skal kjøpes inn, er det viktig at brannvesenet har et klart bilde av de ulike variantenes funksjon, kapasitet, fordeler, ulemper og begrensninger, slik at rett utstyr kan kjøpes inn etter de faktiske behov. Det er et problemet at det er lite informasjon om effektiviteten til slikt utstyr. Uten en felles teststandard blir det vanskelig å sammenligne effekten av de ulike systemene, noe som har ført til at mange brannvesen har endt opp med å kjøpe dyrt utstyr som de kanskje ikke har bruk for, ikke vet nok om og som ender opp med å bli lite brukt. Et annet problem er at et utstyr virker å være godt egnet når det demonstreres, men realiteten er ofte at en del egenskaper hos systemet ikke blir klart før det faktisk brukes i en ordentlig situasjon, og andre egenskaper igjen blir tydelige først når det er brukt en stund.
I dette prosjektet vil man belyse utfordringer som knytter seg til fire problemstillinger:
- Røykdykking har vist seg å øke sannsynligheten for ulike typer kreft og er forbundet med generell forhøyet helserisiko.
- Mange brannvesen kjøper inn nytt og avansert slokkeutstyr som ikke er tilpasset lokale forhold og økonomi (problemstillingen er basert på samtaler med brannvesen).
- Mange branner kunne vært slokket mer effektivt ved bruk av slokkeutstyr tilpasset brannen (problemstillingen er basert på samtaler med brannvesen).
- Veiledning om røyk- og kjemikaliedykking begrenser muligheten for å innføre ny og mer effektiv slokketeknologi da det er ressurskrevende å dokumentere at andre metoder er minst like sikker som konvensjonell slokking.
Ved å øke brannvesenets kunnskapsnivå om nye slokkemetoder, og ved at de tar i bruk disse, vil det være mulig å slokke branner på en sikrere og mer effektiv måte enn det som er tilfellet i dag. Dette vil sannsynligvis bidra til å redusere helserisiko for brannmannskaper, redusere materielle skader og forurensende utslipp til miljø.
SP Fire Research (SPFR) har i samarbeid med Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), Regionalt forskningsfond Midt-Norge og Norsk brannbefals landsforbund (NBLF), utført et prosjekt for å få en bedre kunnskapsoversikt over nye slokkeverktøy både med hensyn til effekt, og hvor utbredt de er.
Prosjektet har pågått siden 2014 og har bestått av en rekke ulike aktiviteter. De viktigste er en spørreundersøkelse, målinger av temperatur i et brannrom ved utvendig innsats, sammenligning av slokkeverktøy ved hulromsbranner og deltagelse på nedbrenning av en bygning
Målsetting
Målet med dette prosjektet har vært å utarbeide en testmetode som skal gi grunnlag for å vurdere slokkeeffekten til ulike slokkeredskap og -metoder. Metoden skulle bestå av en kvantitativ måling av mengde vann som er nødvendig for å slokke en rekke typiske branner, samt en faglig vurdering av slokkeredskapers praktiske bruk hvor fordeler og ulemper belyses. Resultatene fra denne testmetoden skal enten kunne gi grunnlag for endringer i veiledningen om røyk- og kjemikaliedykking, eller være tilstrekkelig som dokumentasjon for å fravike fra veiledningen.
Skjærslokkeren ble vurdert til å være det beste alternativet for å håndtere branner i hulrom
Spørreundersøkelse
Spørreundersøkelsen ble utarbeidet i et samarbeid mellom SPFR, DSB og NBLF, og ble sendt ut til alle landets brannvesen. Undersøkelsen ble besvart av 73 % av de spurte (269 brannvesen) og omhandlet blant annet kjennskap til, tilgang på og erfaring med ulike typer slokkeverktøy. De viktigste konklusjonene fra spørreundersøkelsen var følgende:
– 81 % har kjennskap til skjærslokker med vann, og 70 % har kjennskap til CAFS. De som ikke kjenner til utstyret er hovedsakelig deltidsbrannvesen og brannvesen uten fast vaktordning. Vi går ut fra at samtlige har hørt om slokkeutstyret CAFS og skjærslokker og at kjennskap til betyr kunnskap om praktisk bruk av disse.
– 30 % av brannvesenene har tilgang på CAFS, og 19 % har tilgang på skjærslokker. Andelen som har dette tilgjengelig har sammenheng med type vaktordning.
– 46 % av brannvesenene som har skjærslokker, og 77 % av brannvesenene som har CAFS, benyttet utstyret i mindre enn 30% av alle branner. Tilstrekkelig opplæring og erfaring med utstyret er to faktorer som bidrar sterkt til valg av slokkeverktøy ved en brann.
Temperaturreduksjon ved utvendig innsats
I samarbeid med Trøndelag brann- og redningstjeneste ble det undersøkt hvor mye temperaturen i et brannrom ble redusert ved å slokke med vann fra utsiden. Tester ble utført på en metallkontainer, og skjærslokker og slokkespiker ble brukt. Resultatene viste indikasjoner på at begge slokkeverktøyene har en god reduserende effekt på temperaturen. Skjærslokkeren ga for øvrig best effekt, og var mest fleksibel med hensyn på plassering i forhold til brannen.
Sammenligning av slokkeverktøy i hulromsbranner
I en serie tester ble skjærslokker, CAFS og slokkespiker sammenlignet med konvensjonell slokking og motorsag. I den første testen brant det bak kledningen på et bygg med liten mulighet for videre spredning til andre deler av bygget. Her fungerte alle slokkemetodene godt, selv om det var noen forskjeller på vannforbruk og tidsforbruk. I den neste testen befant brannen seg i en innforet vegg med stor mulighet for spredning til et nedforet tak, og videre til et loft. Dette scenariet viste store forskjeller mellom de ulike slokkeverktøyene, der skjærslokkeren var det verktøyet som fungerte best. Hovedgrunnen til at det fungerte best, er at skjærslokkeren kan skjære seg gjennom en vegg uten bruk av annet utstyr og dermed få vann inn bak hulrommet på en effektiv måte. De andre slokkeverktøyene var avhengig av et tilleggsverktøy (motorsag, drill eller brannøks), før vann kunne påføres i hulrommet. Motorsag og strålerør ble vurdert til å være det mest sårbare alternativet med hensyn på feil som kan oppstå.
Nedbrenning av hus
I disse slokketestene ble det benyttet ulike slokkeverktøy for å slokke brann i tilnærmet like rom. Resultatene viser at skjærslokkeren, slokkespikeren, CAFS, pulver og konvensjonell slokking er effektive til å redusere temperaturen i brannrommet og slokker brannen på kort tid med lite slokkemedium når det er brann i et enkeltrom.
Utvikling av en testmetode
Et mål i prosjektet var å utvikle en testmetode som er realistisk og som er god nok til å sammenligne ulike slokkeverktøy. De innledende testene viser at det er fullt mulig å utvikle testscenarioer som kan gi gode muligheter for å vurdere effekten av ulike slokkeverktøy. Spesielt testene utført på komplekse hulrom har vist seg å være et godt scenario som er så utfordrende at forskjellen mellom de ulike verktøyene kommer tydelig fram.
For de testene som gjaldt slokking av brann i hulrom bak kledningen og for testene som ble utført i mindre rom, er det ikke blitt observert særlige forskjeller mellom de ulike slokkeverktøyene.
Konklusjon
Gjennom ulike aktiviteter kan prosjektet konkludere med følgende: Resultater fra en spørreundersøkelse avdekker at brannvesen i Norge har god kjennskap til nye slokkeverktøy, som CAFS og skjærslokker, men de blir i liten grad benyttet. Dette kan til en viss grad knyttes opp mot utilstrekkelig opplæring og manglende erfaring med utstyret.
Videre indikerer tester at utvendig slokkeinnsats kan senke temperaturen i et brannrom betydelig, og eventuelt slokke brannen, dersom denne innsatsen blir utført i nærheten av brannen. Skjærslokkeren ble vurdert til å være det beste alternativet for å håndtere hulromsbranner. Resultatene viser også at det er mulig å designe gode testmetoder for å sammenligne ulike slokkeverktøy.
COMMENTS