110-sentralene i Oslo og i Asker og Bærum skal slås sammen til en felles 110-sentral. Dette er bestemt av Politinærreformen og DSB. Ledelsen og de ansatte har en positiv holdning til sammenslåingen, men etter en rekke prosesser og prosjekter begynner det å tegne seg et klart bilde av at brannsjefene i Oslo og Asker og Bærum lar økonomi bli styrende i saken. De tenker økonomi inn i prosessen, ikke kvalitet på tjenesten, robusthet i store lange innsatser og et godt arbeidsmiljø for de ansatte.
Prosessen har tilsynelatende i forkant vært en åpen prosess hvor alle involverte parter skulle bli hørt. Det har vært arbeidet i 1 styringsgruppe og 7 undergrupper for å komme frem til det riktige resultatet. Ansatte og tillitsvalgte har deltatt i prosessen fra begge etatene. Når det gjelder bemanning har vi nå forstått at prosessen hele tiden har vært styrt av at Asker og Bærum brannvesen IKS (ABBV) må spare penger.
ROS-analyser og beredskapsplaner i Oslo og i Asker og Bærum blir skjøvet til side for dette.
Utgangpunktet for ABBV var å spare 11 millioner kroner på sammenslåingen og 13 stillinger skulle kuttes vekk. Oslo blir den tapende part økonomisk i dette. Føringene fra ABBV har hele tiden styrt denne prosessen.
Stort trykk
Dagens sentral i Oslo har et utrolig stort påtrykk, høy aktivitet, og er flere ganger så travel som resten av landets sentraler. Med de tilbakemeldinger som har kommet vil en ny sentral bli nedbemannet kontra dagens bemanningssituasjon. Det er uhyre spesielt når vi skal bygge for fremtiden. I fremtiden skal 110-sentralen inn i samlokalisering med politiet.
Det ser ut til at DSB sitt dimensjonerende kriterium er etter folketall, med et maksimalt antall
operatørplasser satt til 4, uansett folketall. For kommunene Oslo, Bærum og Asker vil befolkningsgrunnlaget være på ca. 829. 000. Osloregionen vokser med ca. 10. 000 personer årlig.
DSB anbefaler fire operatører døgnet rundt uten tilleggstjenester. To tredjedeler av det vi gjør i sentralen er tilleggstjenester. Vi er pålagt å svare på nødsamtaler innen 10 sekunder og å sende ressurser innen 70 sekunder i Oslo. Ved for liten bemanning kan vi risikere kø på nødsamtalene og vi kan gå glipp av andre store hendelser som kan bli fatale av dette.
Bemanningsforslagene fra brannsjefene og DSB, er ut fra en faglig vurdering ikke tilfredsstillende for å kunne utføre de lovpålagte oppgavene til et befolkningsgrunnlag på ca. 829.000 fastboende personer og i tillegg de mange ikke lovpålagte tilleggstjenester OBRE og ABBV har. Tallet på innbyggere er i realiteten mye høyere hvis man tar med besøkende, pendlere, studenter og gjennomreisende pr. døgn (bare i Oslo ca. 200.000 studenter og ca. 200.000 pendlere). Stor-Oslo regionen server 1,5 millioner mennesker på dagtid.
Gap mellom håndteringsevne og forventninger
Vi er i dag pålagt å svare nød anrop innen 10 sekunder og sende ut enhet(er) innen 70 sekunder. Dette skaper et høyt arbeidspress og må kompenseres gjennom å oppretthold en god restevne. Den restevnen vil svekkes med den sammenslåingen vi ser nå. Nødanrop må håndteres umiddelbart med en tilstedeværende og kompetent bemanning. Den innledende fasen av et nødanrop er den mest kritiske for å innhente og tolke informasjon, beslutte korrekte tiltak og iverksette ut alarmering av vaktstyrken. 110-sentralens dimensjonering må derfor gjenspeile den øvrige brann- og redningstjenestens ambisjons- og dimensjoneringsnivå.
ROS-analysen for Oslo konkluderer med at ved en større eller to sammenfallende hendelser av alvorlig karakter, vil minimumsbemanningen på 3 operatører i 110-sentralen være for liten. Det oppstår derfor et gap mellom håndteringsevnen til 110-sentralen og forventningene i vaktstyrken.
På bakgrunn av den generelle befolkningsvekst og økte forventninger til innsatsen fra brann- og redningsetaten på et stadig bredere område, er det i beredskapsanalysen tatt utgangspunkt i at etaten må kunne håndtere tre samtidige hendelser. Et riktigere kriterium hadde vært sannsynligheten for sammenfallende hendelser og oppgaveomfanget. Ved sammenslåing av begge sentralenes statistikk var det ca. 141.000 arbeidsoppgaver i 2014 (386 hvert døgn), dette er både lovpålagte og tilleggstjenester.
For oss som blir den desidert største sentralen i Norge umuliggjør denne dimensjoneringen tilleggstjenester i noe omfang. Oslo brannkorpsforening (OBF) har gitt utrykk for at de kan gå med på en minimumsbemanning på 4, men forutsettingen må da være at alle tilleggstjenester må reduseres eller avvikles.
Dette begrunnes med robustheten til en ny, felles 110-sentral. Skal man opprettholde alle tilleggstjenester, 11.082 innkommende automatiske brannalarmer, 18.894 innkommende innbruddsalarmer og ca. 500 innkommende heisalarmer, drukningsberedskap på Østlandet, fagsentral farlig gods for Østlandet, RVR restverditjeneste samt hjelpeoppdrag for politi og helse, anbefaler OBF en minimumsbemanning på 5 operatører gjennom hele døgnet (4 for lovpålagte oppgaver og 1 vaktkommandør). Alle operatørene skal kunne gjøre alle av de lovpålagte tjenestene og tilleggstjenester slik at man skaper en «robust» sentral for fremtiden.
Egne vedtatte ROS-analyser og beredskapsanalyser peker på at Oslo skal klare 3 sammenfallende situasjoner (1 stor, 1 medium og 1 livreddende). Asker og Bærum skal klare 2 sammenfallende. Faglederne, daglig leder, tillitsvalgt, verneombudet og de ansatte anbefaler 5 mann døgnet rundt. Når sentralene er sammenslåtte vil målet bli 5 hendelser samtidig. Med kun 4 mann på kveld/natt vil det bli vanskelig å nå dette målet, håndtere alle innringere, utføre alle arbeidsoppgavene, sende ut biler, samhandle med andre nødetater og lede innsatser fra 110. Oslo har særskilte utfordringer med mange innbyggere og stor andel kollektivtrafikk/togmateriell, og mange objekter med forhøyet risikobilde.
Redusert kvalitet
En operatør i Oslo 110 vil ligge på rundt 13 hendelser i døgnet mens 110-sentraler i Bergen og Trondheim ligger på 4-5 hendelser. Oslo vil ligge på ca. 52 hendelser i døgnet mens Stor- Stockholm som har 1.6 millioner innbyggere har rundt 43 oppdrag i døgnet. Stor-Gøteborg som rommer 794.000 innbyggere vil ligge på 23 hendelser i døgnet og 4 operatører. I tillegg vil Oslo måte overta og håndtere 19.000 (2014) tyverialarmkunder med mange samtaler som vil forringe og være forstyrrede i en stor sentral. Kvaliteten på det beredskapsmessige håndteringen i sentralen vil bli redusert av dette, og i tillegg vil det kreve ut alarmering av ABBVs brannbiler til slike oppdrag. Dette er en tjeneste vi ikke skal ha i Oslo, og som strengt tatt ikke heller hører hjemme i en 110-sentral. Dette er en ren politi/vekteroppgave.
Stor-Oslo 110 vil ikke med en underbemanning på 4 (1 vaktkommandør 3 operatører) kunne opprettholde kompetansevedlikehold eller ha muligheter for kompetanseheving da det ikke blir rom for dette innenfor daglig drift på grunn av økt arbeidspress. Belastningen på hver enkelt operatør øker når antall operatører synker i forhold til oppdragsmengde og befolkningsgrunnlag. Rekrutteringsgrunnlaget vil også bli lidende av dette.
Å gå ned på nattbemanning og i helg viser lite innsikt fra ledelsens side i tjenesten.
Det er mindre hendelser om natten, men hendelsene er mer komplekse, krever mye flere ressurser, evakueringen blir større da man sover på disse tidene. Hendelsene blir som regel senere oppdaget og blir derav større og vanskeligere og det er alltid to slokkegrupper ved store hendelser. Her kommer ofte de store dødsbrannene.
Bekymret
Vi er sterkt bekymret for situasjonen og håper at Oslos og Asker og Bærums politikere og media stiller spørsmål om prosessen og om det er riktig å sammenslå utfra forutsetningene om besparinger og lav bemanning. 110-sentralen er stedet hvor absolutt alle aksjoner starter. Det er der grunnlaget for en livreddende innsats blir lagt. Hvis en aksjon starter med dårlig utgangspunkt på grunn av dårlig bemanning så vil dette få konsekvenser ute på skadestedet.
Oppdragsmengden er jo forventet å øke i årene fremover og en nedbemanning er jo absolutt det siste vi behøver nå som de ansatte jobber hardt for å lage en robust 110-sentral for fremtiden.
May 20, 2016
COMMENTS