Redningsdykkerberedskapen for tilfeldig

Dagens lokalisering av redningsdykkerberedskapen er for tilfeldig til at den kan kalles landsdekkende. I tillegg til å vurdere forsterkning av dykkerberedskapen, mener DSB at styrket evne til overflateredning og forebyggende tiltak kan bidra til færre drukningsulykker.
De siste årene har det gjennomsnittlig omkommet ca. 90 personer hvert år i Norge som følge av drukning.  Redningsdykkerberedskapen er fordelt på 18 steder spredt rundt i Norge. 16 av disse er brann- og redningsvesen, mens to er frivillige aktører. 
Det finnes ingen nasjonale krav om redningsdykkerberedskap. Den enkelte kommune er pliktig til å gjennomføre risiko- og sårbarhetsanalyser som også omfatter behovet for eventuell beredskap mot drukningsulykker. 

– Vi er opptatt av at alle innbyggere skal ha en tilstrekkelig sikkerhet mot drukningsulykker. Det er imidlertid vanskelig å konkludere med om det er hensiktsmessig å etablere redningsdykkerberedskap i alle landets kommuner, sier assisterende direktør Per K. Brekke i DSB.
Redningsdykking utøves av personell med kort responstid, som er opplært til å rykke ut med et spesialtrent redningsdykkerteam til et skadested og dykke ned til 30 meter for å redde menneskeliv. 

– For mange brann- og redningsvesen er det et godt alternativ å etablere overflateredning, som både er rimeligere og i mange tilfeller tilstrekkelig for å redde liv og helse. Vi mener det er viktig å styrke brann- og redningsvesenets evne til å drive overflateredning, sier Brekke.

 

Styrke beredskapen
DSB har på oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet utarbeidet en rapport om redningsdykkerberedskap. I tillegg til å påpeke behovet for forebyggende arbeid, mener DSB det er mulig å gjøre mer for å bedre beredskapen knyttet til drukningsulykker. Dette kan gjøres langs tre linjer:
– Styrke brann- og redningsvesenets evne til å drive overflateredning. Brannløftet vil bidra til dette, men det bør vurderes om det er behov for mer. Det bør utredes nærmere om det er behov for å pålegges alle kommuner å tilby overflateredningsberedskap. Dette kan gjøres gjennom en revisjon av Forskrift om organisering og dimensjonering av brannvesen, som uansett er nødvendig som en oppfølging av omstruktureringen av brann- og redningsvesenet.

 

– Vurdere om redningsdykkerberedskapen kan styrkes gjennom Redningsselskapets skøyter og dykkere, inn i den totale beredskapen. Det bør utredes nærmere om hvordan en kan styrke samarbeidet mellom kommunene, Redningsselskapet og andre frivillige aktører for redningsdykking. Det vil kunne inkludere formalisering av frivillige aktører til en integrert del av redningsdykkerberedskapen langs kysten. Videre vil en slik prosess innebefatte en avklaring av eventuelle statlige bidrag til etablering og opprettholdelse av redningsdykkerberedskapen og kostnadsdekning ved utrykning og innsats. Her bør det også ses hen til hva kommunene selv mener og forholdet til den kommunale beredskapsplikten.

 

– Vurdere en gjennomgang av om transportstøtten til redningsdykkerne per i dag er optimalisert for å sikre raskest mulig transport av redningsdykkere til dit drukningsulykken har skjedd. Herunder bør det også avklares spørsmål om kostnadsdekning for slike tjenester.

 

Pressemelding DSB

Redningsdykkerberedskap bør etableres regionsvis
Henrik Litland er leder av Norsk Redningsdykkerforum. Hva mener han skal til for at beredskapen skal bli bedre?

– Hvis man skal få til en generell styrking av beredskapen så må vannredning i større grad lovpålegges ellers vil kommunene fortsatt kunne avskrive seg et ansvar. Samtidig kan man ikke lovpålegge at alle kommuner skal dekkes av en redningsdykkerberedskap, til det er risikoen veldig varierende og avstandene lange. Løsningen må være at man regionsvis får ansvar for å etablere redningsdykkerberedskap, hvor staten går inn med midler.
I rapporten fra DSB peker man på økt samarbeid med Redningsselskapet og frivillige aktører for å styrke beredskapen. Er det veien å gå?

– Frivillighet er veldig bra, men dykkerberedskapen kan ikke baseres på dette. Det er også slik at ute i åpen sjø vil skadestedet raskt bli stort, og dybdene utilgjengelig for dykkere. Der dykkere trolig vil komme til sin rett i større grad, er nok heller i innsjøer, ved strender, langs kai og i elver hvor vi raskt kan komme frem med mobile enheter. Og det er her brannvesenet utgjør den store forskjellen for de har kasernerte, trente mannskaper som er klare til å rykke ut umiddelbart med bil eller småbåt til disse stedene. I tillegg har mange brannvesen samarbeid med luftambulanse som gjør at de raskt kan rykke ut og dekke store områder.
I dag er det inget spleiselag mellom kommunene for å drive en redningsdykkerberedskap. Beredskapen bekostes bare av det brannvesenet som driver tjenesten. Bør kommuner pålegges å være med og finansiere en slik tjeneste? Det vil være naturlig at alle som bruker en tjeneste er med og finansierer den, men for å få til det må nok tjenesten lovpålegges, sier Litland.  

 

Publisert: 12-09-2016