Den ene mannskapsbilen rykket ut fra stasjonen, mens den andre som allerede var ute, ble kalt opp på radio. Da den første bilen ankom stasjonen møtte de ansatte fra vedlikeholdsselskapet som meldte at det hadde skjedd en elektrisk kortslutning.
Mannskapene gikk ned i stasjonen, som er en av Londons dypeste ca. 70 meter under bakken. På vei ned møtte de mennesker som var i ferd med å evakuere. Evakuering foregikk rolig og det var lite uro. Det var ingen tegn så langt på at det hadde vært en bombe.
Snart møtte de mennesker som var svarte i ansiktet og på klærne og det gikk opp for brannmannskapene at dette må være mer enn en kortslutning. Ved enden av perrongen møtte de en fra transportpolitiet, som fortalte at det lå en omkommet utenfor toget og at toget sto halvveis inne i tunnelen mot neste stasjon.
Tunnelene på Piccadilly-linjen er i hovedsak bygd som et rundt rør der det ikke er stort mer enn noen cm klaring mellom vogn og tunnelvegg. Heldigvis er akkurat dette stykket laget med krysningspor og er en større åpen tunnel. Det var derfor mulig å avansere på siden av vognene. Man fikk snart et overblikk over et skadested der vognsiden på første vogn var spjæret og legemsdeler lå spredt utover.
Det finnes en lekkasjekabel med antenne for brannvesenets samband i tunnelen, men denne var satt ut av spill av bomben slik at de ikke hadde radiokontakt på skadestedet. En mann ble sendt tilbake for å melde tilbake samt be om åtte grupper til. På dette tidspunktet hadde det smelt to bomber til og disse hadde fått kategorien ”major accident” eller ”stor ulykke”. Forsøket på å komme gjennom på en av tre kanaler de hadde til disposisjon, viste seg snart nytteløst og han måtte ta bruk sin egen mobiltelefon for å varsle sambandssentralen og mannskapene i bil nr to. Offisielt har mannskapene ikke tillatelse til å bære egen mobiltelefon mens de er i tjeneste, men noen ganger er det kanskje bra med litt ulydighet.
Politiet hadde nå sperret for all trafikk inn mot stasjonen slik at brannbil nummer to ble hindret i å komme frem. De endte med å parkere noen hundre meter fra skadestedet og løpe frem.
Vanskelig å danne seg bilde av situasjonen
På grunn av faren for at det kunne være en skitten bombe (kjemisk/biologisk/radioaktiv), valgte skadestedsledelsen ikke å sende flere ned i tunnelen.
Grunnet manglende kommunikasjon var det også et problem for skadestedsledelsen å danne seg et bilde av situasjonen i tunnelen. De som jobbet nede hadde for øvrig også et problem med å se omfanget til å begynne med da alt lys var borte og de kun hadde sine små tjenestelykter å orientere seg med.
Totalt hadde brannvesenet kun åtte mann fremme på skadestedet. Ut over dette var det personell fra ambulansetjenesten, et par leger og politiet. De hadde lite bruk for verktøy, i hovedsak var det bruk for muskler.
Det var fortsatt rushtid da bomben smalt slik at vognene var fullstappet med folk. Dette har sannsynligvis hindret at skadestedet ble større i omfang og at ikke flere ble skadet ved at de nærmeste som omkom har stått så tett og tatt opp energien samt fungert som demper mot de videre rundt. At tunnelen her var bred, har også gjort sitt til at energien har slått utover i stedet for i hele togets lengde.
Da de begynte å løfte vekk kropper fant de snart folk som reiste seg selv og tilsynelatende gikk uskadd ut. Totalt omkom 27 og det var ca. det samme antall skadde. Tallene er noe usikre. Kun seks personer måtte bæres ut, resten gikk for egen maskin.
Arbeidsforholdene ble vanskeliggjort ved at det var trangt mørkt og ekstremt varmt.
Kl. 11.00 var skadestedet ryddet for overlevende og mannskapene kom opp på gaten igjen. Selv satt de med følelsen av å ha jobbet i mange timer. Med tanke på at det kunne vært en skitten bombe, ble de holdt tilbake på Kings Cross frem til kl. 14, men siden det ikke var symptomer på noe slikt ble de deretter dimittert.
Et problem man har sett i ettertid er at man aldri har fått full oversikt over hvor mange som var involvert. De som evakuerte selv, forsvant i stor grad i folkemassen og gikk videre til jobb eller hjem uten at noen fikk registrert dem. Dersom det hadde vært en skitten bombe ville dette medført et kjempeproblem ved at disse kunne spredd stoffer over hele London.
Resten av dagen fortsatte som normalt med vanlige utvarslinger. Den første var til en pub der en mann satt og ropte at han hadde en bombe på seg.
Siste året ”shit”
På spørsmål om de hadde noen form for oppfølging/kollegastøtte, var svaret at de kunne kontakte bedriftshelsetjenesten, men her var nok terskelen høy før det skjedde. Det ble med å gå på pub etter vakten og de har pratet mye seg imellom. De fikk også gi intervju med pressen etter ulykken, men dette ble fremstilt på en måte de ikke var særlig ”happy” med så videre intervjuer ble avist.
På direkte spørsmål om hvordan de har hatt det etter hendelsen fikk vi svar som ” siste år har vært shit”, ”Det har vært mye følelser, alt som har skjedd har blitt forsterket”, ”Det har vært et dårlig år, du har liksom fått alt rett i tryne”.
De satte pris på å snakke om det, så et avtalt besøk fra oss var helt greit. Ellers ga de uttrykk for en viss skuffelse over at arbeidsgiver ikke hadde fulgt opp mer. Jobbmessige var de fornøyd med det de gjorde, og de er tross alt glad for at de fikk bidra i redningsarbeidet.
I etterkant sier de at de kunne jobbet ”litt tregere”, sett seg litt mer rundt, merket seg detaljer osv. Politiet har foretatt intervjuer i etterforskningsøyemed og de er overasket over hvor lite brannmannskapene husker om hvordan ting var da de ankom.
Fakta fra London:
ca. 7,5 millioner innbyggere. I tillegg pendler ca. en halv million inn til byen hver dag.
Verdens tredje største brannvesen med 112 brannstasjoner og 6.800 ansatte, hvorav 5.800 er vaktpersonell. Budsjett på ca. kroner 5 milliarder kroner.
Ny sambandsentral ble åpnet i 2004 til en kostnad på ca. 120 millioner kroner. Den mottar ca. 300.000 meldinger i året. Av dette er: ca. 10.000 bygningsbranner, 50.000 andre branner, 40.000 falske og blinde alarmer, 5.000 trafikkulykker, 20.000 heisstopp, og ca 50.000 andre alarmer pr år.
Beredskapen er organisert i fire vaktlag. Skiftordningen er to dagvakter fra kl. 09.00 til 18.00 og så to nattvakter fra kl. 18.00 til 09.00 etterfulgt av fire døgn fri.
En brannkonstabel i England har en årslønn på ca. kr. 310.000, mens underbefal og brannmester tjener henholdsvis kr. 346.000 og kr. 407.000. I London har man kr. 55.000 ekstra i et storbytillegg. Den faste lønnen inkluderer alle ubekvemstillegg.
Pensjonsalderen er i dag på 55 år. Tidligere kunne de gå av med pensjon etter 30 års tjeneste uavhengig av alder.
Brannfolkene er organisert gjennom Fire Brigade Union som organiserer 53.000 brannmenn- og kvinner i England, Wales, Skottland og Nord-Irland.
COMMENTS