Det hele startet for ca. et halvt års tid siden. For styret i Norsk Brannmannsforum har det lenge vært et ønske å arrangere en studietur uten at vi har funnet et relevant formål frem til forslaget om å delta på verdens største brannmannskonferanse FDIC kom på banen. Finansiering ble bevilget fra Fagforbundet, forumet og en god andel fra egen lomme.
FDIC arrangeres årlig i Indianapolis og planen ble lagt med fly til og fra Chicago og bil til Indianapolis.
Planen var å besøke fagforeningskolleger i Chicago og forespørsel ble sendt. Etter flere forsøk både til lokal forening og hovedkontor måtte vi før avreise innse at ingen hadde tid til å gi oss noe konkret svar. Det er mulig vi får unnskylde dem med stor pågang.
Nå er vel ikke brannfolk kjent for å kaste inn håndkle, og vi bestemte oss for å prøve nærmeste brannstasjon rett over gaten for hotellet. Manglende respons på mail ble kompensert med vennlighet og gjestfrihet på sitt beste.
R. J. Koster ble vår selvoppnevnte guide for dagen og svarte og fortalte på spørsmål som nok gikk langt forbi det man kan forvente at en «vanlig» brannmann kan svare på. En stor takk til Koster for måten han tok imot oss på.
98 brannstasjoner
Chicago Fire Department er et kolossalt brannvesen i norsk målestokk. Det ble etablert i 1858 og er USAs nest største med over 4000 ansatte i brannseksjonen og over 600 i ambulanseseksjonen. I USA er det vanlig at brannvesenet har akuttambulansetjeneste mens sykehusene utfører transportoppdrag i de store byene. Det skal være 98 brannstasjoner og ca. like mange mannskapsbiler, ca. 60 stigebiler, 4 redningsbiler, 75 ambulanser, et par helikopter og et par brannbåter. I tillegg finnes det selvsagt diverse spesialenheter. Budsjettet skal være på rundt 560 millioner dollar eller rundt 3,3 milliarder norske kroner.
Operasjonssentralen mottar mer enn 500.000 oppkall i året.
Stasjonen vi besøkte hadde fire enheter pluss sjefsbil. En mannskapsbil, en stigebil, en vanndykkerbil og en ambulanse.
Stort og tungt utstyr
Mannskapsbilene eller «pumper», som det kalles, har som regel en kapasitet på ca. 6 000 liter/min. Fødeslanger er som regel 4 toms mens angrepslanger er minimum 2,5 toms. Mye av utstyret som strålerør, overganger, trykkmåler osv. er ofte i messing og veier deretter. Det var ganske utrolig å kjenne hvor mye en brannmann må bære med seg. Når vi i tillegg vet at amerikansk brannbekledning er kraftigere (tykkere) enn den vi bruker kan man bare tenke seg en tur til 75. etasje for eksempel.
Mannskapene på stigen har som oppgave å være de som driver redning samt rivning, mens de på pumpern røykdykker og slukker. Alle har pusteapparat.
Redningsdykkerbilen drev kun med dykking og var godt utstyrt inklusiv egen gummibåt. Til forskjell fra hos oss foretok de påkledning først fremme på ulykkesstedet.
Kvinneandelen på brannavdelingen er på 3 – 4 prosent. Mannskapene jobber 3-skiftsordning med 24 timers vakter og rundt åtte skift pr måned (de har fri fra en del skift). Ambulansepersonell går derimot på 4-skiftsordning.
Stasjonen for øvrig er nok noe enklere enn vi er vant med, med stort kjøkken, kombinert spise- og dagligrom, enkelt treningsrom, og felles sovesal.
Vi må nok bare erkjenne at arbeidsrutinene er ganske forskjellige fra de vi har i Europa så det kan nok hende at amerikanere også kunne ha nytte av en studietur over «dammen». Uansett så er det spennende og lærerikt å se hvordan andre jobber.
Messebesøk og konferanse kommer vi tilbake til i neste nummer.
COMMENTS