Saint Paul Fire

Saint Paul er en by som er litt mindre i areal enn Oslo og som i dag har et innbyggertall på ca 290.000. Byen grenser til storbyen Minneapolis i vest, som sammen med Saint Paul, utgjør kallenavnet for området til ”Twin Cities”. Amerikas største elv Missisippi River går gjennom byen og må ta en stor del av æren for at byen er det den er i dag. Kullindustri og tømmer var lenge den største eksportvaren i delstaten, noe som sørget for mange arbeidsplasser og en stødig økonomi for innbyggerne. Senere fikk Saint Paul status som by da den vokste utover, siden folk fra Europa immigrerte og bosatte seg i området. All denne immigreringen har også satt sitt preg på byens utvikling, historie og ikke minst kultur.  
Denne kulturen kan man også se i brannvesenet, da nesten alle har røtter ifra et annet land enn USA. Etternavn som Ringstad, Hanson og Anderson var navn jeg fort la merke til og jo da, de var alle i bunn og grunn fra samme sted hvor jeg kom fra, Norge. Vel nesten da, deres oldeforeldre kom derifra.

Jørgen Lie Andersen, brannkonstabel
Asker og Bærum brannvesen IKS

Etableringen av brannvesenet
På grunn av byens raske utvikling og økende befolkning ble det bestemt at Saint Paul måtte ha sitt eget brannkorps som skulle rykke ut ved branner eller ved røykutvikling innenfor byens områder. Brannkorpset ble etablert i 1856 og var en kombinasjon mellom betalte brannvakter og innkallingsmannskaper.
Disse brannvaktene var egentlig butikkmedarbeidere og huseiere som skulle rykke ut til brannstasjonen eller møteplass hvis det var brann i deres gate eller i nærheten av bygningen deres. Siden brannkorps var relativt nytt på denne tiden hadde de lite trening og utstyret som ble brukt, var av meget dårlig kvalitet. 

En annen ting som viste seg å være beklagelig, var at mange av mannskapene som ble ansatt, var mer opptatt av å drive egen butikk når det først ble meldt om brann. Så når det først brant, var det svært lite med mannskaper tilstede som kunne arbeidet på brannstedet. Dette førte til at politikerne bestemte seg for å utarbeide bedre tiltak for å hindre lignende tilstander i fremtiden. 
De kom raskt frem til at den beste måten på å være sikre på å ha nok mannskaper til en hver tid, var å etablere et yrkesbrannkorps i byen. Dette førte til at mange av de som var ”frivillige” butikkarbeidere, mistet sin årlige lønning som brannassistenter, noe som igjen førte til mye krangel mellom dem og det nye brannkorpset som tok over på midten av 1870-tallet. 

Omorganiseringen førte til at man satte i gang bygging av flere stasjoner rundt om i byen, som alle skulle huse byens nye brannmenn. Stasjonene var enkle, men også romslige da de skulle ha plass til både menn og hester i mange år fremover. 
Brannvesenet var veldig militært av orden og system. Mannskapene hadde ingen turnus i de første årene og kunne risikere å gå på jobb og bli der opptil i en uke før de fikk gå hjem igjen. Dette førte senere til mye misnøye blant mannskapene og etter hvert fikk de innført egen vaktordning. 
Det ble gjort innkjøp av brannvogner og hester som gjorde arbeidet noe lettere, både med frakt av utstyr og en stor redusering av utrykningstiden frem til adressen. Hestene hadde sine egne staller inne på brannstasjonene og ryktene skal ha det til at hestene hadde bedre levekår enn mannskapene på stasjonen.

16 brannstasjoner ga god responstid og nok med mannskaper når alarmen gikk.

Beredskap
I dag har Saint Paul et oppgradert og moderne brannvesen som til daglig ledes av brannsjef Doug Holton, som sammen med nesten fem hundre ansatte utgjør Saint Paul Fire and Safety Department. Brannvesenet er det største av sitt slag i delstaten og har alt i alt 16 brannstasjoner fordelt utover i byen.

Byen er delt opp i tre distrikter og hvert distrikt har sin egen brigadeleder (chief) og tre ledere som har ansvaret for utrykninger og mannskapene i distriktet sitt. Over disse igjen kommer brigadesjefen (deputy chief), som har ansvaret for at bemanningen er tilstrekkelig, gi informasjon til presse og naturligvis rykke ut når det er behov for en skadestedsleder. I dette området er det brannvesenet som er øverstkommanderende ved branner og ulykker. Hvert distrikt har også sin egen squad, en kombinert brann- og redningsgruppe som kun rykker ut på bekreftede branner og større ulykker. Gruppen består av håndplukkede mannskaper, som ved siden av å jobbe med branner, også har utstyr og trening til å håndtere farlig gods, tauredning og bygningskollapser. 

En av mannskapene som kanskje har lengst erfaring i å være på en squad, er brannformann Ken Eddy som jobber på Squad 2. Han merker at arbeidsmengden har økt kraftig etter at brannvesenet har tatt på seg mer og mer tjenester. samt etter at Saint Paul ble vertskommune for hele delstaten når det gjelder farlig gods (Haz-Mat) og USAR (urban search and rescue). 
– Dette medfører at vi får mindre og mindre tid til øvelser og kurs, men på den annen side så lærer vi også mye når vi er ute å jobber, sier Eddy. 
I 2002 havnet distrikt 2 i Saint Paul på plass 21 i å være et av de travleste distriktene i landet av brannmagasinet Firehouse.

En annen stilling som fanget min oppmerksomhet var Arson, en egen gruppe med brannetterforskere. Det var en etterforsker på hver brigade som rykket ut på alle brannene i byen på lik linje med brannmannskapene. Disse fungerer som en egen avdeling innenfor brannvesenet og disponerer egen bil. Ved en utrykning vil etterforskeren starte arbeidet allerede ved fremkomst til skadestedet ved å fotografere objektet og dokumentere mannskapenes arbeid. Samtidig vil han/hun forhøre seg med øyenvitner. Deretter vil etterforskeren gå inn og fortsette arbeidet innendørs når brannen er slukket. 
Hvis eieren av huset er hjemme og i stand til å la seg intervjue, vil det bli utført et avhør på stedet. Om det kommer frem at brannen har sine «naturlige» årsaker og at den ikke var påsatt med vilje, vil etterforskningen bli betydelig enklere. Jamie Novak, er en av de tre etterforskerne som jobber i Saint Paul Fire og han har nesten tyve års erfaring i jobben. 

Ved siden av å være etterforsker er han også med i undervisningsavdelingen og holder stadig kurs om brannteori både internt og ekstern. Da jeg spurte han om hva han likte best med jobben svarte han ivrig:  
– Vel, for noen år tilbake jobbet vi i ukevis med å lete etter en brannårsak. Det hadde vært en kraftig brann i et lager utenfor byen. Omsider fant vi arnestedet, samlet bevis og brannen viste seg å være påsatt. Bygningen var fredet og kunne ikke rives. Tomten hadde en enorm verdi og flere bedrifter hadde i de siste årene forsøkt å kjøpe eiendommen for å bygge leiligheter uten å lykkes. Bevisene våre pekte mot eieren av tomten som etter hvert ble funnet skyldig i brannstiftelse og som senere ble dømt for sine handlinger. Det er slike hendelser som dette som gjør jobben min så interessant og givende, spesielt når man sørger for at de som står bak kommer bak lås og slå, sier Novak.

Paramedic’s
Ved siden av å være et brannkorps, er også Saint Paul Fire et av de få brannkorpsene i USA som også har sin egen ambulansetjeneste, eller «medic’s» som de kalles der borte. Av byens 16 stasjoner er 11 av dem også utstyrt med ambulanser. Ordningen fungerer slik at mannskapene på mannskapsbilen er utdannet EMT (Emergency Medical Technician) og paramedics. Det vil si at dersom de får et «medicoppdrag», er de nødt til å forflytte seg over til ambulansen. Noe som igjen fører til at mannskapsbilen står igjen ubemannet på stasjonen. Dette er en ordning som mange av mannskapene ikke er fornøyd med, da de vet at en brannutrykning i distriktet deres vil komme mye senere siden utrykningen vil komme fra en annen stasjon lenger unna. Den gjennomsnittlige utrykningstiden i Saint Paul er på fire minutter for ambulansen, og tre minutter ved branner og ulykker.

Ambulansetjenesten er også den tjenesten som utgjør nesten 80 prosent av alle oppdragene brannvesenet gjorde i fjor, men dessverre er mange av oppdragene unødige da folk ofte ser på ambulansene som drosjer til sykehus eller pleiehjem. Lite hjelper det at det vil koste dem 1200 dollar å bli hentet med ambulanse, da mange av de som utnytter tjenesten går på trygd og får økonomisk støtte fra sosialen. Dessuten er det en stor andel mennesker i byen som ikke har registrert personnummer og adresse, noe som gjør fakturering helt håpløst. 
En av veteranene på stasjon 14, Mark Sottile som også er paramedic, forteller at det i dag utarbeides en ny reform om ambulansetjenesten i Saint Paul Fire hvor de ser på om det er nødvendig å sende ut fire personer på medic-oppdragene, når de vet at personen de skal hente ikke trenger øyeblikkelig hjelp. Løsningen kan bli at de kun rykker ut med to mann. Dette kan bety at de resterende mannskapene kan få mer tid til stasjonsarbeid, trening og kurs.

Utdanning og rekruttering
Når brannvesenet skal ansette nye brannmannskaper, vil de gå direkte ned til rådhuset hvor det befinner seg hundrevis av ferdig utfylte tester. Testene er skriftlige og omhandler spørsmål fra en undervisningsbok som heter Firefighter I og II. 

Personer som ønsker å søke må bestå en slik test før de i det hele tatt blir trukket ut til videre vurdering. De melder seg på ved å kontakte kommunens ansettelseskontor i rådhuset og får dermed utdelt et hefte som de skal studere og levere tilbake samme dag. Da søkeren selv føler han/hun er trygg på stoffet, ber de om å få utlevert testen for så å svare på avkrysningsspørsmålene. Testen tar ca. to timer.  Ledelsen i brannvesenet plukker deretter ut de som har flest poeng ettersom hvor mange de trenger å ansette.
De som da er videre må bestå en psykologisk test. Den går ut på et avkrysningshefte med ja og nei spørsmål. Spørsmålene er utrolige og personlig synes jeg hele testen virket noe spesiell, da det første spørsmålet jeg fikk etter at jeg hadde ført inn navn og personnummer var; Skrev du inn ditt virkelige navn og fødselsdato?. 

Mange av spørsmålene blir repetert fire til fem ganger om igjen i løpet av undersøkelsen, for å undersøke søkerens troverdighet og hukommelse. Testen tar fire til fem timer å gjennomføre. Resultatet vurderes deretter på en graf etter hvordan du har svart. De som har svar som ligger jevnt og innenfor de «normale» psykologiske nivåer, kommer videre. 
Etter dette kommer den fysiske testen, som er løping i tårn iført full bekledning og 40 kg med slanger. Deretter venter en stålbjelke som er montert på en skinne. Søkeren får utdelt en slegge og skal slå bjelken minst to meter bortover på kortest mulig tid. Så er det hinderbane og bæring av 60 kg tung dukke over 50 meter. Det faller da naturlig at de som har best resultater kommer videre til det avsluttende intervjuet. 
Søkerne må i tillegg til dette også være godkjente EMT før de blir ansatt. Dette er et sertifikat som viser at du er godkjent til å drive med avansert førstehjelp. EMT-kursene må de betale selv og det går over to måneder.
I 2005 ansatte Saint Paul 32 nye brannaspiranter. Alt i alt hadde over 2300 søkere tatt de skriftlige testene. Tenk på det!

Stasjoner og utstyr
Det kan sies mye om Saint Pauls brannstasjoner, men når gjennomsnittsalderen på stasjonene er 68 år blir vel nærmere beskrivelse nesten unødvendig.
Den eldste stasjonen, som fremdeles er i bruk, er fra 1870 og huser åtte mann, stigebil, ambulanse og mannskapsbil. Den nyeste stasjonen ble tatt i bruk 6. juni fjor og var byens første nye brannstasjon siden 1982. Alle stasjonene har treningsrom, men bruken av dem er nokså varierende siden det ikke er noen årlig fysisk test av de ansatte.

RIT-team
I Saint Paul har de valgt ut noen stasjoner som er utstyrt for å assistere og hjelpe røykdykkere som er i fare eller ikke finner veien ut igjen. Disse gruppene kalles RIT- team. De har ekstra flasker med luft, liner og redningstau som de bruker til å finne og redde ut savnede/ skadede kollegaer. Hver gruppe er på fire mann, inkludert en leder. Det er fire slike lag i Saint Paul. Ved en brann blir minst ett lag sendt til adressen. Blir det sendt en gruppe til, sendes nok et RIT-team.

Lønn og pensjon
Når man starter er det i en tre-årig prøvetid, hvor begynnerlønnen er på mellom 30-40 000 dollar, noe som tilsvarer ca 300.000 kroner. Forskjellig lønnstrinn kan være avhengig av tidligere arbeidserfaring, militærtjeneste osv. En brannmester tjener ca 60.000 dollar. Hvis man i tillegg er utdannet paramedic, vil man få en bonus og tjene opptil 80.000 dollar i året, dersom man er brannmester på en ”engienen”- eller medic-enhet. 
Når man går inn i sitt sjette år i brannvesenet kan hver enkelt som ønsker, ta en brannmestertest. Dette er en skriftlig test hvor det stilles harde krav til vurderingsevne og lederegenskaper. De som får høyest poengsum får tilbud om å bli med i en brannmestergruppe, en gruppe alle brannmestere må være i minst to år, før de får fast stilling som brannmester. Dette forklarer nok hvorfor gjennomsnittsalderen på brannmestere var 41 år.
Pensjonsalderen er lagt slik at man kan gå av når man har tjenestegjort i 20 år. Pensjonen blir avgjort ved at man tar gjennomsnittslønnen i de siste fem årene, noe de kaller » the high five». Mange velger derfor å bli i 25 år.

Jørgen kom tett på kollegene sine. Miljøet var veldig likt det hjemme og det tok ikke lang tid før han var en del av gjengen. Her fotografert sammen med B-shift etter et oppdrag.

Livet på stasjonen og personlige erfaringer
«Kaffen er klar» kommer det over høytaleranlegget i det klokka passerer fem over åtte en tidlig tirsdags morgen. Jeg tok en siste sjekk på utstyret før jeg tok turen ut fra vognhallen og inn på kjøkkenet for å ta del i samtalene som på gikk rundt spisebordet og for å samtidig kaste innpå litt frokost.
Felles frokost og et par timer med frokost-TV på jobb var relativt nytt for min del, men det ga oss en god og avslappet start på vakta som skulle vare helt til neste dag. Som regel gikk dagene fort siden det stadig vekk var nye oppdrag og hendelser i distriktet.
Trening og underholdning måtte man sørge for selv, så lenge du var ferdig med det innen klokken seks, da middagen ble servert. 

Å tilbringe natta i en sovesal var nytt for meg, men det fungerte på sett og vis bra. Litt ulikt det jeg er vant med, men det var bare å finne seg til rette og forsøke å ignorere det av kroppslyder som høres når man er tolv sovende mennesker i et rom på størrelse med et klasserom.
Når alarmen først gikk var det bare å komme seg av sted uansett hva det gjaldt. Lys og sirener ble nesten misbrukt da brannmesteren hadde tre ulike «pedaler» under dashbordet, som han brukte til å styre lydanlegget på kjøretøyet med. Lite hjalp det med hørselvern da samtlige av vinduene var nede for at gutta skulle ha armene ut av vinduet! Begrepet «Only in America» passer vel bra for å beskrive situasjonen jeg befant meg i.
Ved røykdykking ble det brukt MSA-masker og Scott-flasker. En god kombinasjon ifølge mannskapene, masken har også en innebygget lysskjerm.

Skjermen har tre lys, grønn, gul og rød som indikerer luftnivået i flasken. En annen ting som var interessant var PAS device, en sensor montert på flaskesettet som ble aktivert når man åpner luft tilførselen. Sensoren er en bevegelsesdetektor som setter i gang en alarm dersom brukeren av flasken ikke har beveget seg på tyve sekunder. En sikkerhet som fungerer bra, siden røykdykkerne ikke har samband med hverandre eller ledelsen. Ved branner ble det raskt satt i gang med overtrykksventilering, men når man ikke en gang har gjort klar for utluft når viftene settes på, får man liten effekt ut av bruken. Undertegnede forsøkte på en hyggelig og kollegial måte å forklare hvordan vi gjorde det her i Norge, men ble møtt med delte meninger og utspill.

Ved røykdykking var det ingen faste rutiner for innsats. De første røykdykkerne kunne gå inn uten slange. Deretter gikk neste inn med to toms gummiert stoffslange som kunne være trykkløs før de ba om det. Etter hvert som flere mannskaper kom til stedet, så gikk de inn slik de ønsket uten at noen hadde oversikt over antall som var inne. Samtidig ville mannskaper på utsiden knuse vinduer og ta hull i tak uten at de hadde kommunisert med røykdykkerne inne.

Fornøyd. Tross de store forskjellene ga oppholdet mange nye erfaringer.

Tradisjon står sterkt! 
En annen ting som jeg vil nevne er at når det først var brann, ble brannstedet rene «møteplassen» for brannmenn, det var alltid masse folk og mengder med slanger overalt. Litt komisk må det jo bli da det noen ganger gikk over streken etter mitt syn. En gang var vi i en leilighet hvor en kaffetrakter hadde smeltet, det var lite røyk og ingen åpen varme. Etter en liten tur ute gikk jeg inn igjen for å møte en totalt deformert leilighet med fem cm vann på gulvet. Taket var delvis borte og innhold fra skuffer var blitt tømt utover gulvet. Spesielt merkelig var det at skuffene som ble tømt kom ifra soverommet, hvor det ikke en gang var antydning til røyk eller annen skade.

Da jeg i ettertid spurte hvorfor de gjorde dette fikk jeg til svar at de måtte konstatere at brannen ikke hadde spredd seg. Derfor måtte alt av skap, tak og vinduer fjernes (ødelegges) for å se om det lå igjen noen varmekilder de ikke hadde sett. 
Kanskje det var tilfeldig denne gangen? Ikke vet jeg, men da jeg gikk ut igjen lå det tre IR-kameraer klare til bruk i hagen utenfor, uten at noen så ut til å bry seg med å bruke dem. Hvordan leiligheten så ut etter at alle hadde dratt overlater jeg til fantasien å avgjøre.
Når jeg ser tilbake på oppholdet og inntrykkene jeg har fått, ser jeg et brannkorps som gir ordet  «tradisjon» et nytt ansikt. Forandring og teknologi er kanskje ikke temaet her borte, men når det gjelder å være slagkraftige og mannsterke når det først gjelder, er det få som slår denne gjengen!

Avslutningsvis vil jeg gjerne takke alle som har bidratt og gjort denne opplevelsen mulig for meg.
Brannmannen, DSB, Saint Paul Fire and Safety Department og naturligvis Asker og Bærum Brannvesen IKS.

Stasjoner og utstyr
Det kan sies mye om Saint Paul’s brannstasjoner, men når gjennomsnitts alderen på stasjonene er 68 år blir vel nermere beskivelse nesten unødvendig.
Den eldste stasjonen som fremdeles er i bruk er fra 1870 og huser åtte mann, stigebil, ambulanse og mannskapsbil. Den nyeste stasjonen ble tatt i bruk 6 juni fjor og var byens første nye brannstasjon siden 1982. Alle stasjonene har treningsrom, men bruken av dem er nokså varierende siden det ikke er noe årlig fysisk test av de ansatte.

Kjøretøyer i Saint Paul Fire.
Mannskapsbiler: 15
Stigebiler: 7
Ambulanser: 11
Kommandobiler: 4
Arson: 1
Redningsbiler: 3
Farlig gods: 2
Forsyningsbiler: 3