En ny rapport fra Riksrevisjonen avdekker alvorlige svakheter i det norske totalforsvaret. Kommunene – og med dem brann- og redningstjenesten – står uten tydelige forventninger, konkret informasjon og mulighet til felles øving. Når samspillet mellom sivil og militær beredskap svikter, står hele forsvarsevnen på usikker grunn.
Sivilsamfunnet er ikke forberedt
– Sivilsamfunnet er ikke godt nok forberedt på krise og krig, sier riksrevisor Karl Eirik Schjøtt-Pedersen. Riksrevisjonens ferske rapport om totalforsvarets beredskap på regionalt og lokalt nivå etterlater liten tvil: Viktige forutsetninger er ikke på plass, og manglene kan få alvorlige konsekvenser.
Brann- og redningsvesenet er blant nøkkelaktørene i den sivile delen av totalforsvaret. De skal både støtte Forsvaret direkte og bidra til å opprettholde kritiske samfunnsfunksjoner. Likevel viser rapporten at sektoren i liten grad er integrert i operative planer, øvingsopplegg eller informasjonsdeling. Rollen de forventes å spille, står ikke i samsvar med verktøyene de faktisk får.
Uklare forventninger og manglende øving
Et sentralt funn i rapporten er at kommunene – som har det overordnede ansvaret for brann- og redningstjenesten – ikke har klare føringer for hvordan de skal planlegge for sikkerhetspolitiske kriser og krig. Til tross for at lovverket pålegger kommunene å sikre samfunnskritiske funksjoner i hele krisespekteret, er det kun én av de undersøkte kommunene som har oppdatert sitt planverk til å inkludere slike scenarioer.
Mange kommuner forklarer dette med at krig tidligere har vært vurdert som lite sannsynlig. Nå utfordres dette bildet av den sikkerhetspolitiske virkeligheten. Samtidig rapporterer kommunene at fraværet av konkrete nasjonale forventninger og føringer gjør beredskapsarbeidet uklart: Hva skal de forberede seg på? Hvilke ressurser vil være tilgjengelige? Og hvilken støtte kan de selv forvente fra staten?
Resultatet er en situasjon der lokalsamfunn står alene i møte med scenarier de ikke har planlagt for – en risiko Riksrevisjonen mener det haster å ta på alvor.
Kunnskapsmangel bremser beredskapen
Kommunenes evne til å planlegge blir ytterligere svekket av manglende tilgang til relevant informasjon. Mange har verken sikkerhetsklarert personell eller systemer for å håndtere gradert informasjon. Dermed får de ikke innsyn i nasjonale trusselvurderinger, operative planverk eller behovsanalyser fra Forsvaret.
Denne informasjonsbarrieren gjør det nær umulig for kommunene å forstå hva slags støtte som forventes – og hvor den trengs. Resultatet er risiko- og sårbarhetsanalyser som ikke treffer, og planverk som i verste fall ikke lar seg gjennomføre i en reell krisesituasjon.
Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har riktignok utarbeidet scenarioanalyser, men den siste ugraderte samlerapporten kom i 2019 – uten scenarier for sikkerhetspolitisk krise. Nye analyser finnes, men er gradert og dermed utilgjengelige for dem som faktisk skal stå i førstelinjen.
Et totalforsvar må starte i kommunen
– Det er ikke godt nok at sentrale svakheter har fått vedvare i så mange år, uttalte Schjøtt-Pedersen da rapporten ble lagt frem. Han peker på behovet for tydeligere ansvarsforhold, bedre tilgjengelig informasjon og mer målrettede tiltak. Ikke minst må kommunene og deres nødetater – som brann- og redningsvesenet – få en reell rolle i totalforsvaret, både i planlegging, øvelser og prioritering.
Riksrevisjonen anbefaler at sentrale myndigheter enten gir kommunene tilgang til nødvendige graderte systemer, eller sørger for at analyser og behov blir formidlet på en måte som gjør dem anvendelige i lokal planlegging. I tillegg må nasjonale føringer for beredskap i krigstid være tydelige, bindende og relevante.
Brann- og redningstjenesten er ikke bare en støtteaktør i krigstid – de er en bærebjelke i samfunnets evne til å stå imot. For å kunne fylle denne rollen må de få verktøyene, informasjonen og rammene de trenger. Uten dette risikerer vi at både forsvar og sivilsamfunn svikter – akkurat når det gjelder som mest.