Flere på vakt når det trengs

– Vi topper vår utrykningsstyrke på dagtid fordi da har vi de fleste oppdragene. Det føles ikke bra å ha like stor utrykningsstyrke hele døgnet, når vi vet at de fleste utrykningene er på dagtid. Bemanningen skal være størst når risikoen og kommunens behov er som størst, sier leder i Sødertørns brannforsvarsforbund, Staffan Holmberg til Sirenen.

Man har lenge hatt tanker om dette, men en vanskelig økonomisk situasjon er nå årsaken til at de gjennomfører forandringene. Organisasjonsforandringen medfører lavere utgifter og Sødertørn brannvesen vil spare noen millioner kroner årlig.
På dagtid skal utrykningsstyrken deles opp i tre enheter. Målet er at disse skal være fleksible og mobile i regionen og brukes når de trengs som best.

Disse enhetene kan også fungere som spydspisser som raskt er på plass før ”tyngre” styrker ankommer. 
– Hvis vi tar en leilighetsbrann som er en relativt ukomplisert innsats, så kreves det fem mann for at vi skal få inn en vannstråle i leiligheten. Det er ikke effektivt og det må gå an å oppnå lik sikkerhet med annen teknikk og andre metoder. Kommer vi fram raskere, blir innsatsen mindre risikofylt, anser Lars Gøran Uddholm fra Sødertørn.

Sødertørn har startet et prosjekt for å se på flere sider av virksomheten. En prosjektgruppe har fått fire oppdrag:
– å se over utnyttelsen av de taktiske enhetene
– skal det være fem mannsstyrker og skal man ha de samme kjøretøyene som i dag ?
– ledelsesstrukturen
– arbeidsinnholdet
– For eksempel har vi fem stiger/snorkler som er bemannet døgnet rundt. Siden 1999 har de blitt brukt fire ganger til livredning og ved to av disse tilfellene er det tvilsomt om det var beste måten å løse oppgaven på, sier Uddholm.

Differensierte styrker innebærer at 10 stillinger av ca 200 forsvinner fra utrykningsavdelingen i Sødertørn. Ingen blir imidlertid oppsagt.
Organisasjonsforandringen har medført stor motstand blant brannmannskapene i Sødertørn og sterke reaksjoner fra andre brannfolk. Mange ser på dette som kun en nedskjæring som også betyr mindre lønn fordi en del av nattillegget faller bort. Det har i tillegg blitt reist spørsmål om hvilke statistikker som brannsjefen i Sødertørn bruker, når han sier at de fleste brannene skjer på dagtid.   

 22 redningsregioner i Finland

Fra 1. januar 2004 reorganiserer Finland sin redningstjeneste. Da skal ikke lenger de 450 kommunene ha hvert sitt brannvesen. Fra denne dagen overgår man til 22 redningsregioner.

På 1990-tallet diskuterte man i Finland hvilken organisasjonsform som var mest nyttig for brannvesenet i fremtiden. Man utredet om staten skulle ta over ansvaret for brannvesenet, men endte opp med en modell hvor kommunene fortsatt har et ansvar for brannvesenet. Denne modellen med ”fylkesbrannvesen” skjer også på bakgrunn av en erkjennelse om at de enkelte brannvesen ikke hadde store nok ressurser til å takle sine brann- og ulykkesoppgaver uten tilstrekkelig støtte fra andre.
I likhet med i andre saker, bruker finnene ikke unødvendig lang tid på utredninger og høringer. Denne omorganiseringen skjer kun to år etter at den finske riksdagen gjorde vedtaket.

Hensikten med denne store reformen kan sammenfattes slik:
– Redusere antall ulykker av ulike typer og konsekvensene av disse samt å fremme sikkerhet og å håndtere ulike type risikoer.
– Etablere et effektivt system for brannvesenet som dekker hele landet med hensyn til risikoer og regionale behov for redningsressurser
– Oppnå økt effektivitet med tilgjengelige ressurser blant annet innen administrasjon, planlegging og muligheter for redningspersonell til å tilbringe mer tid ute blant mennesker samt for inspeksjoner, rådgivning og utdanning.
– Fokusere mer på forebyggende virksomhet enn på redningsinnsatser.
Følgende minimumskrav er satt for å kunne etablere en redningsregion:
– 100 heltidsbrannmenn hvorav 25- 30 befal
– Et budsjett på 5 millioner Euro ( 40 millioner kroner )
– 100.000 innbyggere
– Minst ett stort brannvesen

Det var også en forutsetning at de frivillige brannvesen skulle kunne fortsette sin virksomhet som tidligere. 
Man tenker seg at en gjennomsnittsregion vil se slik ut:
Innbyggertallet er 236.000 innbyggere og arealet er 15.000 kvadratkilometer. 20 kommuner inngår i regionen med totalt 229 heltidsbrannmenn hvorav 56 befal, 18 underbefal og 143 brannmenn. I tillegg vil regionen ha 586 frivillige brannmenn, 182 deltidsbrannmenn og 200 personer i industribrannvern. Regionen har 54 stasjoner og 260 kjøretøy samt et budsjett på 13,4 millioner Euro ( 107 millioner kroner ).
Reformen har ingen direkte kostnadseffekter da kommunene innen hver enkelt region selv skal bli enige om kostnadsfordelingen samt forvaltningsmodell og hvordan eiendomsretten til kjøretøy, lokaler og materiell skal overføres til den regionale organisasjonen.   

Hva mener DSB?

Hva mener DSB om utviklingen i våre naboland? Kan noe av dette også være aktuelt i Norge? Vi rettet spørsmål til avdelingsdirektør Finn Mørch Andersen og senioringeniør Hans Kristian Madsen.

Om differensierte styrker:
– Når det gjelder differensierte utrykningsstyrker så har vi i Norge en variant av dette med dagkasernerte styrker. Dagkasernerte styrker er kravet i kommuner med tettsted mellom 8.000 og 20.000 innbyggere og dette er en ordning som reflekterer kostnadene i kommuner hvor det ikke er rom for kasernert styrke hele døgnet. Dette er en fornuftig ordning på dagtid fordi det er flere hendelser da og fordi en stor utrykningsfrekvens på dagtid er uforenlig med et annet hovedyrke.

– Det er også slik at i de største kommunene i Norge er dimensjoneringen basert på risikokartlegging utover en minimumsstyrke. Dette betyr at store kommuner i prinsippet kan variere bemanningen fra dag til natt hvis de kan dokumentere en forskjell i risikoen ut ifra tid på døgnet. 
– Fra Sverige ser vi imidlertid at mye av begrunnelsen for å variere styrkene, er for å kunne utføre forebyggende arbeid og dette er noe vi ser liten fornuft i. I Norge har vi gått veien om egen forskrift for forebyggende arbeid, mens man i Sverige fokuserer mer på forebyggende arbeid uten å øremerke personell til dette. Det mener vi er feil fordi forebyggende arbeid krever særskilt kompetanse, sier Mørch Andersen og Madsen.
 
Om toårig utdanning:
– Fra vår side har vi prøvd å få til en fagskole for brannpersonell tidligere, men dette krever at partene i arbeidslivet er enige og det ble ikke oppnådd enighet om dette på det tidspunktet. Vi har ingen motforestillinger mot en fagskoleutdanning for brannpersonell, men for tiden er dette ingen sak som vi jobber med.

Om 22 redningsregioner i Finland:
– Bakgrunnen for dette er en lov som Finland har lagd om redningsregioner. Hele prosjektet har en sterk statlig regulering, noe som ikke er aktuelt i Norge. Fra DSB`s side vil vi fortsatt arbeide med å få kommuner til å inngå samarbeidsformer og dette ser ut til å bære frukter. Det som er ekstra gledelig er at det er større vilje og evne til å drive fram regionalt samarbeid også uten DSBs påtrykk.