Evaluering av branner og redningsoppdrag

Brannvesen rundt om i Norge har på en måte vært skånet for dårlig kritikk, men den tid er over. Dette gjelder både fra politiet, presse og ikke minst publikum.

Erstatningsansvar er også ting vi i langt hyppigere grad vil kunne bli stilt ovenfor. Hvordan løser vi så dette? Jo, vi må ikke være så opptatt av å finne syndebukker, eller å renvaske oss seg selv. Vi må tørre å stå ved de avgjørelser som vi i løpet av noen hektiske sekunder har vært nødt til å ta. 
I de aller fleste tilfeller er dette de rette avgjørelser ut ifra de forutsetninger som var på det tidspunktet. Men i ettertid kan det være at andre ting kommer frem, og det er slike ting jeg savner. Man kan uansett ikke bli tatt for ting man ikke var klar over, men andre trenger ikke gjøre den samme feilen om igjen, bare for at noen sitter inne med opplysninger som man føler at det er dumt a komme ut med.

«Min ulykke»
Jeg er personlig veldig engasjert i arbeid med trafikkulykker, og har ca. 13 års erfaring fra redningsavdelingen i Oslo. For ca. to og et halvt år siden ble det satt i gang et samarbeidsprosjekt mellom brann, politi og ambulansetjenesten i Oslo. Dette med bakgrunn i at vi faktisk brukte alt for lang tid på  å få utfastklemte personer fra bilvrak. Overlege Johan Pilgram Larsen sa dette for ca. 15 år siden, men beklageligvis tok det så lang tid for noen tok tak i det.
Det er nemlig slik at en multetraumatisert pasient bør inn på operasjonsbordet i løpet av 20 minutter, etter dette er dødeligheten opp mot 80 prosent. Derfor sier det seg selv at vi har ikke tid til å kaste bort unødig tid ute på et skadested.

At vi da opp gjennom tiden trolig har vært med på å sikre folk i hjel, er ting vi ikke får gjort noe med. 
Men i dag vet vi det, og da er det ikke lenger noen unnskyldning for at vi ikke gjør alt som står i vår makt for å redde pasienten. Det jeg da tenker på, er at veldig mange vurderer dette som «min ulykke» eller at vi ikke sender en annen kommune, selv om denne kan være før oss fremme på ulykkesstedet.

Ofte kan vi lese om personer som sitter fastklemt i både en, to og tre timer for redningsmannskapene får dem løs, og kanskje drar de pa vei til sykehus. Er dette på grunn av ressurs eller utstyrmangel, så håper jeg dette er en tankevekker. På 30 til 60 minutter kjører du langt med en utrykningsenhet, vi er bare så alt for «redde» for å be om hjelp. Vi må ikke glemme hvem vi skal hjelpe. Pasienten skal alltid være i fokus, det økonomiske får vi diskutere i ettertid. Vi må rekvirere det vi har behov for.

En god regel er, om vi er usikre på om vi klarer jobben med det utstyret som er på stedet, bør vi rekvirere mer med en gang, senere kan det være for sent. Det å be om hjelp eller assistanse fra andre er også med på å høste erfaring av hverandre.

Fasit «en reddet»
Vi har på en måte vært heldige her i Norge. Det har heldigvis vært lenge mellom de virkelig store ulykkene med mange forulykkede eller omkomne. Derfor er det enda viktigere at vi høster erfaring av hver andre i de tilfeller hvor en stor ulykke har inntruffet. Åsta ulykken er et godt eksempel her.Sjansen for at en lignende ulykke vil kunne skje tror jeg helt klart er tilstede, sannsynligheten for at den skjer på samme sted er vel mikroskopisk. Mitt poeng med det er at ingen bortsett fra de som var der, har lært noe av ulykken.

Jeg var selv tilstede på en orientering om ulykken i auditoriet på Ullevål sykehus i 2000. Alle som var tilstede var kommet for å høre og lære noe av det som hadde skjedd i forbindelse med redningsarbeidet. De fleste gikk nok dessverre hjem med flere ubesvarte spørsmål enn da vi kom. At vi skulle få oppleve en utrykningsleder som fra talerstolen kaller kollegaer for apekatter og cowboyer var dog i det drøyeste laget, men det får stå for vedkommendes regning, og det sier vel mer om vedkommende utrykningsleder enn om kollegaer som sikkert gjorde sitt beste.
Spørsmål som må kunne stilles, er om rednings-Norge er fornøyd med at det til sammen var ca. 500 hjelpemannskaper involvert i ulykken med fasit «en person reddet.»

Det redningstekniske ved denne type ulykker burde helt klart vært evaluert, ikke som tidligere nevnt; for å finne syndebukker, men for sammen å kunne finne løsninger for hvordan denne type ulykker bør kunne håndteres i fremtiden. Ting som burde vært sett på, er type redningsverktøy, slokkemidler, hvor finnes slike ressurser, kan de rekvireres, eller finnes de ikke?

Ikke alltid en god jobb
Jeg er fullstendig klar over at jeg tråkker midt oppe i salaten når jeg går inn i slike litt kinkige saker, men faktisk må vi som profesjonelle redningsfolk tåle å høre at vi ikke alltid har gjort en like god jobb. De jobbene vi lærer mest av, er faktisk de som ikke alltid går etter boka. Den dagen vi har kommet dit at vi ikke har mer å lære, bør
vi kanskje vurdere å finne på noe annet. Det er faktisk andres liv som avhenger av den jobben vi driver med.

Til de av dere som er nysgjerrig på hvilke erfaringer Oslo har høstet i forbindelse med nødfrigjøring/hurtigfrigjøring, så stiller vi gjerne opp for en demo slik at dere selv kan vurdere om dette er noe for dere. I Oslo er det Utrykningspersonellets Fellesutvalg som tar seg av denne biten med å reise rundt til de lokale fellesutvalg. Ønsker dere informasjon, kan dere ta kontakt med undertegnede.
Jeg håper at jeg her har satt fokus på en del ting som kan skape rom for diskusjon rundt i de mange brann- og redningskorps i Norge.

Kjell Kjensli

Kommentar fra Nils-Erik Haagenrud

I forbindelse med kritikk av undertegnede, må jeg komme med noen kommentarer for å verifisere hva som korrekt.

Når man blir beskyldt for å kalle kollegaer for apekatter og cowboyer, må artikkelforfatteren ha dratt enkelte ting ut av foredraget i feil sammenheng. Poenget var at det ikke går an a opptre som apekatter og cowboyer på et skadested, hvor man gjennom sindighet og ro skaper trygghet for innsatsmannskapene og de impliserte i hendelsen. Man skal som leder sikre seg om at ikke egne mannskaper blir skadet og at skadebildet ikke forverrer seg gjennom å sikre skadestedet. Det var totalt 600 redningsmannskaper og ikke 500, i innsats under Åsta ulykken. Undertegnede var for øvrig fagleder, ikke utrykningsleder.

Egen granskningskommisjon
Når det gjelder evaluering, så er dette en av de få ulykkene i Norge hvor det er blitt satt ned en egen granskningskommisjon for å evaluere hva redningsmannskapene gjorde under innsatsen. Konklusjonen av den kan du lese i NOU nr.2000:30. Ellers har de ansatte ved egen etat evaluert ulykken gjennom året etter ulykken, noe som er en del av debrifingsarbeidet. Erfaringsutveksling er vel ikke prioritet nr.1 i Norge, men er du interessert kan du lese artikkel i Fire International hvor de prøvde å trekke erfaringer/sammenligninger mellom Åsta- og Paddington-ulykken. Dessverre har det engelsk systemet strengere retningslinjer om hva som er offentlig og ikke.

Alle redningsmannskapene frivillige som profesjonelle gjorde en fantastisk innsats ulykken, noe jeg har poengtert under de foredragene jeg har holdt etter ulykken og det skal de ha honnør for.
Det er selvfølgelig ting som kunne vært gjort annerledes og det har vi evaluert innenfor egne rekker. Hvis du hadde vært interessert i redningstekniske ting i forbindelse med ulykken, så hadde det bare vært å tatt kontakt. Foredraget var ikke tuftet på det og tiden var minimal samt at de andre nødetatene skulle fortelle hva de hadde opplevd under ulykken.

Vi kan selvfølgelig alle bli bedre og det er noe som vel alle med litt respekt for seg selv er inneforstått med.
Ellers vil jeg ha meg frabedt at enkelte «forståsegpåere» skal vurdere om Norge er fornøyd med at «en person ble reddet». Les rapporten som sier noe om hvor mange som var i live etter sammenstøtet osv.

Kommentar til artikkel i sin helhet
Når det gjelder evaluering etter innsatsene er det noe av bærebjelken i kompetanseheving av mannskapene. Begrepet «min ulykke» er nok forbi de fleste stedene i Norge hvor man følger de lover og forskrifter gitt av myndighetene, som sier at nærmeste brannvesen skal kjøre. Noe vi har god erfaring av gjennom tett samarbeid mellom kommunene i vårt distrikt (vi skal ha den nødstilte i fokus). Det andre du har skrevet i artikkelen vitner om liten viten om hvordan virkeligheten i Norge er, hvor kommuner i eget distrikt er større enn de fleste fylkene rundt Oslofjorden og hvor man kan risikere å måtte kjøre en time til skadestedet.

Eller at nærmeste ambulanse er enda lengre unna. Noen av alle de profesjonelle redningsfolkene i Hedmark har sett på mange alternativer som tilføring av varme, innpakning av de skadde, etc. Det er klart at tiden er en viktig faktor i forbindelse med ulykker som er en stor del av hverdagen for oss, ikke minst i et langstrakt distrikt hvor ofte kulde kan være en viktig faktor for å overleve eller ikke. Når det gjelder utsagnet ditt om at vi sikrer i hjel folk, vitner det om din manglende kunnskap om temaet ledelse/ansvar.( ref cowboy).

For øvrig vil jeg poengtere at Redningsverket i Sverige har kommet langt på veldig mange områder, spesielt på det med trafikkulykker, noe som vi har dratt erfaringer av gjennom lærehefter, samarbeid, grenseredningsråd, etc.
For øvrig er instruktører av den typen som artikkelforfatteren, ikke ønsket til å drive opplæring av mine mannskaper, da sikkerheten av egne mannskaper skal komme først uansett situasjon.

Nils-Erik Haagenrud, Brannsjef i Trysil og Elverum