Landets eldste vaktlag?

Med en snittalder på 54 år er kanskje C-laget på Mjøndalen brannstasjon landets eldste vaktlag. Det oser i hvert fall rutine og erfaring lang vei. 
    –    Om kort tid eksisterer ikke dette laget mer, sier Terje Kolbjørnsen med vemod i stemmen. Det er veldig rart å tenkte på. – Det at vi er godt voksne betyr ikke at vi ikke er spreke altså, understreker de tre andre raskt. 
Så hvem er C-laget på Mjøndalen brannstasjon? Jo, Terje Kolbjørnsen (56), Børre Simensen (55), Roger Berthelsen (53) og Jens Svendsen (52). Flere av dem fyller snart år igjen. Fire karer i sin aller beste alder, noen med litt grått i tinningen, store hjerter og med erfaring fra brannvesenet helt tilbake til 1986. De er i bedre form enn mange yngre kolleger. To av dem har sykla Norge på langs. En av dem har forresten også sykla til Thailand.

Full fart 
Det er søndag ettermiddag når Brannmannen kommer på besøk til Mjøndalen brannstasjon. C-laget er i full sving i vognhallen. – Alt av teknisk utstyr sjekkes på søndager, sier Roger Berthelsen og hopper opp på en henger der en ATV er plassert. Han starter motoren, gir litt gass og slår av tenninga. – ATV OK, roper han til Jens Svendsen som fører det inn i protokollen. Båten er neste på sjekklista. Du må ikke tro C-laget sitter i godstolen og ser på sport selv om det er søndag. Ikke ennå. 
Til tross for alderen er det ingenting som tilsier at disse karene tar det med ro. To ganger i løpet av vakta er de på det lokale treningssenteret i Mjøndalen. Det blir som regel en kondisøkt og en styrkeøkt. 
– Det er fint å vise folk i bygda at vi holder oss i form. Det er jo en måte å representere brannvesenet på det og, sier Børre Simensen som mener at han er i bedre form nå enn for 20 år siden. Det er de varierte arbeidsoppgavene og det gode miljøet som har gjort at de trives på jobb, og har gjort det i så mange år.
Brannmann på godt og vondt
. De stoler på hverandre. Det må de. Søndag ettermiddag 4. januar gikk alarmen og meldingen fra 110 gikk ut på at det var full fyr i en rekkehusleilighet i Nedre Eiker. Det var folk inne. C-laget rykket ut og var de første på stedet. Livreddende innsats var det de planla på vei til Solbergelva. Røyken lå så tjukk at de nesten ikke så rekkehuset da de kom fram. Terje og Roger måtte bryte opp døra til leiligheten og gikk inn for å slokke. 
    –    Vi visste at det var folk inne, men ikke hvor mange. Vi gikk inn for å redde liv, men skjønte fort at det var umulig. Flammene slo rundt oss på alle kanter, forteller Terje. 
Men de ga ikke opp av den grunn. C-laget brukte flere sett med luft hver før de trakk seg tilbake. De fikk hjelp av tre nærliggende stasjoner. Tre personer mistet livet denne søndag ettermiddagen helt i begynnelsen av 2015. Det ble en brå og brutal start på det nye året. C-laget var de første som kom og blant de siste som dro.
    –    Vi må få takke kollegaer i Øvre Eiker som også hjalp til å klargjøre utstyret vårt etter brannen. Da vi kom tilbake på stasjonen ved 23-tida om kvelden var vi sultne. Vi hadde ikke spist siden formiddagen, forteller Børre.

Takler det meste
. 
I tv-stua står det fire digre stresslesser. C-laget dumper ned i hver sin stol med en kaffekopp. – Hva er det som gjør jobben så bra? – Vi blir en liten familie. Ledelsen gir oss ansvar og vi tar ansvaret og utfører de oppgavene vi skal, forteller Børre. – Vi opplever at ledelsen har tillit til oss og det motiverer. Dessuten er vi fleksible på klokka, sier Roger. – Alle fire på laget er like viktige, sier Jens som sammen med Roger var med på slokkingen av gamle Drammens Teater. Teatret brant som kjent ned 10. desember i 1993. Hendelsene gutta på C-laget har vært med på er mange og minnene strømmer på. Det er de positive jobbene som motiverer dem, ikke de alvorlige hendelsene. – Det å møte en person du har reddet veier opp for alle vi ikke klarte å redde, mener Terje. 

- Der vi tror dette er enkel sak, er der hvor det kan bli utfordringer, sier Børre. 
Jens og Roger tenker på Bragernes-eksplosjonen 1999. De rykket ut på en tunnelbrann i Bragernestunnelen i Drammen. Det virket som en enkel brann, som endret seg til en voldsom eksplosjon med tragisk utfall. To store containere med dynamitt og fenghetter ble lagret  inne i tunnelen. Så smalt det. 
    –    Jeg kastet meg ned bak bilen, forteller Jens. Det ble helt svart. Her kan jeg ikke ligge, tenkte jeg og begynte å løpe. 
To kollegaer mistet livet i eksplosjonen og 17 ble skadet. 
Flommen Frida i Nedre Eiker, Nokas-funnet i Drammensfjorden, Bandidosbomben i Konnerudgata i Drammen, Utøya, storbrannen på næringsbygget Ytong i Øvre Eiker. Hendelsene C-laget har vært med på er mange, og de snakker gjerne om dem. 
– Hendelsene gjør noe med deg. Vi kan ikke si noe annet. Men vi må fokusere på det positive, hvis ikke hadde vi ikke klart oss i dette yrket, sier Terje. En gang fikk han besøk hjemme som  takk for innsats ved hjertestans med lykkelig utfall . Det glemmer han aldri. 

Nye generasjoner
.
Pensjonsalderen for brannkonstabler er som kjent 60 år, med mulighet for pensjon ved 57 år. Det er ikke mange år til C-laget går over i pensjonistenes rekker. Brannsjef i Drammensregionens Brannvesen IKS, Torgeir Andersen, håper han får beholde C-laget noen år til. Dreamteam, kaller han dem.  – Men hva med framtida, har dere barn som ønsker å gå i deres fotspor? Tre av dem har arvinger som tenker i de baner. Terjes datter var brannkonstabel i militæret. Børre har en sønn som virker interessert og Roger har en sønn som har søkt fast jobb hos Drammensregionens brannvesen IKS. Nåløyet er trangt.
- Hva skal til for å lykkes som brannkonstabel? Man bør ha et fagbrev i bunn, er de enige om. – Men vi har alle tatt topputdannelse. C-laget smiler lurt. – Vi har gått livets skole.