Kjetil Bakkland
40 år
Gift – tre barn
Utdannet brannmann, ambulansesjåfør og mekaniker
Brannkonstabel i Sandefjord brannvesen
Alle har en eventyrer dypt inne i seg selv, men få tar skrittet fullt ut og lever ut drømmene sine. Kjetil Bakkland, brannmann i Sandefjord, er klar for sin tredje tur til Dronning Mauds land i Antarktis, og denne gangen venter en tre måneders reise til selveste polpunktet.
Selv om Kjetil i alle år har vært en ivrig friluftsmann, ble ikke turene til Antarktis en gammel guttedrøm som gikk i oppfyllelse. Det er viktig med realistiske mål og muligheten for ett eller flere opphold i denne utilgjengelige delen av verden var tross alt små.
”Fikser” det meste
Kjetil Bakkland hadde syv års ansiennitet med seg fra Tromsø brann- og redning da han søkte stillingen som brannkonstabel i Sandefjord brannvesen i år 2000. Han stortrives i Vestfoldbyen og kollegaene vet å sette pris på en Tromsøværing som er kjent for å kunne ”fikse” det meste. Kjetil har alltid vært nysgjerrig på hvordan ting egentlig fungerer og ga i gutteårene sine foreldre en anelse gråere hår hver gang han skrudde opp radioer og liknende for å se hvordan de så ut inni. Denne nysgjerrigheten har han fått betalt for i dag, for nettopp egenskapen ved å kunne fikse og reparere det meste selv er viktig, ja kanskje den viktigste for en som skal arbeide og bo i Antarktis.
Første tur
Kjetils brannmannutdannelse, ambulansefagbrev, mekanikerutdannelse, gode skussmål fra Tromsø og omgjengelighet ble også vektlagt da han i 2004 fikk et jobbtilbud han ikke kunne si nei til. Norsk Polarinstitutt søkte en allsidig mekaniker til den norske forskningsstasjonen Troll i Dronning Mauds land i Antarktis.
Kamikaze-landing på isen
Et langt opphold i polare strøk er forlokkende for mange, men faktisk var selve reisen dit ned en begivenhet i seg selv som Kjetil faktisk ser fram til hver gang. Etter en lang reise fra Norge til Cape Town i Sør-Afrika og et opphold på fire – fem dager var det klart for reisen videre til Antarktis. Etter en drøye seks timers flytur med et russisk transportfly av typen IL-76 gikk den inn for landing på en flystripe helt uten friksjon. Underlaget var ikke asfalt, men white ice, som er komprimert snøis. Flyet skrenset omtrent helt til det stoppet og de norske Herkules-pilotene kalte dette for en kamikaze-landing.
Troll
Den norske feltstasjonen Troll med sine 1270 meter over havet og 235 kilometer (luftlinje) fra kysten, skulle bli Kjetils hjem og arbeidsplass de neste månedene og det var gleder, opplevelse, men også tøffe tak i vente. Troll var på dette tidspunktet under ombygging og det sto ingen ny oppredd seng og ventet. Et lite telt ble Kjetils hjem de første to månedene, men med god sovepose og feltseng ble oppholdet slett ikke så ille. Dersom man tror at dette kan sammenliknes med en campingtur, må man ta med i beregningen at gradestokken ofte viste 30 minusgrader og at det fra tid til annen blåste opp imot orkan styrke.
Steinhard jobbing
Tross teltliv og vekslende vær hadde Kjetil en jobb han skulle utføre og når man er mekaniker i Antarktis kan man ikke være redd for å fryse på fingrene. Noe verksted der man kunne utføre reparasjoner under varme og lyse omgivelser fantes ikke på den tiden og løypemaskiner og annet materiell måtte repareres der de fant det for godt å stoppe. Her var det ikke snakk om en åtte timers arbeidsdag med innlagt lunsj. Alle tenkelige maskiner måtte fungere og så lenge det var en jobb som måtte utføres, var det bare å stå på. Evnen til å løse problemer på egenhånd er ikke bare kjekt, men tvingende nødvendig under slike forhold. Her er det ikke bare å ringe en servicetelefon og forvente assistanse innen 30 minutter. Kjetil er av den typen som ikke får panikk, men snarere ser alternative muligheter til løsninger. Nok en uvurderlig egenskap i isødet.
Vakker og livsfarlig
Transport ble en viktig og stor del av Kjetils arbeidsoppgaver. Det meste av forsyninger til Troll kommer via lastebåt og de 30 milene til kysten betyr det at transporten til og fra ”shelfen” vil ta tid. (Iceshelf er en tykk isplattform, 10-20 meter høy, som brukes til lossing). I bitende kulde og strålende solskinn er Antarktis en opplevelse, men deler av turen kan også være livsfarlig dersom man ikke er forsiktig og innehar den rette kunnskapen. Bresprekkene er ofte umulige å oppdage og når man via en isbro kjører over en fem meter bred bresprekk som virker uendelig dyp, så er det naturlig at pulsen stiger. I sprekkområdene har mannskapene forbud mot å trå ned fra kjøretøyet da beltevognen har en større bæreflate. I slike situasjoner drar Kjetil stor nytte av brekurset som han tok hos en alpin redningsgruppe hjemme i Norge. Skulle uhellet være ute må man kunne bistå på en profesjonell måte.
Blindtarmbetennelse
En blindtarmbetennelse kan være ille nok her hjemme, men man skal helst ikke pådra seg denne sykdommen i Antarktis slik som Kjetil gjorde. Det ble besluttet å sende han hjem på den første flighten, men det skulle gå tre uker før dette ble mulig. Troll har en lege som gjorde sitt beste for å stabilisere situasjonen, men det skal ikke stikkes under en stol at dette var en alvorlig hendelse. Ulike land har baser i området og det ble besluttet at Kjetil skulle flys til den sørafrikanske basen siden de hadde en operasjonsstue. Kirurgen, derimot, måtte hentes fra den tyske basen og kunne med sin bærbare ultralydmaskin konstantere blindtarmbetennelse og at Kjetil burde sendes hjem for en operasjon.
En helt spesiell sykepleier
Kjetil var helt avhengig av medisinsk bistand under den lange reisen hjem til Sandefjord og hvem var bedre egnet enn Kjetils egen samboer, Lise som har sitt virke på Tønsberg sykehus. Det ble en lang hjemreise og Lise bar med seg brev skrevet på ulike språk slik at hun kunne vise dette dersom Kjetils situasjon forverret seg på turen og de ble nødt til å finne nærmeste flyplass.
Happy ending
En hver spennende historie har en ”happy ending” og så har også denne. Kjetil var syk, men frisk nok til å fri til sin samboer og medisinske ledsager Lise. Bryllupet måtte selvfølgelig stå på den andre siden av kloden, nemlig Svalbard.
Neste tur
Kjetil har ikke latt seg skremme av hendelsen og kan nesten ikke vente på at han senere i år skal delta på en norsk-amerikansk klimaekspedisjon mellom den norske Trollstasjonen i Dronning Maud Land og Sydpolen. Denne turen blir helt spesiell, da de i forskningsøyemed skal måle nedringer i isen i områder av Antarktis som mennesker sjelden har vært. Dette er en logistisk krevende ekspedisjon som hittil vil være Norges mest krevende i det indre Antarktis. Konvoien vil bestå av fire beltevogner med åtte sleder inklusiv en sovemodul, en oppholds- og kjøkkenmodul og en verkstedscontainer samt mengder av drivstoff, felt- og vitenskapelig utstyr. Det kan bli en krevende tur med sine ca 5500 km, spesielt med tanke på at temperaturen er forventet å synke under 55°C. Det sier litt om hvor viktig dette prosjektet er for Norge, da selveste statsministeren vil være på plass på Sydpolen for å gratulere dem.
Takknemmelig
Kjetil er svært takknemmelig for at han får anledning til å delta i ekspedisjonen og han er svært glad for at brannsjefen også synes dette høres spennende ut, for tross alt får han permisjon i den mest ugunstigste tiden. Uten denne støtten kunne dette vanskelig la seg gjennomføre. Han er også glad for at kollegaene synes dette er interessant og gjerne vil høre referat og se bilder fra oppholdene i isen.
Ikke fysisk med psykisk
Kjetil bedyrer at man ikke trenger å være en atlet for å gjennomføre et opphold i Antarktis. Det er ingen fysikk utfordring å snakke om, men så absolutt en psykisk.
– Jeg lærer masse, som å takle utfordringer under ekstreme forhold, kulde og isolasjon og vil forhåpentligvis klare å videreføre denne kunnskapen i eget korps, sier Kjetil.
COMMENTS