Brannstudien

Foreslår at 19 brann- og redningstjenester skal dekke landet

Arbeidsgruppen har hatt som oppgave å utrede hvordan de samlede ressursene i brann- og redningsvesenet benyttes, og hvordan de kan anvendes på en best mulig måte og i samråd med andre beredskapsaktører for å nå de nasjonale målene. En forutsetning for arbeidet har vært at brann- og redningsvesenet fortsatt skal være kommunalt forankret. Det har vært nødvendig å foreta en gjennomgang av brann- og redningsvesenets arbeidsoppgaver og har lagt som førende at oppgaver som har formål å verne liv, helse, miljø og materielle verdier skal være dimensjonerende.

Arbeidsgruppen har vurdert dagens organisering og mener den på mange områder fungerer bra, men en analyse av dagens situasjon og utviklingstrekk viser behov for endringer. Dagens små brannvesen har utfordringer i å håndtere både forebyggende og beredskapsoppgaver på en god måte. Kompetanse er et viktig stikkord. Gjennom større fagmiljøer kan kompetansen økes.

Kriterier for valg
Innen forebygging har arbeidsgruppen lagt vekt på at ny organisering må tilrettelegge for gode og robuste fagmiljøer, lokalkunnskap og deltagelse i kommunale prosesser. Modellen må også tilrettelegge for samvirke/samarbeid med andre aktører på det forebyggende området. Og en ny modell må kunne tilrettelegge for nasjonal samordning når dette er nødvendig.

Når det gjelder beredskap, understreker arbeidsgruppen at den lokale beredskapen må opprettholdes. Ny modell må derfor tilrettelegge for at ressurser lokaliseres slik at kravet til responstid innfris (førsteinnsats). Det må også legges til rette for tilgang til utstyr og kompetansemiljøer for å kunne håndtere komplekse og store hendelser.

Nødalarmeringstjenesten er en sentral del av håndteringen av hendelser. Det er derfor viktig at det tilrettelegges for gode og robuste fagmiljøer i sentralene og at ny modell gir godt grunnlag for samarbeid mellom nødalarmering og brannberedskap.
Det pekes på at det er viktig at demokrati, styring og kontroll ivaretas ved at ny modell også må ha formelle strukturer for kommunenes påvirkning som eier på brann- og redningsvesenet.
Arbeidsgruppen mener også at det må legges til rette for ledelse på heltid, innen alle ledelsesfunksjoner.

Modell
Arbeidsgruppen mener at dagens brann- og redningsvesen ikke er store nok til å kunne ivareta kriteriene og at det er større enheter. Derfor foreslår arbeidsgruppen tre ulike modeller som sikrer større enheter og ivaretar kriteriene.
Modell 1 følger fylkesgrensene og innebærer 18-19 brann- og redningsvesen, avhengig av om Oslo og Akershus skal være selvstendige eller slås sammen. Begrunnelsen for modellen er at det må vurderes en organisasjon som er betraktelig større enn dagens brann- og redningsvesen og at fylkesgrenser er et naturlig utgangspunkt.
Modell 2 innebærer en organisering som skal dekke minst 100.000 innbyggere eller følge fylkesgrensene. Modellen vil kunne bli lik modell 1, men gir fleksibilitet innenfor de største fylkene.
Modell 3 innebærer en organisering som sikrer at et brann- og redningsvesen dekker minst 20.000 innbyggere. Dette er en modell som i større grad er lik dagens og gir klart størst antall brann- og redningsvesen.

Arbeidsgruppen anbefaler modell 1 ut fra at modellen gir størst rom for økonomisk effektivisering og dermed mulighet til å omdisponere ressurser til prioriterte formål. Modellen bygger også på kjent geografisk inndeling, noe som kan gjøre det lettere å sikre enighet om ett felles brann- og redningsvesen. 
Et annet viktig argument er at modellen vil gi større og mer robuste enheter og høyere kvalitet på tjenestene. Gruppa tror at det er mulig å motvirke eventuelle negative effekter av geografiske avstander med god ledelse og organisering internt i brann- og redningsvesenet.

Nasjonale ordninger
Arbeidsgruppa mener at de de nye brann- og redningsvesen i større grad selv må kunne vurdere hvordan tjenesten skal dimensjoneres. Basisen er lokale forhold og risiko. Gjennom større enheter vil det være faglige forutsetninger for dette.  Det legges til grunn at ressursene forblir uendret.
Gruppa har sett på nasjonale beredskaps- og forebyggende ordninger og foreslår at DSB identifiserer beredskapsordninger som kan være riktig å etablere som nasjonal oppgave. Dette kan være mobile ordninger som redning ved jernbaneulykker, hendelser i lange undersjøiske tunnel, hendelser med CBRNe, søk og redning i sammenraste konstruksjoner og ved naturhendelser.

Arbeidsgruppa har ikke kommet med betraktninger om hvordan kommunene skal samarbeide, dette er opp til kommunene selv. Gruppa foreslår at modell 1 prøves ut som et pilotprosjekt.
Uavhengig av modell er det behov for å etablere en mer enhetlig, gjenkjennelig og forutsigbar profil på brann- og redningstjenesten. For å sikre det foreslås det at DSB i samarbeid med brann- og redningstjenesten utreder, etablerer og innfører et uniformsreglement og utreder et funksjonsbasert og standardisert krav til kjøretøy og kjøretøyets utrustning.

Synspunkter fra brannmiljøet
Rolf Søtorp er brannsjef i Salten brann IKS som dekker beredskapen i 9 kommuner samt varsling og oppfølging i 34 kommuner i Nordland. 
–    Rapporten gir en veldig god beskrivelse av brann- og redningstjenesten per i dag og den gir grunnlag for å utrede større enheter. Utvalget foreslår en modell med fylkesbrannvesen og det synes jeg er spenstig, spørsmålet er om det er praktisk gjennomførbart i 44 nordlandskommuner med et samlet areal på 38.500 kvadratkilometer. Mulighetene vil nok variere mye fra fylke til fylke. For Nordland sin del tror jeg det ville bli svært utfordrende i forhold til varsling, oppfølging, og styrings- og ledelsessystemer å ha ett brannvesen for hele fylket. Her har vi lange avstander og både Helgeland, Ofoten, Lofoten, Vesterålen og Salten som eventuelt skal dekkes. Avstander, areal og bosettingsmønster er erfaringsmessig store utfordringer for oss allerede i dag slik at det som kan legges til grunn for organisering vil variere med hvor man befinner seg i landet. Fremtiden må uansett bli mer samarbeid og samvirke, ikke bare for brann- og redningstjenesten, men for alle oss som arbeider med samfunnssikkerhet og beredskap, sier Søtorp.

Brannsjef i Bergen, Johnny Brevik sier dette:
–    Min umiddelbare kommentar er at dette er et tydelig signal i rett retning og et godt grunnlag for beslutninger. Det viktigste budskapet er erkjennelsen av at brann- og redningsorganisasjonen må ha enn viss størrelse for å kunne etablere og vedlikeholde spesialkompetanse og spesialgrupper. Jeg er mer opptatt av at det enkelte brannvesen/brannvernregionen blir robust nok til å representere både lokal kapasitet og regional spesialkompetanse og regionale innsatsstyrker, enn antall brannvesen/brannvernregioner.
–    I det videre arbeidet med oppfølging av rapporten må det settes fokus på hvordan intensjonen skal gjennomføres. Jeg tror nok vi ikke kommer utenom noen kravs-/pliktformuleringer i sentrale lover og forskrifter.
–    Jeg er også enig i mange av de områdene som rapporten foreslår det bør jobbes videre med. Det er blant annet felles nødnummer, en nødmeldingssentral og synergieffekter gjennom et tettere samarbeid mellom det brannforebyggende arbeidet og det lokale el-tilsyn.

Åge Tøndevoldshagen er brannsjef for Lesja og Dovre kommuner i Oppland. 
–    Vi har i dag mange mindre kommuner med brannvesen drevet kostnadseffektivt og som gjør en god jobb. KOSTRA-tall skal leses kritisk med blikk for hva som ligger bak tallene. Den samfunnsøkonomiske analysen som er vedlagt brannstudien tar utgangspunkt i sammenslåing av administrative funksjoner. Dette er bra under forutsetning av at eventuelt frigjorte midler omsettes i konkret forebyggende arbeid og styrket beredskap. Her kreves mer enn større enheter! Studien fokuserer for eksempel på økt geografisk avstand som en utfordring for operativ ledelse av innsats. Styrket beredskap må uansett organisasjonsform komme som en følge av lokal organisasjonsbygging. Hvordan ser arbeidsgruppen for seg at dette skal organiseres og hvordan blir det endelige regnestykket?

En viktig setning i studien er at «ved at brannvesenet organiseres i større enheter, underlagt en brannsjef, vil man kunne gjøre prioriteringer basert på en mer helhetlig tankegang». Med takk til brannbefalsforbundet for at jeg fikk muligheten for å delta på nylig gjennomført studietur til Finland, vil jeg si at «fylkesbrannvesen» tilsvarende Finland sin organisering, vil gi flere fordeler, men dette må veies opp mot hvordan den lokale forankringen blir. Brannstudien er grundig og løfter frem mange elementer til debatt. Det viktigste spørsmålet er likevel ikke besvart; Hvordan ser en for seg videre prosess dersom kommunene skal styre dette selv – da med klar henvisning til prosessen rundt sammenslåing av 110 sentraler!