Flere virkemidler, motivasjon og økonomi
– Det handler vel så mye om motivasjon for å brannsikre, men jeg er enig i at lovverket må oppjusteres slik at områder med flere vernede og fredede bygninger kan sikres under ett. Det hjelper lite å ha virkemidler som bare omfatter ett bygg i et område, sa assisterende Riksantikvar, Sjur Helseth under et intervju.
Brannmannen samlet assisterende Riksantikvar Sjur Helseth, brannsjef i Bergen, Helge Eidsnes og brannsjef i Oslo, Jon Myroldhaug til et intervju om hva som kan og bør gjøres.
Bakgrunnen for intervjuet med brannsjefene og riksantikvaren var brannene i sjøbodene i Bergen. Natt til 7. september brant det i fire av de vernede Skuteviksbodene i Sandviken i Bergen. Noen få dager senere, 12. september, brant Lehmkuhlboden. Den hadde vært midlertidig fredet siden 2006. Brannene medførte stort fokus på problematikken rundt brannsikring av kulturarven. Kritikken har blitt reist mot eiere for manglende sikring og mot Bergen brannvesen for manglende oppfølging av tidligere pålegg.
Men problematikken rundt virkemidler og bevilgninger til brannsikring av kulturarven er ikke ny. Er lov- og forskriftsverket utilstrekkelig, er støtteordningene for små, er motivasjonen for liten og er nullvisjonene kun visjoner uten rot i virkeligheten?
Uklart ansvar?
Etter brannene har det vært stort fokus på hvem som har ansvaret for brannsikring av vernede og frede bygninger. Direktør Jon Lea i DSB uttalete til Brann og Sikkerhet at eiers ansvar er viktig, men at brannvesen må ta sitt ansvar for å utføre tilsyn på en profesjonell måte. I DSB sitt blad Samfunnssikkerhet, uttaler sjefsingeniør Terje Olav Austrheim i DSB at det først og fremst er kulturminnemyndighetenes ansvar å sikre kulturverdiene. Samtidig uttaler eiere av sjøboder at brannvesenet ikke har tatt sitt ansvar og etterlyser mer tvangstiltak. Og Norsk Brannvernforening går ut og retter hard kritikk mot brannvesen for manglende oppfølging.
Er noe av problemet med branner i verneverdige og fredede bygninger at det er uklarhet om ansvaret og dermed noe ansvarsforskyvelse?
– Det er et godt spørsmål, fordi det er mange aktører her som alle har et ansvar. Både eier, kommuner, fylkeskommuner, byantikvar og riksantikvar har et direkte eller indirekte ansvar. Mange aktører sammen med tre lovverk gjør at det blir en kompleks problemsstilling, men skal situasjonen bedres vesentlig må det puttes inn mer sentrale midler til brannsikring, sier Eidsnes.
Myroldhaug er enig og sier:
– Myndighetene har ikke tatt konsekvensen av målene i Stortingsmeldingen om at branner ikke skal forekomme i vernede bygninger. Mengden av vernede og fredede bygninger står ikke i forhold til ressursene som settes inn for å bevare disse skikkelig.
Det er også grunnlag for å ta diskusjonen om for mange bygninger er vernet eller fredet, sier han.
– Samtidig er det et paradoks at årsaken til at de fleste av verneverdige bygninger forsvinner, er generelt forfall – ikke branner, men det gir ingen førstesideoppslag, sier Eidsnes.
Fra Riksantikvarens side er ansvarsforholdet klart.
– Vi er opptatt av eiers ansvar og mener at mye kan gjøres i dag. Men vi har med mange ulike typer eiere å gjøre, både de som vil men ikke kan, de som kan men ikke vil og de som verken kan eller vil. Motivasjon er et viktig element, men samtidig er det faktisk mulig å få penger til brannsikring i dag. Potten er riktignok ikke veldig stor, men settes det mer trykk på dette, så er mulighetene også større for økning av potten, sier Helseth.
Men Helseth tror også at den generelle bygningsstandarden vil bedres betraktelig.
– Innen 2020 skal alle fredede bygninger opprustes generelt, det gir også bedre muligheter for brannsikring. Men uansett vil vi være avhengig av brannvesenet sin innsats og brannlovgivingen. Brannlovgivingen gir klare muligheter og er den fremste muligheten til å forebygge, men vi har også kulturminneloven. Jeg tror at det er viktig å få knesatt mulighetene som finnes i lovverket før vi krever mer.
– Her peker du på et område hvor vi har en utfordring fordi de to lovverkene i noen tilfeller kolliderer i interessefeltene. Når vi for eksempel ønsker sprinkling, kan vi møtes av kulturminnelovens begrensninger i forhold til å gjennomføre tiltak som berører det estetiske. Her er vår erfaring at kulturminneloven vinner fremfor brannsikringen, sier Eidsnes.
Sprinkling – det eneste reelle?
Sprinkling har vært fremhevet som nærmest det eneste ”saliggjørende”. Er det for stor tro på sprinkling og bør det ses på alternative måter å sikre på?
– Ser vi det i et langt perspektiv er sprinkling og varsling de viktigste tiltakene. Men det må ikke bli en debatt om sprinkling eller ikke, sier Myroldhaug.
– Jeg mener at bruken og størrelse må være avgjørende for sprinkling eller ikke. Vi kommer aldri dit hen at alt er sprinklet – det er en illusjon – derfor er det like viktig med andre tiltak. Blant annet mener jeg at det viktigste forebyggende tiltaket for Lehmkuhlboden ville vært å fysisk stengt boden slik at ikke uvedkommende kunne ta seg inn. Derfor satte vi også etter brannene fra vår side fokus på eiernes ansvar for å sikre bygningene. Men det er likevel viktig at brannvesenet fronter de tiltak de mener har størst effekt, sier Helseth.
Kostnadene til sikring er et tilbakevendende tema.
– Hvis vi oppfordrer eiere til å søke om midler, hvilket tidsperspektiv snakker vi da om for å få standarden god nok – er det ett 50 års tidsperspektiv? spør Myroldhaug Helseth.
– Søk Riksantikvaren om midler så skal vi bistå så langt som mulig. Jeg tror at vi kan løse mye å kort sikt for de som ønsker å gjøre noe, er svaret fra Helseth.
Forskriftsverket – utilstrekkelig?
Bergen brannvesen har blitt kritisert for manglende oppfølging av pålegg fra 1996 om sprinkling av Skuteviksboder 13. Samtidig pekes det på mangler i lovverket når det gjelder å sikre inntilliggende bygninger som utgjør like stort fare for brannspredning til et område med verneverdig bebyggelse. Hva kan gjøres?
– Det er ingen sikringstiltak som følger direkte av forskriftsverket i dag for fredede bygg, det gjør at vi må bygge opp under brannvesenets myndighetsutøvelse, sier Helseth.
Forskriftsverket har vært gjennom en revidering siden Stortingsmeldingen nr. 41 2000 – 2001 kom med mål om at branner med tap av uerstattelige nasjonale kulturverdier ikke skal forekomme.
– I Bergen er brannsikring av de verneverdige trehusmiljøene en av de største
brannfaglige utfordringene vi har, men skal man gi et pålegg må man i dag gi til en enkelt adressat. Man har heller ikke anledning til å pålegge noen å sikre eiendommer fordi det er nabobygget som i utgangspunktet skal vernes. Dette bør revurderes ved neste revisjon av forskriftene slik at hjemmelsgrunnlaget for områdesikring bedres, sier Eidsnes.
– Paragraf 14 i brannloven har vært foreslått som en mulighet til ytterlige sikring, men her foreligger det juridisk litt usikkerhet om muligheten for bruk av denne, mener Myroldhaug.
Manglende mot i brannvesen?
Direktør Jon Lea i DSB uttalte etter brannene at brannvesenet må ha mot og tørre å bruke mulighetene. Er det motet det skorter på i brannvesenet til å bruke maktmidler?
– Jeg mener vi har både motet og bruker mulighetene. Det viser også historikken i Bergen hvor vi har ilagt tvangsmulkt flere ganger, ikke minst overfor offentlige myndigheter. Men når det er sagt så skal vi være åpne for å se på hva vi har gjort og hva vi kan gjøre enda bedre i fremtiden. Derfor foretar vi nå en full gjennomgang av brannvesenets håndtering av disse sakene. Videre er det behov for et tettere samarbeid med fylkeskonservator, byantikvar og riksantikvar. Det viser ikke minst brannen i Lehmkuhlboden hvor vi ikke hadde blitt informert om at denne hadde blitt midlertidig fredet i 2006. Her trenger vi å bli enige om en prioritering av bygninger og hvordan vi skal gå frem med de ulike sikringstiltakene, sier Eidsnes.
– Jeg tror heller ikke det er motet det skorter på hos brannvesenet, sier Helseth. Problemet er at forskriftsverket er mangelfullt og da kan det oppfattes som problematisk å pålegge private eiere store kostnader til sikringstiltak.
Lehmkuhlboden var i veldig dårlig forfatning. Det gir utfordringer.
– Lehmkuhlboden var ikke registrert som § 13-objekt fordi vi ikke hadde fått opplysninger om midlertidig fredningsvedtak, men uansett hadde det vært begrenset med sikringstiltak som kunne blitt gjennomført i praksis i den sjøboden. Bygget var i så dårlig forfatning at det måtte ha gjennomgått en omfattende rehabilitering før en hadde investert i kostnadskrevende brannsikringstiltak. Dette er dessverre situasjonen for flere fredete bygg i dag, mener Eidsnes.
– Det er viktig å se sikring av vernede bygninger over tid selv om forfatningen i dag er dårlig. Innen 2020 skal bygningene opp på god bygningsmessig standard og da er mulighetene til stede for brannsikring. I mellomtiden må fokuset på tiltak som hindrer antennelse være der som kutt av elektrisitet og fysisk stengning av bygget, mener Helseth.
Veien videre
Det er enighet om manglene i forskriftsverket og et ønske om mer midler til brannsikring. Men hva kan gjøres på kort sikt?
– Det er viktig å tenke funksjon og hvordan vi kan sikre bygget i forhold til dette. Så vil det være interessant å prøve ut først og fremst brannlovens § 14 for å se om denne kan brukes. Ved å fokusere på det som ligger i en gråsone idag, kan vi kanskje få gjennomslag for sikring eller bedre synliggjøre behovet for et mer presist forskriftsverk. Og jeg er enig i at mer penger er nødvendig, men jeg tror at mye kan løses med motivasjon og dialog. Så får brannvesenet og
Riksantikvaren se på muligheter for tettere oppfølging mot eiere som kan men ikke vil, sier Helseth.
– I Bergen vil vi nå behandle ny sak om brannsikring av trehusmiljøene og fredete bygg på politisk nivå. De må være med på å bestemme hva vi skal tillate av brannbelastning i disse bygningene og dermed hvilken bruk det skal være der, sier Eidsnes.
Hva med kritikken mot Bergen brannvesen etter brannene?
– Vi ser i dag at vi burde ha gitt tvangsmulkt til eier av Skuteviksboder 13 når pålegget av 1996 om sprinkling ikke ble gjennomført, og må tåle å få kritikk for det. Nå skal vi gjennomgå den håndteringen alle brannvesenets avdelinger har hatt med brannene, både operativt og forebyggende. Så vil vi kvalitetssikre fremtidige prosesser. Men samtidig må jeg få si at det blir å skyte langt over mål når Norsk Brannvernforening i en pressemelding skriver; Grov systemsvikt hos brannvesenet i Bergen.
Grov systemsvikt handler om gjentatte eller gjenomgående feil, men denne saken handler ikke om det. Brannvernforeningen har vurdert brannvesenets tilsynsrapporter for Skuteviksbodene og ikke brannvesenets systemer for tilsyn og oppfølging av avvik, systemer som er blitt endret og forbedret en rekke ganger siden 1990-tallet. Videre er brannvernforeningen vel kjent med at brannvesenets årlige tilsyn i de fredete bygningene har resultert i at tidligere registrerte avvik som automatisk brannalarmanlegg, rømningsveier og ledelys er fulgt opp av eier etter påtrykk fra brannvesenet, men det passer tydeligvis ikke inn i bildet som brannvernforeningen ønsker å formidle, avslutter Eidsnes.
Massiv slokkeinnsats
Alle tilgjengelige ressurser ble satt inn i slokkearbeidet da sjøbodene i Skuteviken brant. Ved ankomst var nummer 13 fullstendig overtent og det var flammer i nummer 12. I løpet av kort tid var brannbiler fra alle byens stasjoner der. Det innebar seks mannskapsbiler og fire lifter som ble plassert i rekke bak bodene. I tillegg foretok brannbåten, redningsselskapets båt og et Kystvaktskip slokkeinnsats fra sjøsiden. Avinor fra Flesland bisto også med stor slokkekapasitet.
– Skuteviksbod nummer 14 var sprinklet, men det hjalp lite alene for å hindre brannspredningen. Her var det et samvirke mellom sprinkleranlegget og slokkeinnsatsen fra liftene og brannbåtene som hindret større skader. Det viser at brannvesenets slagkraft ikke skal undervurderes. Vi kan ikke stole blindt på stasjonære slokkeanlegg. Utvendig brannstart med utvendig spredning er et eksempel på hvor sprinkleranlegg har sin begrensning, sier Eidsnes.
Han påpeker at ting fort kunne blitt verre.
– Det har brent i fire sjøboder, men vi klarte tross alt å redde de øvrige 7 sjøbodene i rekken. Jeg tror nok at dette kunne gått langt verre hvis en ikke hadde hatt den operative slagkraften og de ressursene som vi hadde her, sier brannsjef Eidsnes.
COMMENTS