Fakta:
Nesset kommune er lokalisert geografisk mellom Molde og Sunndal. Kommunen har et areal på 1048 km2 hvor det bor ca 3040 innbyggere. Kommunesenteret er Eidsvåg med ca 1500 innbyggere. Mest kjente attraksjon er nord-Europas høyeste fossefall, Mardalsfossen i Eikesdalen. For øvrig er kommunen velsignet med mye flott natur.
Nesset brannvesen har 34 deltidsmannskaper hvorav 5 utrykningsledere. Hovedbrannstasjonen ligger i Eidsvåg med bistasjon i Eresfjord og depot i Eikesdal. Årlig antall utrykninger er ca 30 med gjennomsnittlig to husbranner i året.
I min tid i brannvesenet har jeg vært med på det meste. Helt fra vi rykket ut med den gamle Dodge`n, og folk dro på smilebåndet, fram til i dag hvor jeg liker å tro at vi framstår som en slagkraftig brann- og redningsenhet.
Jeg rykker alltid ut selv om jeg ikke er underlagt vakt. Det er ikke manglende tillit til at utrykningslederne mestrer oppgavene, men erkjennelsen av at en melding ofte ikke stemmer helt med hva som møter oss på skadestedet. Den utløsende hendelsen var da vi fikk melding om bilbrann i Eidsvåg sentrum ved kirken. Det viste seg at meldingen var riktig, men at bilen hadde kjørt inn på kirkegården, rundt kirken, stod med fronten inn i veggen, og hadde antent kirkebygget! Det hører med til historien at vi kjempet i tre timer med gjerningsmannen rundt oss, og at kirken ble reddet etter en vanvittig innsats hvor HMS ikke var satt i høysetet.
Som å være fotballtrener
Min oppgave som brannsjef sammenligner jeg med å være fotballtrener. Mannskapene skal være ”fit for fight”, men vi aner ikke når kampen starter!.Ei heller hvem motstanderen er. Det må derfor sørges for at motivasjonen er god nok og at treningen holder mål. Taktikken må bestemmes, men nødvendige korrigeringer må iverksettes underveis i kampen etter hvert som kamputviklingen endrer seg.
Det er greit nok at alle deltar frivillig i brannvesenet, men jeg vil herved benytte anledningen til å oppfordre alle til å være behjelpelig med å avlive betegnelsen frivillig brannvesen. Vi er i dag deltidsbrannvesen og ikke noe annet. Den eneste forskjellen fra ”heltidsbrannvesen” er at de har større ressurser, øver oftere og har flere utrykninger. Hendelsene er stort sett de samme og krever de samme tiltak uansett hvor de skjer.
Et deltidsbrannvesen er en skjør konstruksjon. Forenklet er jeg fristet til å sammenligne med den gode gamle branntrekanten for å anskueliggjøre denne påstanden. For å få et deltidsbrannvesen til å fungere optimalt er vi avhengig av følgende faktorer:
Motivasjon, Ressurser og Kompetanse
Dersom vi tar bort en av disse komponentene sier det seg selv at resultatet ikke blir godt. Det norske folk har krav på et sikkerhetsnivå hvor alle faktorer er tilstede. Dette stiller store krav til både mannskaper og ledelse. Ikke minst de siste.
Motivasjon er nesten gratis, men helt avgjørende for oppnå ønsket resultat. Primært tilligger dette ledelsen. Det skal ikke mye til før motivasjonssvikt går direkte på kvaliteten av tjenesten. Vi er så heldig at førsteutrykningsbilen er ute etter ca tre minutter på dagtid. På natt må vi legge til ett minutt. Dette tar jeg som et direkte mål på at motivasjonen er optimal. Selvfølgelig er motivasjon delvis også et produkt av de andre faktorene. Mangel på ressurser eller kompetanse kan gå ut over motivasjonen.
Ressurser kan være en begrensende faktor. Det er mitt inntrykk at situasjonen rundt om i landet har bedret seg betydelig de siste 5 – 10 åra. Likevel er det nok mange brannvesen som sliter med mangel på ressurser. Hvorfor skal E-verket skifte ut bilene sine hvert femte år mens brannvesenet skal slite med 30 år gamle biler? Hva er logikken i at vi skal kjøre utrykning med biler som ikke har tilstrekkelig sikkerhet, og skal vi finne oss i dette? Hva med HMS på dette området.? Bruk avviksrapporter!
Brannsjefen har et stort ansvar med å gå på barrikadene og kjempe for sitt område når midlene blir fordelt. Politikerne tilgodeser de som roper høyest. Og særlig de som påberoper seg å være talsmenn for ”de svake grupper”.
Kompetanse koster penger. Deltidsreformen og potten på statsbudsjettet er viktig og gledelig. Det er imidlertid litt bittert at de som har tatt ansvar og skolert sine mannskaper tidligere ikke får nyte godt av dette. Også kapasiteten må det gjøres noe med.
Etter det jeg kan se er det ikke forskriftskrav til utdannelse av utrykningsledere før i 2012.
Med tanke på det ansvaret som hviler på disse personene er dette for meg uforståelig. (jfr. ansvarsforskyvning) Jeg tar ikke sjansen og sender derfor mine utrykningsledere på Beredskapsutdanning trinn 1 selv om dette er dårlig tilpasset vårt behov.
Jeg vil også hevde at de som legger opp læreplanene bør ha i tankene at deltidsbrannvesen trenger handlekraftige personer som er drillet i å ta kommando i en gitt situasjon. Det er ikke nødvendig med lange teoretiske forelesninger om ledelse som passer for store konsern!
Ansvarsforskyvning
Nesset brannvesen har et utmerket samarbeid med politiet. Etter politireformen har det imidlertid skjedd en ansvarsforskyvning som gjør seg store utslag på landsbygda, og dermed for deltidsbrannvesenet.
I dag har politiet vaktsamarbeid mellom kommunene. Når det skjer en ulykke er det nærmest en regel at politiet ankommer skadestedet etter en halv til en time. Dette stiller store krav til deltidsmannskapene. Vi må overta politioppgavene i akuttfasen. Dette gjelder skadestedsledelse, trafikkavvikling, sporsikring, registrering av vitner, ordenstjeneste etc.
Jeg har flere ganger opplevd at vi har vært nødt til å ta hånd om rusa personer med avvikende oppførsel i slike situasjoner.
Er vi godt nok trent til dette? Jeg savner også at ansvarlige innen politiet klargjør hva som blir forventet av deltidsbrannvesenet i slike situasjoner, evt. at det blir holdt kurs.
De som har bestemt at utrykningslederne ikke skal ha krav til skolering bør også tenke over dette.
Årsaken bak årsaken.
Min erfaring de siste 15 år sier meg at det stadig oftere er bakenforliggende årsaker i hendelser. Dette stiller oss over for nye og ofte komplekse forhold som kan utvikle seg til å bli farlig for mannskapene. En tilsynelatende enkel utrykning eskalerer til noe helt forskjellig fra det vi hadde sett for oss.
Et selvopplevd eksempel var en brannutrykning hvor han far sjøl i stua satt i sofaen med nøytralsonen i høyde med øyenbrynene og nektet for at det var brann. Sofaen han satt i var halvt oppbrent!
Mediene
Vi må innse at det i dag blir stilt meget store krav til profesjonell innsats. Mediene vil øyeblikkelig kaste kritisk søkelys på hver innsats som ikke går som ”etter boka”.
Motsatt kan vi ved å ha et bevisst forhold til media bygge opp brannvesenets image og respekt, ikke minst med tanke på enhetens selvfølelse.
Min erfaring er helt klar; i forhold til media i større hendelser er det avgjørende for omtalen at det gis saklig og korrekt informasjon så tidlig som mulig – helst i forkant.
Jeg har bitter erfaring med en hendelse, for lenge siden, der journalistene i kampens hete ble bedt om å dra et visst sted. Da ble også vinklingen deretter! Jeg brukte hele neste dag til brannslokking i media.
Lærdommen er: Hvis du ikke mater dem jevnt lager de sin egen story.
Rekruttering
I Nesset kommune er det kø av personer som ønsker å delta i brannvesenet.. Vi ønsker stødige personer som ”ikke bykser ut av skjekrene” og som er etablert på stedet. Brannvesenet har ikke bruk for cowboyer. Utdanning koster, og utvelgelse av nye mannskaper er viktig med tanke på langsiktighet og økonomi. Personlige egenskaper sosialt og i stressituasjoner er selvfølgelig svært viktige kriterier.
Utfordringer
Små kommuner er ofte preget av pendling. Folk er mobile og skifter arbeidssted. I Nesset brannvesen er dette et problem på dagtid. Folk er spredd rundt om, og brannsjefen må innrømme at det knytter seg spenning til om et fullt røykdykkerlag dukker opp når alarmen går. Dette er selvfølgelig ikke bra, og avviket må lukkes snarest.
En stor økonomisk utfordring vil komme etter hvert som nye mannskaper rekrutteres. Det gjelder førerkort og kompetansebevis for utrykningskjøring. I et deltidsbrannvesen vet en ikke hvem som dukker opp på utrykning. Derfor må flest mulig kunne kjøre bilene.
Refleksjoner
Vi har sikkert alle kjent den gode følelsen etter en innsats hvor vi har utført en god jobb som i utgangspunktet var både dramatisk og utfordrende.
I stille stunder har jeg tenkt på hva som er drivkraften til en deltidsbrannmann som i sin dypeste søvn vekkes brutalt og som noen minutter senere står oppe i en ekstrem stress-situasjon med risiko for posttraumatiske reaksjoner. Det er i alle fall ikke lønna! Det må være at den gode følelsen og et genuint ønske om å være til hjelp som overskygger de ”mørke” sidene.
Som ansvarlig i slike situasjoner blir jeg oppriktig varm om hjertet, og føler stor ydmykhet til mine mannskaper som utfører denne jobben. Jeg er sikker på at andre også kan si det samme. Derfor; Norges befolkning er neppe klar over hvilken ressurs som til stadighet står klar til innsats. Deltidsmannskapene fortjener virkelig honnør og anerkjennelse for sin innsats!
En av mannskapene i Nesset brannvesen fortalte meg en dag at han hadde vært i beredskap i noe over 260.000 timer til nå.
Som sagt er et deltidsbrannvesen en skjør konstruksjon som er helt avhengig av ressurser, kompetanse og motivasjon. Det er dessverre ingen selvfølge at alle faktorene er til stede i alle kommunene. Kampen om midlene er hard og det er en lei tendens at vi taper mot ”de svake grupper” når budsjettene skal bringes i balanse.
Til politikerne; Ikke ”kødd” med deltidsbrannvesenene! Gi dem de ressurser og den status de fortjener. Vi hører om ventetid på to timer og mer før politiet når fram i deler av utkant-Norge. Hvem tar ansvar i en ulykke med et fraværende politi? Loven klargjør dette. I virkeligheten er dette en ansvarsforskyvning som i det stille har blitt overført fra staten og over på kommunene, det vil si deltidsbrannvesenene. Er politikerne klar over dette?
Det hadde vært på sin plass med øremerkede overføringer fra staten til brannvesenet som følge av de innsparinger/reformer som er gjennomført i politiet.
Til Norges deltidsbrannvesen; Vær stolte av dere selv og den jobben dere utfører. Dere utgjør ryggraden av beredskapen i utkant-Norge og fortjener etter min mening verdsetting og all mulig anerkjennelse.
Til DSB; Har noen tenkt over ressursbruken til tilsyn av piper og ildsteder i forhold til tilsyn med elektriske anlegg sett i relasjon til brannårsaksstatistikken? Dersom vi ser på elektrisk årsak og feil bruk av elektrisk utstyr og legger til noen prosenter fra kategorien ”ukjent årsak” (hvor det helt sikkert ligger noe elektrisk), kommer vi sannsynligvis godt over 40 prosent!
Skadeutbetalinger og dødsfall med årsak i piper og ildsteder er marginalt i forhold til elektrisk årsak. Samfunnsøkonomisk vurdert vil jeg derfor påstå at det ikke er tvil om hvor ressursene bør settes inn. Den som ikke er enig bør få testet sin proporsjonssans!
Herved ønskes alle i brann- Norge en riktig god jul.
COMMENTS