På grunn av store nedbørsmengder hadde en sidevei kommet ut i veibanen slik at veien var sperret. Overbefalet rekvirerte en lokal entreprenør som fikk ryddet veien raskt for store stein- og grusmasser.
Vaktlaget rykket ut med fem mann og var fremme på skadestedet i Vest Torpa kl. 10.23. Selv hadde
jeg ferie og var hjemme, men fulgte med på sambandet og skjønte ut fra de store nedbørsmengdene at det kunne bli flere områder i kommunen som kunne bli berørt. Utrykningsleder ble kontaktet for å høre om de trengte mer hjelp. Tilbakemeldingen var at det hadde kommet melding om at vannet flommet over veien på RV 251 på vestsiden av Randsfjorden ved Tranhaug, og at bil 1-1 med to mann var på vei dit. Jeg reiste umiddelbart mot det oppgitte stedet, men kom ikke lengre enn 4,5 km før det ble stopp. Der hadde en bekk gått over sine bredder og tatt med seg store mengder stein og grusmasser ut i veien.
Jeg ba om at en bil med mannskaper måtte komme dit for å stoppe trafikken, og hjullaster ble rekvirert videre til det nye skadestedet. Bil 1-4 kom raskt til skadestedet for å sikre trafikken og jeg kom med nød og neppe over flomstedet og fortsatte videre utover.
Ca. 400 m. sør for Åvella bru flommet vannet over veien og hadde tatt med seg mye av veibanen slik at asfalten hang i løse luften i deler av veien. Jeg ga melding til mannskapet på 1-4 at de måtte sende hjullasteren videre utover så fort han hadde klargjort veien der.
Utenkelig situasjon
Etter noen minutter var jeg fremme ved Tranhaug og der var allerede 0-1 og 1-1. Der møtte jeg noe som var utenkelig kunne skje i vår kommune. Vannet flommet over veien og elven/bekken hadde tatt med seg store mengder grus og stein samt deler av hus og kloakkanlegg.
En gravemaskin ble rekvirert for å grave over veien for å berge tre hus på nedsiden, noe som gjorde at 0-1 (kommandobil) ble innestengt mellom to brudd. 200 meter lengre syd ved Våten hadde vannet gjort enda større skader, og det ble tidlig konstatert at beboer, en eldre dame, hadde evakuert før steinmassene kom mot huset. Husene der sto med vann til langt oppe på vinduene og to biler hadde blitt med vann-og steinmassene.
Kl. 10.34 hadde det blitt rekvirert en gravemaskin som prøvde å holde veien oppe syd for Våten.
Denne føreren hadde vi ingen kontakt med før han kom tilbake til fots etter en stund og fortalte at han hadde gitt opp, og at det var mye verre lengre syd og at både maskin og lastebil sto innesperret.
Situasjonen på dette tidspunktet var kaotisk og fortsatt uoversiktlig for vi visste ingen ting om tilstanden syd for Våten.
Kl. 10.38 ringte en beboer 110–sentralen på Gjøvik og varslet om at det raste ut leire mot huset hans.
Denne meldingen gjorde at overbefal ba om at 110 sendte varsel på lag 4 i Søndre Land kl. 10.59.
Kl. 11.30 ble sivilforsvaret fra Gjøvik og Lillehammer rekvirert for å bistå med mannskaper og utstyr.
Kl. 12.48 meldte politiet at en familie på fire satt innesperret i sitt hus på vestsiden av Randsfjorden.
Det ble gitt ordre til brannmannskaper i Søndre Land om å ta seg frem til denne familien for å bistå med evakuering.
Kl. 12.50 begynte vi å få oversikt over situasjonen og så at dette var en omfattende oppgave. Vi ba 110-sentralen om å kalle inn kriseteamet i kommunen. Assisterende rådmann fikk beskjed om situasjonen i Nordre Land kommune, og satte i gang organisering av kriseteamet.
Vi fikk melding om at politiet vil sette KO på Svingvold i Søndre Land på grunn av flomsituasjonen på østsiden av Randsfjorden, og Sivilforsvaret hadde kommet dit med telt til dette.
Overbefal som befant seg på vestsiden av Randsfjorden, ble hentet av for å bistå i KO ved Svingvold, og jeg ble spurt om å ta over kommandoen ute på vestsiden. Utover dagen ble det klart at en del beboere måtte evakueres og brannvesenet besluttet å sette i gang med dette. På grunn av at KO hadde blitt satt til Svingvold i Søndre Land mistet vi mye av viktig informasjon, samtidig som sambandet vi har felles med Søndre Land ikke hadde nok kapasitet med så mange brukere og til tider mye unødig bruk av sambandet.
Uoversiktelig situasjon
Situasjonen for Nordre Land brannvesen ble mer og mer utfordrende fordi KO lå 20 km fra oss. I tillegg var sambandet sprengt og mobilnettet til tider overbelastet. Nordre Land brannvesen måtte ta politiets oppgaver med å evakuere beboere, sørge for innlosjering og transport. Denne oppgaven var krevende, men den ble utført på en tilfredstillende måte.
Situasjonen var noe uoversiktelig med hensyn på hvor og hvem som var plassert på de forskjellige stedene. På ettermiddagen kom en ansatt i Nordre Land kommune med kart over området slik at vi fikk registrert og ringet inn på kartet alle beboere med navn, nummer og hvor de var evakuert.
Nordre Land brannvesen hadde noe kontakt med overbefal i KO, men på grunn av overbelastet samband var dette vanskelig. Vi visste lite hva som skjedde og fikk ikke gitt tilbakemelding om våre gjøremål.
Vi fikk melding om at veien i Landåsbygda i Søndre Land var sperret på grunn av ras, og at Søndre Land ikke hadde mannskaper for å sikre dette stedet. Bil 1-6 og ett mannskap ble beordret dit for vakthold. På det tidspunkt hadde brannvesenet bil 1-3 og to mannskaper ved Aurlund sydøst for Dokka, og mannskaper i krysset RV 33 – RV 151, bil 1-4 og to mannskaper syd for Åvella bru, og 1-1, 1-7 og 1-8 med 6 mannskaper ved Tranhaug. I en periode var alle veier syd, vest og øst for Dokka stengt og brannvesenet måtte ta ansvaret for at all omdirigering av søndagstrafikken.
Gravemaskin ankom til bruddstedet syd for Åvella bru for å sikre vegen, og 1-4 kom videre ut til Tranhaug. Entrepenøren ga like etter beskjed om at vegen syd for Åvella bru sto i løse luften og at det var fare for at den måtte stenges. Vi hadde da både bil 1-1, 1-4, 1-7 og 1-8 ute ved Tranhaug. Hvis vegen der ble sperret måtte vi få bilene over dette punktet så fort som mulig, ellers kunne vi bli innesperret med både hovedbrannbilen og redningsbilen. Det ble umiddelbart besluttet å komme seg over med disse tunge bilene. Det gikk akkurat slik at vi kunne være operative hvis det kom andre oppdrag i kommunen. Vegen syd for Åvella bru holdt til mindre og lette biler, og det ble satt opp sperringer slik at ingen annen enn innsatspersonell kunne ferdes over bruddstedet.
Entrepenøren ble rekvirert til å reparere vegen ved bruddstedet slik at det var farbart av hensyn til ambulanse og eventuelt andre akutte hendelser. Videre utover dagen ble det behov for utskifting av mannskaper for å kunne få på seg tørre klær og få i seg mat.
Det ble nok en gang gitt ny beskjed om å sende full alarm på Nordre Land brannvesen uten at dette ble gjort av en eller annen grunn. Undertegnede begynte å ringe inn de mannskaper som ikke hadde blitt varslet, for å avlaste mannskaper som det nå begynte å tære på. Etter en slik utvarsling hadde Nordre Land brannvesen i alt 17 mannskaper ute.
Kommunens beredskapsleder i kriseteamet kom til Tranhaug for å ta flommen i øynesyn og da ble kontakten mellom kriseteamet og innsatspersonellet veldig godt etablert. Det er et tankekors at det fortsatt ikke hadde vært noe kontakt med politiet eller noe kontakt med KO utenom at overbefalet enkelte ganger kom i gjennom på sambandet og ba om en statusrapport.
Vi følte til tider avmakt på grunn av liten eller ingen kontakt med de som egentlig hadde ansvaret for den innsatsen vi gjennomførte. Vi gjorde det vi hadde kunnskaper om og dette gikk etter forholdene veldig bra selv om politiet var fraværende. Det var en stor lettelse for oss redningspersonell når både representanten for teknisk etat, ordfører og kommunens beredskapsleder var på plass. Brannvesenet følte nå at akkuttfasen var gått over til driftfase og at situasjonen ved Tranhaug var oversiktelig.
Krater på riksvegen
Alle berørte innbyggere ved Tranhaug område var nå i sikkerhet og jobben til brannvesenet var nå å overvåke elver/bekker for å hindre oppdemming av busker og masser i elveløpene. En gravemaskin var disponibel for å renske opp elveløpene hvis oppdemming dette skulle oppstå, og den ble hyppig brukt dette formålet.
Sent på kvelden ble overbefal i KO kontaktet om avlastning av mannskaper som hadde vært på plass på strategiske plasser for å sikre at ingen kjørte inn i skadeområdene. Overbefal i KO rekvirerte Sivilforsvaret som kom og tok over for våre mannskaper på de aktuelle stedene. Vi kunne nå begynne å permitere en del mannskaper, og vaktberedskap gjennom natten ble etablert.
Klokka 02.00 13. august kom hjullaster og gravemaskin tilbake til Tranhaug. Maskinførerene kunne berette at nå kunne veien kjøres med en høy firehjulstrekker et stykke utover. Undertegnede tok en firehjulstrekker for å prøve å komme utover mot Høytomt. Det var et forferdelig syn som åpenbarte seg utover RV 251 den natten, med store grus-og steinmasser og trær som hadde kommet med vannet fra åsen. Privatveiene til boligene var fullstendig rasert og eiendommene var nedfyldt med store steinmasser. En huseier hadde vært snarrådig og plassert en traktorgraver foran huset for å hindre steinmasser i å ta med huset i flommen. Dette reddet store eller totalskader på bolighuset.
Oppe i Stanesdalen fikk undertegnede det største sjokket. Her hadde flommen tatt med seg hele RV 251 i en lengde av 70 til 100 meter. Det var et krater som var 6 – 7 meter dypt og flere tusen kubikkmeter masse hadde flommet over jordet og ned i Randsfjorden. På det tidspunktet hadde undertegnede liten eller ingen oversikt over tilstanden til beboerene i dette område. Det ble gjennomført vakthold hele natten med patrulering gjennom hele det berørte område og elveløpene ovenfor. Brannvesenet holdt kontinuerlig vakthold frem til torsdag morgen 16. august.
Oppsummering
Nordre Land Brann og Redning holdt en høy standard på denne aksjonen og alle mannskaper tok ansvar selvom vi ikke var forberedt på slike store oppgaver.
Inntrykket vi fikk av kriseledelsen i kommunen var meget godt. Alle kommunale oppgaver ble utført på en profesjonell måte av kriseledelsen, noe tilbakemeldingene fra de berørte innbyggere gir klart utrykk for i ettertid.
Brannvesenet i Nordre Land kommune hadde ingen kontakt med politiet før mandag morgen kl. 08.00 13. august, noe som gjorde at brannvesenet fikk oppgaver vi ikke er trenet eller opplært til. Brannvesenet i Nordre Land måtte håndtere krisen for alle berørte beboere, pårørende og ikke minst pressen som til tider var meget pågående.
Det er all grunn til å kritisere både politiet og Statens Vegvesen for manglende tilstedeværelse og ansvarsfraskrivelse i en slik situasjon vi ble stilt ovenfor i under flommen. Hvorfor vi i Nordre Land kommune ble uteglemt eller nedprioritert vites ikke, men det syntes som om situasjonen vår var udramatisk i politiets og Vegvesenets øyne.
I ettertid ser vi at det å plassere KO så langt fra flomstedet i Nordre Land kommune ikke fungerte. Overbefalet fikk en uoverstigelig oppgave med å serve begge kommunene. Politiet burde kallt inn et overbefal fra hver kommune i tillegg til en loggfører hvis denne oppgaven skulle blitt ivaretatt på en tilfredstillende måte. Det skal sies at kommunikasjonen med fungerende lensmann i Nordre Land ble meget god fra mandag morgen 13. august, og vi jobbet godt sammen frem til 16. august til alt var under kontroll.
Flommen fra 12. til 16. august ble en stor økonomisk belastning også for brannvesenet i kommunen med en foreløpig utgift på 112.318 kroner bare i ekstra lønnsutgifter. Uansett gikk dette veldig bra uten personskader og dødsfall, det var også flaks for oss at det skjedde på et tidspunkt av døgnet der alle innbyggerne var våkne. Det var også flaks at det ikke skjedde 14 dager før. Da var mange av våre mannskaper på ferie, og brannvesenet hadde da maks fire mann disponible.
En kan vel konkludere med at slike kriser som vi på Østlandet opplevde 12. august så ville situasjonen uten et oppgående brannvesen blitt et totalt kaos. Alle landets brannvesen blir viktigere og viktigere for kommunene ettersom alle nye reformer går på sentralisering av andre etater som skal ivareta sikkerheten for innbyggere i distrikts-Norge.
COMMENTS