To tauredningsinnsatser
Første innsats
Meldingen fra 110-sentralen på Gjøvik var: ”Behov for redning av person som sitter fast på en fjellhylle.”
Det var første ambulanse på stedet, som etter å ha foretatt en vurdering av situasjonen, ba om assistanse fra Nord- Aurdal brann- og redningsvesen. Det ble sendt ut gruppealarm til Nord- Aurdal. Luftambulansen var også på vei.
Den første meldingen fra 110 bar preg av at dette var et redningsoppdrag som gikk utover det som er vår kapasitet, hva tauredning angår. Det ble imidlertid tidlig klart at pasienten var mulig å nå uten bruk av sikring og tau. Den lange utrykningstiden (25 – 30 minutter) ga mannskapet god tid til å legge foreløpig plan, og det var nok en del spørsmål som surret rundt i hodene på dem som var på vei mot den første virkelige tauredningsinnsatsen. Det er to momenter som utkrystalliserer seg i denne fasen: Det første er forankring. Vi er helt avhengig av å finne gode forankringer til både taljeriggen /arbeidstau og til ekstra sikringstau.
Hvis vi finner forankringspunkt som er riktige i forhold til den jobben som skal gjøres, er veldig mye gjort. Det andre er arbeidslengden (avstanden mellom vårt basepunkt til det punkt pasienten skal fires ned til eller heises opp i fra). Vårt metodesett har en operasjonsradius på 25 meter, og meldingen vi nå planla ut ifra, indikerte en operasjonsradius som strakk seg langt over våre 25 meter. Måten vi har løst tilsvarende situasjoner på tidligere, er å etablere det vi har valgt å kalle ” fremskutt basepunkt ”. Vi endrer ikke på metodene, vi jobber heller i etapper a` 25 meter. Denne løsningen forutsetter at mannskapet kan ta seg sikkert frem til det neste basepunktet. Løsningen med fremskutt basepunkt ble benyttet i denne situasjonen.
Fremskutt basepunkt
Luftambulansen ankom ca. 5 minutter før vi var på skadestedet. Ved ankomst ble kontakt etablert mellom personell fra Norsk Luftambulanse og mannskapet fra Nord – Aurdal. Situasjonen på skadestedet var som følger: Hardt skadet pasient etter fall. Pasienten ligger oppe i en løs og bratt skråning med noen klippefremspring. Det ble diskutert to ulike løsninger på hvordan pasienten skulle evakueres; den ene var underhengende med helikopter, den andre var nedfiring med redningsbåre. På grunn av trange forhold med høye trær og generelt dårlige forhold for underhengende operasjoner, gikk man for nedfiring. Skråningen var som forventet utifra meldingen. Det var mulig å ta seg usikret frem til pasienten, men skråningen var meget utsatt på grunn av løs masse i form av stein og jord. Fagleder Brann utnevnte en sikringsleder, som han plasserte oppe ved pasienten sammen med mannskap og materiell. Fagleder etablerte seg nede på veien med god oversikt over situasjonen. Parallelt med pasientbehandlingen klargjorde sikringsleder med sitt mannskap nedfiringen. Det var rikelig med gode forankringspunkt på basepunktet. Da alt var klart, sendte sikringsleder en mann ned i skråningen for å etablere ” fremskutt basepunkt ”. Avstanden fra basepunktet og ned til vei ble anslått til ca. 50 meter.
Oppdraget ble løst ved å benytte taljeriggen på de 25 første meterne av nedfiringen, ned til ”fremskutt basepunkt”. Der ble taljeriggen koblet av og et enkelt tau med taubrems foretok siste del av nedfiringen. Båren var sikret med ekstra sikring under alle faser av nedfiringen.
Vårt bidrag i denne situasjonen var å bistå helse med en sikker og kontrollert nedfiring av en hardt skadet pasient. Bratte skråninger er ofte mer krevende og også mer utsatt enn steilbratte vegger hvor pasient med bårefører henger fritt. Ved å benytte tau i slike situasjoner som er beskrevet her, kan vi kontrollere nedfiringen nøyaktig. Skulle noen av mannskapet skli eller komme ut av balanse, vil ikke det påvirke pasientens posisjon. Båren vil fungere som et fast og tilregnelig holdepunkt, i en ellers løs og sleip skråning. Der mannskapet har behov for å skifte tak eller posisjon i forbindelse med passering av et hinder, kan det gjøres uten fare for at båren sklir eller påfører de som holder båren økt belastning.
Forbrukt tid: Fra gruppealarm ble sendt til pasient ble fraktet bort med luftambulansen, gikk det 1 time og 14 minutter (iberegnet en utrykningstid på ca 25 minutter).
Mannskapet som møtte, var i hovedsak med unntak av to, ikke trente ”taureddere”. Snittalderen var tett oppunder 50 år. Undertegnende, som er faglig ansvarlig for tauredningen i eget brannvesen, kom først frem til skadestedet når alt var over. Tanken bak vårt metodesett og måten å organisere materiellet på, er at vi ikke skal være er avhengige av at alle kan alt. Det skal være nok at en eller to personer kan og kjenner metodene og utstyret godt.
Andre innsats
Meldingen fra 110-sentralen på Gjøvik denne gangen var: ”Melding om assistanse av tauredningsgruppe. Skadet person må fraktes fra elvekanten og opp på vei.” Det var også her første ambulanse på stedet, som etter å ha foretatt en vurdering av situasjonen, ba om assistanse fra Nord- Aurdal brann- og redningsvesen. En vesentlig forskjell på de to situasjonene, var erfaringsgrunnlaget til helsepersonellet når det gjelder tauredning. I denne situasjonen var det en meget erfaren ”tauredder” som var først på skadestedet. Han kunne etter en rask vurdering se at den sikreste og mest effektive evakueringen var å heise pasienten rett opp en åtte meter tilnærmet loddrett murvegg. Han kunne gi en nøyaktig beskrivelse av situasjonen og en konkretisering av hvilke ressurser han hadde behov for til AMK-Innlandet. Det ble sendt ut full alarm til Nord- Aurdal.
I motsetning til den første innsatsen, var samtlige godt trente i forhold til taubruk.
Undertegnede fungerte som sikringsleder og kunne lede innsatsen på basepunktet uten selv å delta fysisk i redningsarbeidet. Personen fra ambulansen, som hadde solid erfaring som ”tauredder”, ble satt til å lede arbeidet med å få pasienten på båren. Han skulle også fungere som bårefører. På basepunktet valgte vi å benytte vår ”egenkonstruerte” redningsfot. Den gav oss nok overhøyde til taljeriggen, slik at vi fikk båre og bårefører klar av høyeste hinder, i dette tilfelle et gjerde på basepunktet. Fra brannvesenets ståsted var dette en meget oversiktlig og enkel innsats. Pasienten virket tilsynelatende uskadd.
Forbrukt tid: Fra full alarm ble sendt til pasient ble fraktet bort med ambulansen, gikk det 50 minutter (iberegnet en utrykningstid på ca 20 minutter). I denne situasjonen var antall mannskap med erfaring fra tauredning i klart flertall.
Konklusjon:
Betydningen av reell tverrfaglig trening har vært avgjørende for vår evne til å løse denne typen oppdrag. Samtreningen har gitt oss evnen til å sikre det medisinske utstyret, slik at for eksempel oksygen og infusjon fungerer under hele evakueringsfasen. Betydningen av å ha helsepersonell med tauredningsbakgrunn med i en slik innsats, kan ikke vurderes høyt nok. Fordelen er helt åpenbar, spesielt med tanke på felles materiellforståelse. Vi kjenner hverandres metoder og hva som kreves for å gjennomføre dem. Den største og viktigste effekten er den felles forståelsen vi har av hvordan egensikkerheten skal ivaretas under en slik innsats.
Den siste innsatsen kan for mange virke mer krevende fordi båren med bårefører skal heises i en vertikal situasjon. Vår erfaring er motsatt. Vi opplever bratte skråninger som fysisk og redningsteknisk mer krevende enn i situasjoner der båren fires eller heises i en fritthengende posisjon. Videre ser vi at nøkkelen til en sikker og effektiv redning ligger i det arbeidet som gjøres i basepunket. Avstanden mellom basepunktet og pasienten er av mindre betydning, så sant den ikke skrider utover vår operasjonsradius. Ved den siste innsatsen var det snakk om åtte meter, men hvis det hadde vært snakk om 25 meter, ville det ikke betydd noe for måten vi etablerer og jobber i basepunktet.
Ser man på utrykningsrapportene til de to innsatsene, skiller det ikke mye på tidsbruken.
Er basepunktet forholdsvis lett tilgjengelig og vi finner gode forankringer, vil en innsats i denne kategorien ligge på rundt 30 minutter, uavhengig om evakueringsfasen er på 5 eller 25 meter.
Vi foretar all heising og firing med en firskåren talje. Den metoden vi benytter i dag, er nøyaktig den samme som vi begynte med for snart ti år siden. Løsningen vi benytter er ikke alltid den mest ideelle, men den er god nok for de oppdrag vi ser som mest aktuelle.
Om vi evakuerer en kranfører fra en 40 meter høy tårnkran eller heiser opp en gårdbruker fra en 10 meter dyp silo, benytter vi nøyaktig den samme metoden
COMMENTS