Mæla skole – et eksempel på systemsvikt
Saken om Mæla skole kan så absolutt ikke brukes som eksempel på at kontrollregimet har fungert. Det er så langt fra virkeligheten som det er mulig å komme, uten at skolen måtte brenne ned før prosjekteringsfeilen ble oppdaget. Feil bruk av materialer ble ikke oppdaget av noen som var involvert i prosjektet, men av en besøkende byggeleder fra annen byggeplass, dette til tross for at ledelsen og arbeiderne på byggeplassen gjentatte ganger hadde stilt spørsmålstegn ved materialenes lovlighet.
Arkitekten hadde manglende kunnskap om plast som byggemateriale og om sin egen kunnskapsmangel. Brannteknisk konsulent hadde manglende brannteknisk kunnskap, og aksepterte materialvalget. Kontrolløren av brannteknisk prosjektering oppdaget ikke feilen. Brannvesenet ble underveis i prosjekteringen kontaktet, men spørsmålet de fikk var utelukkende om brannkummers plassering og tilgjengelighet for brannbiler, og hadde følgelig ingen mulighet til å se feilen.
Kommunens byggesaksbehandler registrerte at så vel prosjekteringen som kontrollen var utført av folk og firma som hadde sine papirer i orden, men foretok ingen substansiell kontroll (hvilket han heller ikke i dagens kontrollregime er pålagt å gjøre). Byggherrens prosjektansvarlig så ikke feilen. Byggherrens byggeledelse stilte underveis i byggeprosessen flere ganger prosjekteringsgruppen spørsmål ved de valgte materialene og fikk hver gang til svar at alt var i orden. Brannvesenet ved meg selv, oppdaget feilen ved å lese to artikler i en av lokalavisene, – og da var store deler av ytterveggene allerede ferdig montert. På ett punkt er det en vesentlig endring på dagens kontrollregime i forhold til tidligere. Det er at dagens ordning baserer seg på å kontrollere at papirer er i orden, – det mangel på så vel substanskontroll som kontroll av eller mot virkeligheten.
Politisk vilje
Dag Skansen har helt rett når han påpeker at det var sterk politisk vilje til å endre det gamle byggesaksregimet og fjerne den gamle bygningskontrollen. Som brannsjef har jeg forsøkt å innrette meg etter dagens ordning etter beste evne, med ett unntak: Jeg har forsøkt å opprettholde at større byggesaker ble oversendt til brannvesenet til uttalelse (noe som altså ”sviktet” i saken om Mæla skole og medførte at prosjekteringsfeilen ikke ble oppdaget i tide. Dette har jeg forsøkt å holde på fordi bygg blir brannvesenets tilsynsansvar etter at det tas i bruk. Og det kommer jeg fortsatt til å holde på, – nå fordi eksemplene på feil prosjektering er blitt for mange og for grove.
Erkjennelsen
Så lenge kontrollregimet eksisterer har vi selvsagt plikt til å forholde oss til det. Men, lojalitetsforpliktelsen går heller ikke lenger. Det er faktisk en moralsk plikt å peke på hvor dårlig dagens kontrollregime fungerer. Første skritt til endring er at de som lager reglene erkjenner at dagens regime kun fungerer når alle aktørene i en byggesak er både kunnskapsrike nok og seriøse.
Juridisk impotens
BE har vurdert både arkitekten (Pir II) og brannteknisk konsulent og kontrollør (COWI) i forhold til sentral godkjenning i saken om Mæls skole. Sentral godkjenning blir, riktignok feilaktig, oppfattet som et kvalitetstempel. Det burde ha vært et kvalitetstempel. Det at BE av juridiske grunner, ikke kan trekke tilbake sentral godkjenning ved åpenbar kunnskapsmangel, er en meget grov svakhet i dagens ordning. Dette er ikke BEs feil, men en systemfeil som bør rettes opp eller hele ordningen med sentral godkjenning avvikles. Det hadde vært mer ærlig å kalt dagens sentrale godkenningsregister for et bransjeregister.
COMMENTS