Under den kalde krigen kunne Sivilforsvaret mobilisere om lag 80 000 tjenestepliktige med ansvar for blant annet redningsinnsats i krig. Ansvarsfordelingen var relativt klar: Brannvesenet håndterte fredstidsbranner, mens Sivilforsvaret hadde et betydelig ansvar for branner og redningsoppgaver som følge av krigshandlinger.
Jan Helge Kaiser, brann- og redningssjef
Vestfold interkommunale brannvesen IKS
I dag kan Sivilforsvaret mobilisere om lag 8 000 tjenestepliktige. Dette begrenser i større grad kapasiteten til oppgaver som varsling, krigsutflytting og drift av tilfluktsrom. Samtidig er den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa blitt mer alvorlig. Konsekvensen er at brann- og redningsvesenet i langt større grad må være forberedt på å ivareta oppgaver som tidligere var tillagt Sivilforsvaret i krig.
I klartekst: Brann- og redningsvesenet må være forberedt på å løse sine oppgaver i fred, krise og krig.
BRANN- OG REDNING MÅ DELTA I PLANLEGGING
I uke 40 gjennomførte NATO en større skrivebordsøvelse ved hovedkvarteret i Brussel med formål å styrke medlemslandenes motstandskraft i krig. Scenarioet beskrev en eskalering fra hybride hendelser, angrep mot kritisk infrastruktur til direkte militær konfrontasjon og kamphandlinger mellom NATO og et naboland. Jeg deltok som fasilitator under øvelsen, som ga flere relevante læringspunkter for brann- og redningsvesenet.
For det første er det betydelige forskjeller mellom landene når det gjelder beskyttelse av sivilbefolkningen. Noen land har et eget sivilforsvar med omfattende oppgaver, mens andre i større grad legger ansvaret til sine ordinære beredskapsaktører.
Videre omfatter NATOs beredskapssystem en rekke tiltak som direkte eller indirekte berører brann- og redningsvesenet. Disse er omsatt til nasjonale beredskapstiltak som sektoren må kjenne til og bidra til å utvikle. Skal vi lykkes med en rask overgang fra normal drift til håndtering av sikkerhetspolitiske kriser og krig, må brann- og redningsvesenet være en aktiv del av planleggingen.
Flere NATO-land har allerede kommet langt i forberedelsene til innsats etter militære angrep og kamphandlinger. Et viktig tiltak er økt beskyttelse av eget personell. Flere land har innført verneutstyr som beskytter mot splintvirkninger i tillegg til tradisjonelle brannrelaterte farer. Kompetanse om våpen, ammunisjon og våpenvirkninger inngår også i opplæringen for å styrke sikkerheten til innsatspersonellet. Enkelte land har tatt i bruk utstyr for påvisning av eksplosiver, mens andre har valgt å gi deler av brannpersonellet kompetanse innen eksplosivrydding. Økt kunnskap om slike trusler er en viktig forutsetning for å ivareta helse, miljø og sikkerhet under innsats.
Erfaringene fra Ukraina påvirker også utviklingen i NATO-landene. Beskyttelse av kritisk infrastruktur betraktes som et nasjonalt ansvar. I krig handler dette ikke bare om å beskytte infrastrukturen mot angrep, men også om evnen til raskt å gjenopprette funksjoner etter skade. Dette krever tett samarbeid mellom beredskapsetater, infrastruktureiere og myndigheter.
BEHOV FOR ØKT KUNNSKAP OM LOKAL INFRASTRUKTUR
For norske brann- og redningsvesen innebærer dette behov for økt kunnskap om lokal infrastruktur og dens sårbarheter, slik at innsats kan prioriteres og dimensjoneres på riktig grunnlag. Samtidig må vi styrke evnen til å planlegge, forstå situasjonen, lede og samvirke på tvers av sivile og militære aktører på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå.
Innsats under krig og etter kamphandlinger krever også utholdenhet. Her representerer deltidsbrannvesenet en viktig ressurs. Flere NATO-land vurderer dessuten ordninger som gir brannvesenet tilgang til tjenestepliktig personell gjennom reservestyrker eller lignende løsninger for å styrke utholdenheten ved langvarige hendelser.
Til syvende og sist handler dette om forberedelser. Tiltakene som er foreslått i DSBs rapport om brann- og redningsvesenets fremtidige utvikling, peker i riktig retning. Det er derfor skuffende at få av anbefalingene synes å være fulgt opp i forslaget til statsbudsjett. Samtidig kan ikke utfordringen reduseres til et spørsmål om statlig finansiering. Brann- og redningsvesenet har allerede i dag et betydelig handlingsrom til å styrke egen beredskap. Spørsmålet er om vi velger å bruke det.