Brannen er slukket. Røykdykkerutstyret tas av, slanger rulles sammen og bilen klargjøres for neste oppdrag. Men det som sitter igjen på utstyr og bekledning kan fortsatt utgjøre en helserisiko.
Emil Lerdahl, brannkonstabel
CERN
I dag er dette ikke noe nytt. Vi vet langt mer om kreftrisikoen i brannyrket enn tidligere, og i Norge har man kommet langt i arbeidet med å redusere denne risikoen. Men hvor langt?
Gjennom noen års egne erfaringer som brannkonstabel i et internasjonalt miljø har jeg sett hvor stor forskjell det fortsatt er mellom land. I Norge er diskusjonen om kreftforebygging blitt en naturlig del av fagmiljøet. Mange steder i Europa er bevisstheten langt lavere.
Det handler ikke nødvendigvis om mangel på kunnskap – forskningen er tilgjengelig for alle. Likevel opplever jeg at problemstillingen i mange miljøer fortsatt får langt mindre oppmerksomhet enn den fortjener.
I mange land er rutiner for dekontaminering fortsatt svakt utviklet, og i noen tilfeller eksisterer de knapt. Kontaminert utstyr tas inn på oppholdsrom, og skitne innsatsklær transporteres uten særlig fokus på forurensning.
Samtidig kan også holdningene være annerledes. Tradisjonelle forestillinger om tøffhet og yrkesstolthet gjør at risikoen ikke alltid tas like alvorlig.
Dette gjør det enda tydeligere hvor viktig utviklingen i Norge har vært og er.
VIRKELIGHET OG DRØM
Når jeg forteller mine kollegaer som kommer fra land rundt om i verden hvordan det i Norge bygges nye brannstasjoner hvor forebygging av kontaminering er et viktig premiss i utformingen av bygget, blir det ofte stående og måper av forundring.
At det er tydelige skiller mellom rene og skitne soner, slik at forurenset utstyr ikke bringes inn i oppholdsrom, kontorer eller kjøkkenområder og der utstyr og bekledning tas av i egne soner etter innsats, og personellet kan dusje og skifte før de beveger seg videre inn i rene områder av stasjonen, virker for mange som en uoppnåelig drøm.
ET ANSVAR FOR Å GÅ FORAN
At Norge ligger langt fremme på dette området, er ikke tilfeldig.
Det skyldes et tett samarbeid mellom brannvesen, fagorganisasjoner, forskningsmiljøer og myndigheter.
Samtidig har Norge også en mulighet – og kanskje et ansvar – til å bidra til at kunnskapen sprer seg videre i Europa.
BEVISSTE VALG I INNSATS
En positiv ringvirkning av fokuset på kreftrisikoen er hvordan man vurderer risiko under selve innsatsen.
Brannfolk vil alltid måtte utsette seg for fare i arbeidet. Men økt kunnskap om eksponering har også bidratt til et større fokus på bevisste valg: Når er en innsats verdt risikoen, og når er den ikke det?
Det handler ikke om å gjøre mindre – men om å gjøre riktige vurderinger.
For eksempel kan det bety å stille spørsmålet om en røykdykkerinnsats faktisk vil gi en reell gevinst, eller om man i stedet bør velge en annen strategi. Dersom det ikke lenger er liv å redde eller verdier å beskytte, kan det være riktig å unngå unødvendig eksponering.
Denne typen vurderinger er en naturlig del av risikoforståelsen i moderne brann- og redningsarbeid. Å beskytte egne mannskaper er også en del av oppdraget.
DEN VIKTIGSTE ENDRINGEN ER KULTURELL
Utviklingen handler dog ikke bare om tilrettelagde brannstasjoner, utstyr og rutiner. Den svakeste lenken er brukeren selv, brannkonstabelen med sine holdninger.
Tidligere kunne sot i ansiktet nærmest bli sett på som et tegn på godt utført arbeid. I dag er forståelsen en annen. I stadig flere brannvesen er renhet blitt en naturlig del av sikkerhetskulturen.
Man er blitt mer bevisst på at risikoen ikke bare ligger i flammene, men også i det som sitter igjen etterpå.
Denne holdningsendringen skjer ikke av seg selv. Den skjer gjennom arbeid i hverdagen på brannstasjonene, gjennom fagmiljøer som løfter problemstillingen og gjennom kollegaer som minner hverandre på gode rutiner.
EN UTVIKLING Å VÆRE STOLT AV
Selv om mye er gjort, er arbeidet langt fra ferdig. Nye materialer, nye byggemetoder og nye typer branner gjør at eksponeringen i brannyrket alltid vil være en utfordring.
Men retningen er riktig.
Hver gang en brannkonstabel tar av forurenset utstyr før han eller hun går inn på stasjonen, hver gang innsatsbekledning vaskes riktig, og hver gang man tar en bevisst vurdering av risikoen i en innsats – reduseres eksponeringen litt.
Det er lett å fokusere på det som fortsatt kan bli bedre. Men noen ganger er det også på sin plass å si det tydelig: Norske brann- og redningsvesen gjør et viktig arbeid for å beskytte sine egne. Og det arbeidet fortjener en klapp på skulderen.
For brannfolk handler dette i siste instans om noe grunnleggende:
Å kunne gjøre jobben man er stolt av – uten at den samme jobben setter helsen på spill senere i livet.