Da meldingen om eksplosjon og brann på kjemikalietankeren «Bergstraum» kom, visste RITS-mannskapene i Oslo lite om hva som ventet dem. Var dette et ordinært RITS-oppdrag – eller et RITS-kjem-oppdrag? I løpet av få minutter måtte RITS-laget velge hvilket utstyr som skulle bli med. Det de ikke pakket før avreise, ville de heller ikke ha tilgjengelig ute på skipet.
Eirik Håheim Pedersen,
Brann & Redning
Tirsdag 28. juli gikk alarmen etter en eksplosjon og påfølgende brann om bord på kjemikalietankeren «Bergstraum» utenfor Hvaler. Skipet fraktet svovelsyre og hadde 15 personer i besetningen. For RITS-mannskapene i Oslo brann- og redningsetat startet innsatsen med stor usikkerhet. Øst 110-sentral ba Oslo om bistand. Samtidig ønsket 110-sentralen i Oslo at Hovedredningssentralen (HRS) skulle involveres, slik at rekvireringen av RITS ble gjennomført etter riktig prosedyre. Men allerede før laget forlot Oslo sto de overfor en avgjørende problemstilling: Hva slags oppdrag var de egentlig på vei til?
– Det var usikkerhet om vi var rekvirert som et ordinært RITS-lag eller som RITS-kjem. Det gir føringer for hva vi pakker med oss, sier Leif Andre Haarseth, fagansvarlig RITS i Oslo brann- og redningsetat.
10–15 MINUTTER TIL Å VELGE RIKTIG
Når et RITS-lag skal transporteres med redningshelikopter, kan ikke alt utstyr bli med. Utstyret må prioriteres. Denne gangen valgte laget derfor å supplere den ordinære utrustningen med blant annet kjemikalieverndrakter og deteksjonsutstyr.
- Utfordringen med slike hendelser er å få klarhet i løpet av de 10–15 minuttene man har til rådighet til å pakke, slik at man faktisk får med seg det man trenger. Når vi først har reist, er det for sent å snu for å hente utstyr, sier Haarseth.
Situasjonen ble ytterligere komplisert av at andre samtidige oppdrag bandt opp personell i Oslo. Det var færre tilgjengelige mannskaper til å bistå med pakkingen enn normalt. Dermed måtte ledere som ellers kunne brukt tiden på å bygge situasjonsforståelse, selv bidra til å gjøre utstyret klart. Etter en del avklaringer rundt transport ble det besluttet at RITS-laget skulle flys ut med redningshelikopter fra 330-Skvadron. Mannskapene ble hentet på Taraldrud.
SITUASJONSBILDET BYGGES I LUFTEN
På vei mot Hvaler hadde RITS-laget løpende kontakt med Hovedredningssentralen. Gradvis ble bildet tydeligere. Det hadde vært en eksplosjon og brann om bord. Skipet hadde svovelsyre som last. Det var innledningsvis også usikkerhet knyttet til skipets stabilitet. Samtidig kom en svært viktig opplysning tidlig: Ingen personer var meldt savnet eller skadet.
- Det var i all hovedsak HRS som oppdaterte oss underveis, sier Haarseth.
Mannskapene fikk også tilsendt et bilde av skipet hvor de kunne se røyk over dekk. Da redningshelikopteret nærmet seg havaristen, fikk de et langt bedre situasjonsbilde. Ved hjelp av kameraene i helikopteret kunne de observere skipet ovenfra. Røykutviklingen var avtakende, og besetningen arbeidet med å tilføre vann til området der det hadde brent.
RITS-mannskapene gjorde en sikkerhetsvurdering sammen med fartøysjefen på helikopteret. Beslutningen ble tatt:
De skulle om bord.
Etter en risikovurdering foretatt av RITS-mannskapene og fartøysjefen på helikopteret ble beslutningen tatt om at de skulle ombord (foto: 330-skvadron).
FØRST TIL KAPTEINEN
RITS-leder Torgeir Oskarsen og røykdykkerleder Tom Arild Fredriksen Rikheim var de første som ble heist ned på skipet. Mens resten av laget og utstyret ble heist ned og mannskapene klargjorde seg på dekk, gikk de to lederne direkte til broen for å møte kapteinen. En av de første oppgavene var å få bekreftet skipets tilstand.
- Vi fikk raskt avklart at skipet var stabilt og lå for anker, sier Fredriksen Rikheim.
Besetningen hadde allerede gjort en betydelig egeninnsats. Det var brukt både vann og skum mot området der det hadde brent. RITS-mannskapene vurderte imidlertid at ytterligere slokking skulle stanses. Det var mye damp i området, og nå handlet oppdraget om å kontrollere at brannen faktisk var slokket, kartlegge eventuelle skader og undersøke om hendelsen hadde fått konsekvenser andre steder i skipet.
RITS-mannskapene undersøkte området rundt brannstedet for strukturelle skader og mulig brannspredning. Eksplosjonen hadde skjedd i en tank som tidligere hadde inneholdt metanol, og det ble derfor målt for brennbar gass. Samtidig var RITS-laget bekymret for om den tilstøtende tanken med svovelsyre kunne være skadet. Målingene viste lave verdier av brennbar gass, og det var ingen tegn til lekkasje av svovelsyre. Deretter ble røykdykkere sendt inn i området der det hadde brent.
Sikten var dårlig.
Etter ventilering bedret sikten seg, og mannskapene kunne fastslå at brannen var slokket. RITS-laget støttet deretter besetningen med videre gassmålinger og kontroll av varmeutvikling. De omfattende skadene etter eksplosjonen ga samtidig betydelig fallrisiko.
MÅTTE BYGGE TILLIT OM BORD
RITS-innsats skiller seg på et viktig punkt fra mange av oppdragene brannvesenet møter på land. Når brannvesenet kommer til en boligbrann, overtar innsatsledelsen normalt håndteringen av hendelsen. På et skip er rollefordelingen annerledes. Kapteinen er fortsatt øverste myndighet om bord. RITS-laget kommer inn som en spesialisert støtteressurs for skipets egen organisasjon. Det er ikke nødvendigvis en rolle besetningen kjenner.
Besetningen på «Bergstraum» besto av filippinske og latviske sjøfolk, og arbeidsspråket var engelsk. Ifølge Fredriksen Rikheim var kommunikasjonen krevende innledningsvis, men samarbeidet ble gradvis bedre.
- Det tar litt tid å bygge opp tillit. Skipene er i utgangspunktet satt opp for å klare seg selv. RITS er en støtteressurs, og det tar litt tid å bygge opp den forståelsen hos besetningen, sier Fredriksen Rikheim.
Kapteinen hadde samtidig løpende kontakt med rederiets landorganisasjon for å avklare hvilke oppgaver RITS-mannskapene kunne utføre om bord. Også historien om selve hendelsesforløpet utviklet seg underveis. RITS-mannskapene opplevde at informasjonen om hva som hadde skjedd før eksplosjonen og brannen, ikke var komplett da de først kom om bord.
For Oslo brann- og redningsetat har dette gitt et konkret erfaringspunkt: Et enkelt informasjonsskriv om RITS kan gjøre den første kontakten lettere. Et slikt dokument kan raskt forklare kapteinen og besetningen hvem RITS-mannskapene er, hvilken kompetanse de har og – ikke minst – hvilken rolle de har om bord. Målet er å redusere tiden det tar å etablere tillit og en felles forståelse av oppdraget.
TO RITS-LAG – MEN BARE ETT KOM OM BORD
Oslo var ikke den eneste RITS-ressursen som ble sendt mot «Bergstraum». RITS Larvik ble fraktet sjøveien med redningsskøyta «Stormbull». Laget ble imidlertid ikke satt i innsats om bord på havaristen. Under aksjonen tilbød besetningen på redningshelikopteret seg å heise personell fra Larvik-laget fra redningsskøyta og over på tankskipet.
Sett i ettertid mener Oslo-mannskapene at dette kunne vært utnyttet bedre. RITS-leder og røykdykkerleder fra Larvik kunne blitt løftet om bord og fungert som lederstøtte. Årsaken er kontrollspennet for RITS-lederen. I den første delen av en kompleks skipsinnsats skal RITS-lederen blant annet forholde seg til egen styrke, skipets ledelse, taktiske vurderinger, sikkerhet, informasjon utenfra og koordinering mot øvrige ressurser.
Det kan bli mye for én leder.
At to RITS-lag blir sendt mot samme hendelse, vurderes derfor som en betydelig styrke – også selv om det andre laget ikke nødvendigvis settes inn som et komplett røykdykkerlag.
FOR MANGE PÅ SAMME SAMBAND
Et annet sentralt erfaringspunkt handler om kommunikasjon. SAR-aksjoner i Oslofjorden kan raskt involvere svært mange ressurser fra både sjø- og landsiden. Etter hvert som nye enheter kobler seg på samme talegruppe, øker sambandsbelastningen. Under innsatsen på «Bergstraum» opplevde RITS-mannskapene at SAR-sambandet tidvis ble svært belastet. Nye ressurser som meldte seg på, hadde behov for situasjonsinformasjon. Dermed måtte informasjon gjentas, samtidig som RITS-mannskapene forsøkte å hente inn de opplysningene de trengte før de skulle om bord. For mannskapene som faktisk skal settes inn på et havarert skip, kan de siste minuttene før innsetting være avgjørende for å bygge riktig situasjonsforståelse. En mulig løsning er, ifølge erfaringene fra hendelsen, å skille kommunikasjonen tydeligere mellom ressursene på landsiden og de operative ressursene som er på vei inn i selve innsatsen.
Besetningen hadde allerede gjort en betydelig egeninnsats. Det var brukt både vann og skum mot området der det hadde brent. RITS-mannskapene undersøkte området rundt brannstedet for strukturelle skader og mulig brannspredning (foto: 330-skvadron).
MANGLER TILGANG TIL HRS’ SITUASJONSBILDE
Erfaringene peker også på en digital utfordring. Brannvesenet har ikke direkte tilgang til BarentsWatch-løsningen som benyttes i forbindelse med HRS’ håndtering av redningsaksjoner. RITS-mannskapene er derfor avhengige av at informasjon formidles muntlig via HRS og 110-sentralen. For et lag som samtidig skal velge og pakke spesialutstyr før avreise, kan dette få stor betydning.
Haarseth ønsker derfor at det etableres en siste, tydelig avklaring med HRS før laget forlater Oslo.
Spørsmålet bør være enkelt: Hva vet vi nå – og har vi pakket for det oppdraget vi faktisk er på vei til?
Dette er særlig viktig dersom det kan dreie seg om RITS-kjem. Forskjellen mellom et ordinært brannoppdrag på et skip og en hendelse hvor farlige kjemikalier kan være involvert, påvirker både taktikk, personlig verneutstyr, deteksjonsutstyr og hva laget må prioritere innenfor begrensningene ved helikoptertransport.
GODT SAMARBEID MED 330 SKVADRON
Transporten ut til «Bergstraum» og innsettingen på skipet ble gjennomført i tett samarbeid med redningshelikoptertjenesten. Både informasjonsinnhenting fra luften, vurderingen før innsetting og selve heisingen ga RITS-laget viktige forutsetninger for oppdraget. Samarbeidet med 330-skvadron trekkes frem som svært godt gjennom hele innsatsen.
For RITS-mannskapene i Oslo ble hendelsen samtidig en påminnelse om hva som kjennetegner denne typen oppdrag: Man må være forberedt på å reise med mangelfull informasjon, velge utstyr før hele risikobildet er kjent og etablere samarbeid med en skipsorganisasjon man aldri tidligere har møtt.
Og alt man trenger når man står på dekket av havaristen, må være med fra starten. For når helikopteret først har løftet fra bakken, er det for sent å gå tilbake til bilen og hente mer utstyr.