Jon Frenger er en atletisk bygd blid fyr på 36 år. Men bak hans ytre skjuler det seg en angst. Jon er en av mange som har opplevd hvordan traumatiske opplevelser former hele livet. Dette er hans historie om kampen mot angsten og den lange veien tilbake.
Lars Brenden
Brann & Redning
AFGHANISTAN – 2010
Vi er seks kjøretøy som ruller ut av campen tidlig om morgenen. Jeg er 20 år gammel og topcover på et av kjøretøyene. En kjøretur på fem–seks timer ligger foran oss.
Tankene på Christian, Simen, Andreas og Trond – som bare uker tidligere ble drept av en veibombe – ligger friskt i minne. De var noen av de beste soldatene Norge hadde. Jeg så opp til dem. Hvis det kunne skje med dem – hvordan skulle jeg klare meg? Den tanken lå der nesten hele tiden.
Alt langs veien er en potensiell trussel.
Etter flere timer nærmer vi oss FOB-en vi skal tilbringe de neste dagene på. Ett av kjøretøyene lytter kontinuerlig på samband som Taliban bruker, for å ligge i forkant. Vi får indikasjoner på at det planlegges et angrep mot oss lenger fremme.
For å få bedre dekning kjører de opp på et høydedrag. Vårt kjøretøy følger etter som sikring. På vei opp blir vi beskutt fra øst. Da vi når toppen, blir vi beskutt fra vest.
Jeg sitter med 12.7 maskingevær og besvarer ilden. Det er relativt lange hold, og jeg opplever ikke situasjonen som spesielt skremmende. Snarere tvert imot. Det gir et adrenalinkick. Et rush. En følelse av mestring. Skuddvekslingen varer i flere timer. Vi har kontroll, og blir værende på høyden, adskilt fra resten av kolonnen. Så begynner mørket å komme. Det blir stille.
Så smeller det igjen, denne gangen fra øst. På kort avstand. Jeg kjenner varmen fra sporlysene som suser rundt hodet mitt. Jeg dukker, dreier tårnet og klemmer inn avtrekkeren. Skyter tom hele boksen. Resten av laget legger seg i stilling og besvarer ilden.
Da jeg reiser meg for å bytte ammunisjon, er jeg sikker på at dette er slutten. Jeg føler meg helt eksponert. Venter på å bli skutt. Men det går bra. Jeg fortsetter å skyte. Så blir det stille igjen. Jeg står klar med maskingeværet. Jeg skjelver. Pulsen hamrer. Og jeg er redd. Livredd. Redd for at Taliban skal snike seg inn, redd for å skyte noen fra ANP, redd for at jeg har skutt noen i landsbyen bak.
Jeg har aldri følt meg så langt hjemmefra. Campen virker uendelig langt unna og Norge enda lenger.
Jeg lover meg selv: Hvis jeg overlever dette, skal jeg aldri reise ut igjen. Eventyrlysten er borte. Igjen står frykt og jeg sov ikke den natta.
Det var tre måneder igjen. Tre lange måneder.
NORD-NORGE – 2011–2013
Hverdagen hjemme ble krevende.
Jeg sliter med å tilpasse meg Forsvaret. Gikk ikke i riktig uniform. Brydde meg ikke om regler. Det eneste som betydde noe, var det som handlet om å overleve i krig.
Humøret ble dårligere. Lunta kortere. Søvnen forsvant.
Nettene var verst. Jeg turte ikke bevege meg rundt i huset. Ble liggende våken på rommet. Redd. Hvis jeg måtte på do, tisset jeg på flaske. Dette pågikk i flere måneder.
Til slutt oppsøkte jeg psykolog. Hun mente jeg hadde angst. Jeg var ikke enig. I stedet begynte jeg å trene. Hvis jeg trente hardt nok, sovnet jeg av utmattelse. Det fungerte – til en viss grad. Et år etter Afghanistan hadde jeg det bedre. Men noe var fortsatt galt. Jeg følte at ingen utenfor Forsvaret forsto meg. Jeg passet ikke inn. Jeg fikk tilbud om å reise ut igjen. Som lagfører for K9. Det var en drømmejobb. Men jeg turte ikke. Frykten vant. Jeg følte meg feig, som en som ikke dugde. Så jeg gjorde det jeg alltid gjorde: Jeg trente mer, hardere og la lokk på alt.
VEIEN INN I BRANNVESENET
Jeg begynte som tømrer. Allerede fra starten merket jeg at noe ikke stemte. Høye lyder trigget meg. Jeg måtte konstant se meg over skulderen. Klarte nesten ikke jobbe med ryggen til åpninger. Kroppen var i konstant beredskap. Jeg visste at jeg var trygg. Men kroppen trodde ikke på det. Det var mentalt utmattende. Jeg snakket ikke med noen om det. Jeg skammet meg.
Årene gikk. Jeg fikk barn. Mistet faren min. Håndterte konflikter i familien. Alt ble lagt lokk på.
I 2018 begynte jeg i brannvesenet. Jeg jobbet fullt ved siden av og trente hardt for å få fast jobb. Livet gikk i høyt tempo: jobb, små barn, lite søvn. Til slutt fikk jeg fast stilling i Oslo brann- og redningsetat. Men samtidig begynte livet å rakne. I starten av 2020 gikk jeg og moren til barna fra hverandre. Skyldfølelsen var tung. Jeg følte på et enormt nederlag og at jeg skuffet barna mine.
Kort tid etter møtte jeg Helene. Midt i det som føltes som det verste året i mitt liv, ble det også starten på det beste.
TIRSDAG UKE 47 – 2022
Dette er dagen livet mitt snur. Vi hadde nettopp kjøpt nytt hus. Alt lå til rette.
Jeg følte meg sterk. I god form. Robust. Så våkner jeg med smerter i kroppen. Jeg tenker det er sykdom, men det går ikke over. Dagene går, og kroppen blir verre. Jeg prøver å trene – må gi meg etter 15 minutter. Jeg kjenner ikke kroppen min igjen.
Jeg prøver å jobbe, men skjønner raskt at det er uforsvarlig. Til slutt er jeg sengeliggende. Jeg klarer å spise, gå på do. Ikke mer.
Jeg kjenner på en enorm sorg. Over livet jeg mister. Over barna mine. Over Helene. Jeg føler meg som en byrde. En natt går jeg ut. Mot togsporet. Jeg har bestemt meg. Jeg har fått nok. Alt er stille. Jeg er i en lydtett boble. Så begynner noe å sprekke, telefonen vibrerer. Helene har ringt. Jeg svarer og vi blir enige om at jeg skal komme hjem.
Smertene, utmattelsen og mørket ble ikke bedre. Jeg gjennomgår en omfattende utredning og er helt frisk på papiret. Samtidig så har jeg aldri følt meg så syk noen gang. De prøvde å hinte til at dette kunne sitte psykisk, og anbefalte meg en psykolog. Men jeg hadde jo vondt i kroppen! Jeg kan jo ikke snakke bort smerter!?
Jeg prøvde psykologen et par ganger, men jeg var ikke mottakelig for hjelp. Men jeg fant en annen ting som funket. Smertestillende og alkohol. Det ga meg en pause fra smertehelvete. Plutselig så var jeg i stand til å funke i korte perioder.
Mai 2023 går det så dårlig at jeg må ha hjelp for å holde meg i livet. Helene får meg inn på DPS, men de vet ikke hvor de skal gjøre av meg fordi jeg drikker og er avhengig av smertestillende. Midt i mørket så går det opp for meg at første steg ut av dette er å slutte med pillene og alkoholen. 16. mai er siste dag jeg rører noe. I tillegg til de opprinnelige smertene, fikk jeg abstinenser fra helvete. Det handlet bare om å overleve.
Jon vil dele sine erfaringer og gi råd for å hjelpe andre som e ri en tung livsfase. På dette bildet var han på sitt dårligste hvor han hadde gått opp 20 kg. ( foto: Privat)
JUNI 2023 – DET HANDLER OM Å OVERLEVE
Mørket tar over, og jeg ønsker at det skal ta slutt. I drømmene mine drømmer jeg at jeg har fått aksept av de nærmeste om at det er greit at jeg avslutter livet. At jeg har hatt det vondt lenge nok nå, og skal få slippe å leve sånn som dette. Men noe av meg klarte å tenke rasjonelt. Det vil jo bare ødelegge enda mer for barna mine. Nå handler det kun om å holde seg i live. 1 minutt av gangen. Overleve denne dagen, uken og måneden. Uansett hvor mørkt, tungt og meningsløst livet virker, så kan det være annerledes i morra.
MARS 2026 – 3,5 ÅR SENERE
Smertene og utmattelsen er her fortsatt, men jeg har lært meg å leve bedre med det. Jeg har fått behandling og kurs om PTSD, vært på rehabilitering, samt lest bøker om nevroplastisitet. Kunnskapen om nevroplastiske lidelser har hjulpet meg i riktig retning. Det betyr at hjernen sender ut smertesignaler og utmattelse til kroppen fordi den vil at jeg skal holde meg i ro og være trygg. Siden jeg trosset signalene lenge nok, dro hjernen til slutt i nødbremsen. Selv om signalene er falske, oppleves dem høyst reelle og gjør slik at jeg blir sengeliggende. Jeg må få hjernen og nervesystemet mitt til å stole på meg igjen. I stedet for å lukke vonde tanker og følelser inne, må jeg åpne meg opp. Og det er skummelt for jeg har ønsket å fremstå som hard og robust.
De siste ti månedene har jeg forsøkt å være litt på jobben igjen. Jeg startet med å komme innom en gang i uken, ta på meg uniformen og spise lunsj, før jeg måtte hjem å hvile i noen dager. Har trappet rolig opp, og nå er jeg på jobben 30 prosent. Er langt ifra klar for å jobbe som røykdykker igjen, men det er det som er målet. Men det viktigste nå er å lære hjernen og nervesystemet mitt at det er trygt å være på jobb igjen.
I dag er Jon tilbake på jobb i brannvesenet. Kampen har vært beintøff, men han vet nå hvorfor kroppen reagerer og hva han kan gjøre for å håndtere følelsene. ( Foto: Privat)
ERFARINGSDELING, TIPS OG RÅD FRA JON
- Uansett hvor mørkt, tungt og meningsløst livet virker, så kan det være annerledes i morgen. Hold ut. Hold deg i live.
- Aksept. For meg var det viktig å akseptere situasjonen.
- Ærlighet. Vær ærlig ovenfor deg selv, og søk hjelp. Vær åpen for å motta hjelp.
- Rutiner. Lag enkle mål og rutiner som du klarer å holde. Det kan være så enkelt som å ta en dusj, lese en bok eller gå en 5 minutters tur. Her er det viktig å ikke sammenligne seg selv med tidligere prestasjoner, men akseptere at ting er som det er akkurat nå.
- Få kontroll på søvnen. Legge seg og stå opp til samme tid hver dag.
- Lytt til kroppen og de signalene den sender. Trening er bra, men kan også bli en flukt. Ha en sunn tilnærming, i stedet for å bruke det som en flukt/straff/selvskading.
- Når tankene blir mørke: Ikke stå alene i det. Snakk med noen du stoler på.
- Når ryggsekken aldri tømmes, blir det en dag for tungt å bære.