For å bekjempe de massive skogbrannene i hele Sør- og i stadig større grad også Sentral-Europa, er brannfly ofte den eneste løsningen. De blir imidlertid stadig sjeldnere og vanskeligere å rekvirere.
Jørgen Lie,
Brann & Redning
Midt i august ble det publisert offisielle tall for EU landene med et skremmende innhold hva gjelder skogbranner. Bare i Spania er det på dette tidspunktet allerede brent mer enn 373.000 hektar siden begynnelsen av året. Det er mer enn det som pleier å brennes i løpet av et helt år. I Portugal ser det enda verre ut.
På grunn av de ødeleggende skogbrannene har Hellas allerede bedt EU om seks ekstra brannfly i forbindelse med EUs hjelpeprogram «rescEU» . I lys av de stadig økende skogbrannene, ikke bare i Europa, øker behovet og etterspørselen for brannfly også i resten av den vestlige verden.
Store skogbranner viser behov for nye strategier for å slukke fra lufta og som regel er den nå blitt den mest effektive når man ser på risikoen bakkemannskap utsettes for. I mars i år bestilte EU sammen med seks europeiske land totalt tolv nye type DHC-515 Canadair brannfly fra produsenten DeHavilland Aircraft of Canada.
Disse tolv nye brannflyene, sammen med mannskap, vil bli gjort tilgjengelig for land som er rammet av skogbranner gjennom ‘rescEU’-programmet. Hvert EU-land kan aktivere denne beredskapsmekanismen for skogbrannbekjempelse. Opptil fire fly vil da bli sendt til innsatsstedet.
EU koordinerer operasjonene og dekker tre fjerdedeler av kostnadene. De seks EU-landene Frankrike, Kroatia, Italia, Portugal, Spania og Hellas vil motta to av de nye flyene hver. Hellas har i tillegg bestilt fem DHC-515 på egen regning, som ikke omfattes av ‘rescEU’-programmet.
De siste flyene vil imidlertid ikke være klare til å bekjempe brannene før tidligst 2030.
Produsenter uten produksjon
Spesielt i Middelhavsområdet er ingenting mulig uten bruk av brannslukningsfly. I de ofte utilgjengelige skogsområdene er de – sammen med helikoptre – ofte den eneste sjansen til å begrense et skogbrann og effektivt støtte brannmannskapene på bakken.
Det er bare et problem. Det finnes bare én leverandør av disse store brannflyene i den vestlige verden. Disse «flybåtene» har to propellmotorer. 415, som er den mest moderne versjonen, har i motsetning til 215-T-varianten fire i stedet for to vanntanker. Canadair 215T/415 er også det eneste flyet av denne størrelsen som er spesialkonstruert for luftbrannslukking. Med sitt amfibiske understell kan den ta av og lande både på land og vann. 6.100 liter vann kan slippes ved hvert oppdrag.
Siden 2016 har produksjonen imidlertid stått helt stille. Oppfølgermodellen som kan ta opptil 15 prosent mer slukkevann, er fortsatt under utvikling. Det betyr at før produksjonen av de nye maskinene kan starte opp, vil det ta minst tre til fire år til. Ventetiden øker i mellomtiden fra måned til måned, ettersom stadig flere land og selskaper verden over ønsker å kjøpe slike brannfly.
Det finnes imidlertid også mindre maskiner som er spesialbygd for slukking. For eksempel den amerikanske AT-802 Fire Boss. Dette er et turboprop brannfly, utviklet fra et jordbruksfly fra den amerikanske produsenten Air Tractor. Dette enmotors flyet har amfibiske svømmeføtter med innfellbare hjul. Den kan altså operere både fra land og fra vann, og er spesialdesignet for å bekjempe branner fra luften.
Fire Boss kan derfor, akkurat som en Canadair, ta opp slokkevann fra en innsjø eller havet mens den glir over vannoverflaten. Dermed trenger den ikke å lande på en flyplass for å ta opp slokkemidler, noe som sparer tid. Fire Boss er betydelig mer manøvrerbar og rimeligere, men kan kun slippe 3.000 liter, som er bare halvparten av slokkemengden til Canadair flyet.
Hercules viser muskler.
I en helt annen liga spiller derimot Hercules fra Lockheed-Martin. Dette fire-motorers turboprop-flyet har vært produsert i mer enn 60 år og er i bruk i omtrent 2500 eksemplarer i modellseriene C-130 Hercules, Super Hercules, og L-100. For fem år siden presenterte den amerikanske produsenten en spesialversjon for slukking av brann, kjent som LM-100J FireHerc, av sine velprøvde Hercules transportfly. I tillegg finnes det også flere versjoner som er ombygd til brannfly, selv om Hercules først og fremst brukes som militærtransportfly.
Denne FireHerc-versjonen kan kaste opptil 20.000 liter slukkemiddel på to ulike måter under hvert oppdrag. Enten ved hjelp av tyngdekraften eller gjennom et trykkluftsystem. Dette muliggjør presise innsats over brannstedet. Den ekstremt robuste maskinen kan lande og ta av på gress, grus og andre ujevne baner innenfor knappe 1.000 meter. Dette gjør at den kan operere nærmere brannstedet uten tilknytning til flyplass og forkorte tidkrevende inn- eller utflygninger.
I tillegg er dette flyet det eneste som kan slukke branner om natten, siden flyet har forskjellige multispektrale sensorer samt en syntetisk fremstilling av terrenget kalt et såkalt headup-display i cockpiten. Dermed vet de to pilotene datagenerert hvor de er og hvordan terrenget under dem ser ut.
Europeisk produksjon i sikte.
For øyeblikket tester produsenten Airbus en militærtransportfly av typen A400 M med fire propellmotorer som ombygget sluknings fly i Spania. Dette flyet kan ta opp slukkingsvannstanken som en bærbar rull-på/rull-av-container i lasterommet og de første testene har vært lovende.
Med 20.000 liter slukkingsvann ville A400M spille i samme liga som Hercules FireHerc maskinen. Den store fordelen til A400M er likevel tidsbruk da flyet kunne bli omgjort til brannfly og tilbake igjen på veldig kort tid.
Den har imidlertid ennå ikke fått godkjenning for å settes i skarp drift, så vi må nok belage oss på å vente en stund til før vi ser europeiske brannfly på markedet.
For oss i Norge er det helikopter som gjelder som støtte fra luften til brannslukking. Likevel var det snakk om å kjøpe inn egne Canadair fly til Norge etter brannen på Froland i 2008. Daværende regjering påpekte mulighetene for å styrke samarbeidet i Norden med felles innkjøp av bl. a brannfly men konklusjonen ble vel at vi skulle spille mer på ressurser som allerede var i andre deler av Europa.
I dag vet vi at disse ressursene er mer eller mindre opptatt i egne land og regioner, så vi må nok belage oss på å klare oss selv inntil produsentene klarer å levere flere fly.
Topografien og terrenget i Norge er kanskje heller ikke optimalt for disse brannflyene, uten at jeg er noen ekspert. Det må likevel nevnes at frem til 1980-tallet hadde Norge et eget brannfly av typen Catalina som stod stasjonert på Fornebu. Flyet hadde en besetning på tre og kunne ta med seg inntil 6.000 liter vann. Hvor ofte flyet ble brukt til skogbrannbekjempelse den gang er uvisst, men om det hadde vært en fly der i dag ville det nok ha vært en nyttig og effektiv bidragsyter for oss på bakken.
Kilder: Feuerwehrmagazine.