Alt skulle bygges opp igjen, og det ble satt inn store ressurser fra FN, og fra andre store hjelpeorganisasjoner. Folketallet i Kosovo i dag, ligger på ca 2 millioner mennesker, der en betydelig del bor i hovedstaden Pristina, som har nærmere 700.000 innbyggere.
I forbindelse med dette, opprettet FN sin første internasjonale styrke for brann og redning, UN Fire Rescue, under ledelse av FN,s brannsjef Robert Triozzi.
Triozzi har sin bakgrunn som brannmann i New York City (1975-1989), der han spesialiserte seg på brann i høye bygninger (high rise fires). Etter karrieren i FDNY, begynte Triozzi sin virksomhet i FN, der han fikk ansvaret for brannsikkerheten i alle FNs bygninger, og flyttet således til Roma, der FNs hovedkontor for brann og sikkerhet ligger.
Den første internasjonale gruppen skulle bestå av seks brannoffiserer fra seks forskjellige land, som til sammen skulle kunne takle alle brannvesenets oppgaver, og snakke ni forskjellige språk. Nasjonene som ble valgt ut, var Italia, USA, Tyskland, Sor-Afrika, Norge og Canada.
Gruppen skulle ta for seg tilstanden i provinsens brannvesen, og stå for innkjøp av nytt materiell, opplæring av mannskaper, nyrekruttering, dimensjonering, kartlegging av vannverk, utdanning, pluss ha ansvaret for service og vedlikehold. FN ansatte også en lokal tolk, som vi fikk til rådighet.
Amerikaneren Rich Rattan, også fra New York, fikk ansvaret for opplæring av mannskapene. Tyskeren Stefan Kimpel fra Frankfurt Berufsfeuerwehr hadde brannsyn som sitt område. Han hadde også stor kompetanse innen gass/kjemikalievern og farlig gods. Sør-afrikaneren Caspar Seyfart, som var utdannet mekaniker på store kjøretøyer, tok for seg service og vedlikehold. Canadieren Francois Pailee fra Montreal Fire Department var gruppens store styrke når det gjaldt skog- og markbranner. Selv fikk jeg ansvaret for innkjøp og økonomi, og var den eneste i gruppen som var vanndykker.
For å fortelle litt om meg selv, så har jeg vært brannmann i Drammen og Lier i 14 år. Har tidligere bakgrunn som rørlegger, og dykker i marinen. Jeg har samboer, og en sønn på 14 år, pluss en datter på syv uker (et kjærkomment resultat av første permen i mai måned).
Etter samtale med arbeidsgiver og samboer, bestemte jeg meg for å bli med på dette prosjektet, med en foreløpig kontrakt på seks måneder. Permisjon ble innvilget, og avreisedatoen ble 15. mars 2000.
Sterkt nedslitt utstyr
Etter flytur, og ankomst i Skopje, hovedstaden i Makedonia, fikk jeg kontakt med en norsk KFOR-enhet, som kjørte meg til UNMIKs (United Nations Mission In Kosovo) hovedkvarter i Pristina, en reise, som tar ca to timer. Der ble jeg møtt av brannsjef Triozzi, og den tyske representanten Stefan Kimpel. Alle nytilkommende FNmedarbeidere ble innkvartert på FN- hotellet, som ligger ved siden av hovedkvarteret. Jeg fikk så utlevert uniform, og utrykningstøy, av amerikansk fabrikat (forøvrig samme type som FDNY bruker, Morning Pride jakke og bukse, og FN-blå hjelmer).
Jeg fikk også min egen «kommandobil», en splitter ny Toyota 4 Runner 4WD. Alle de andre offiserene hadde også fått samme type bil. FN godtok ikke våre internasjonale førerkort, så vi måtte alle sammen kjøre opp på FNs egen trafikkskole, på både lite og stort kjøretøy. Uten dette førerkortet var visst ikke forsikringen gjeldende.
Den neste dagen ble brukt til å få oversikt over provinsens brannvesen. Dette skulle vise seg å være en større oppgave en jeg først hadde ventet. Provinsen hadde hele 16 brannstasjoner, og 450 heltidsansatte brannmenn, med både albansk og serbisk bakgrunn. Vognparken besto av ca 70 kjøretøyer, som var sterkt nedslitt og delvis ødelagt. Mannskapene hadde ikke skikkelig utrykningstøy, og brannstasjonene trengte vedlikehold og oppussing. Det var også et sterkt behov for utstyr og opplæring. Tilstanden i byene var fremdeles preget av krigens herjinger, og stadig vekk ble både strøm og vann borte. Alle brannstasjonene var utstyrt med en eller to tankbiler. Under større innsatser rekvirerte vi også tankvogner fra KFOR.
KFOR hadde også sine egne brannstyrker, med utgangspunkt i å dekke brannberedskapen i sine egne leire. Der var ikke belastningen større enn at de tilbød seg å bistå UNMIK med sine biler og mannskaper. Engelskmennene hadde to brannbiler, og 20 mann i beredskap. Svenskene (SWEBAT) hadde en brannbil, en tankbil, pluss ti mann til disposisjon. Finnene stilte med en brannbil, og fem mann. Franskmennene hadde tre brannbiler, og en mannskapsstyrke på 12 mann i beredskap. Disse var rekruttert fra brannvesenet i Paris, som visstnok er en avdeling innen den franske hær. Da innsatsen fra de lokale brannstyrkene i begynnelsen var noe begrenset, ble KFOR-enhetene flittig brukt.
I ettertid er det også kommet en spansk brannenhet. Fra juni i år ble det også oppsatt en norsk KFOR brannbil, med seks mann, deriblant to av dem fra brannvesenet i Drammen, Tor Jensen og Pal Eeg Nilsen. Tor Jensen blir for øvrig sjef for den norske branndelegasjonen.
Når det gjelder belastningen i Kosovo, så var den etter norske forhold relativ stor. Bare i Pristina, var det normalt med 3-4 husbranner hver dag i månedene mars/juni, og de fleste av dem etter kl 23.00. Mesteparten av disse var selvfølgelig påsatt, og det kunne ofte være en anstrengende affære å få slukke brannene i fred.
Vi måtte hele tiden beskyttes av KFOR- soldater og UN politi. De etniske motsetningene er sterke, og folk gjorde ofte det de kunne, for å hindre slukningsarbeidet. Avstanden fra triumf til tragedie kunne til tider være meget kort! Til tross for den anspente situasjonen, så følte jeg meg aldri truet i tjenesten. Jeg hadde hele tiden full tillit til de norske KFOR soldatene, og er imponert over måten de tok kontroll på.
Av storre branner kan nevnes Pristina
Sport Center (skader for 800 mill. kroner), Hotel Gjilan, og batterifabrikken i Mitrovica, som lagret over 150.000 tonn ren svovelsyre og 40.000 tonn fosforsyre. Av andre godsaker som var lagret, kan nevnes arsenikk, klor, og ren cyanid.
Bygninger ble også skutt i brann av RPG granater, og hjemmelagde bomber. Det å stå på fast underlag under innsatsene, ble etter hvert en selvfølge. Hver uke ble det rapportert om personer som hadde gatt på miner.
Med andre ord, ganske forskjellige situasjoner, i forhold til det vi er vant til her hjemme. I sommermånedene kunne det bli opptil 45 grader i skyggen. Har noen prøvd å hvile ut i denne temperaturen etter en hard og tung arbeidsøkt? Jeg kan love dere at væsketapet er vanskelig å erstatte!
Dødsulykker daglig
Tjenestetiden var slik at man hadde åtte uker i felten, og ni dager perm hjemme. Så var det ut i åtte nye uker igjen osv. Dette medførte innlysende nok en god del reising, noe som også skulle bli en anstrengende affære, i en del av Europa der korrupsjon og upålitelighet er hverdagskost.
Ellers kan det nevnes at det var en dødsulykke på veiene hver eneste dag, og trafikken var i det store og hele et kapittel for seg selv. Av andre mindre hyggelige oppgaver, kan nevnes dykkeroperasjoner etter lik i brønner og gruvesjakter.
Etter hvert som tiden gikk, falt kortene mer og mer på plass, og stasjonene ble pusset opp, og utstyrt med nyere biler, stort sett av tysk fabrikat. Det ble kjøpt inn nytt utrykningstøy og hjelmer til mannskapene, samtidig som det ble opprettet en egen brannskole. Det var en sann glede å være vitne til at de lokale brannstyrkene klarte seg mer og mer på egen hånd.
Mye jobbing, lite søvn, og et ubeskrivelig FN byråkrati, pluss situasjonen med en gravid samboer hjemme, gjorde sitt til at jeg besluttet å nøye meg med de seks månedene kontrakten varte. Gruppen trengte nå en annen skandinavisk medarbeider, og Sverige var det neste landet som skulle sende en tjenestemann.
Som avslutning vil jeg benytte anledningen til å takke de norske KFOR-styrkene for den hjelp og bistand de har bidratt med. De gjør en fantastisk jobb alle sammen. Da gjenstar det bare å ønske de nye medarbeiderne for brann og sikkerhet i Kosovo lykke til videre i arbeidet!
COMMENTS