Profilen:
Karl Kristian Hjelseth (Kalle)
57 år
Nylig pensjonert fra stillingen som branninspektør og daglig leder av IUA Sør-Trøndelag
Far til to sønner og bestefar
Bosatt i Trondheim og hytta på Frosta
I løpet av sine år i brann- og redningstjenesten har han vært konstabel, brannmester både på beredskap og forebyggende, arbeidet i instruksjonsavdelingen, vært inspektør og leder beredskap og hatt ett to års engasjement hos et firma som drev med brannvernopplæring offshore. Og sist, men ikke minst som daglig leder av IUA Sør-Trøndelag, som er den stillingen Kalle pensjonerer seg ifra.
36 år i brannvesenets tjeneste har satt sitt preg på han, men han har også i aller høyeste grad satt sitt preg på brannvesenet. Kalle har vært involvert i alt! Fra idrettslaget til pilotprosjektet på Tetra. Kalle har også vært et blidt ansikt utad gjennom sitt engasjement på mange fronter i Trondheim og i distriktet rundt.
Det vi vil huske alle, er hans historier. Både de selvopplevde og de han forteller videre i sin særegne språkdrakt. Å lage en profil på Kalle uten en pose historier vil være skivebom. Og under vår samtale var det ikke vanskelig å be han om fortelle noe selvopplevd. Som den gangen i gamle dager da det var dobbelt så mange ”kallja” på brannstasjonen som i dag. De nytilsatte eller ”nykaran” gikk i lengre perioder som ordonans før de fikk sitte på bil. Stort sett var oppgavene å levere brev og lignende. Men oppdragene kunne være så forskjellige. Som da en ivrig Kalle fikk beskjed om kjøpe 1 kg nypotet. Kalle misforsto litt i farta og kjøpe en kilo nypete – ikke like godt til fersk fisk.
Hendene i været
Kalle har den sjeldne egenskapen at han kan le av seg selv, så historiene fra virkeligheten kommer som perler på en snor.
Under en brann i et hybelhus med ti boenheter var det hektisk å få kontroll på hvem som bodde i huset og hvor de var. Til slutt klarte Kalle og politiet å få kontroll. Huset brant mer eller mindre ned under Kalles kyndige ledelse. Under etterslokking kommer en av guttene til Kalle og sier det er noen som banker på vinduet i kjelleren. Ikke akkurat noen ønskesituasjon for overordnet vakt. Vedkommende hadde sovet under hele brannforløpet i den delen av kjelleren det ikke var mulig å nå på grunn av brannen. Det var heller ikke noen lovlige boenheter der, men ut fra ruinene kom en ungdom med våte tøfler. Han hadde våknet av at slukkevannet sto opp i senga hans og var en smule forvirret. Det var større fare for drukning enn røykskader. Det ble som alle forstår noe omtalt i media. Men Kalle rakk hendene i været og red av stormen. Etter denne hendelsen så Kalle behovet for redningsdykkere i Trondheim.
Kalle fikk oppleve samme scenario med trøtte beboere en gang til i en brann i en større bygård. Gården var gjennomsøkt og stengt av for natten, men Kalle ble vekket av en telefon fra en smule forarget tante som hadde sitt tantebarn i gården. Tantebarnet våknet i en tom avsperret spøkelsesgård. Kalle forsto at her måtte det ”etterslukking” til og gikk på besøk til tanta og beboeren med blomster. Da døren åpnet seg så han rett i TV-kamera. Hendene i været igjen.
At brannen kommer tilbake igjen på samme adresse et par timer etter man har slukket den og reist hjem, er vel også noe som kan skje? Etter en slik hendelse sørget Kalle for IR-kamera. Kalle påpeker at han fikk skylda for mer enn han gjorde, derav navnet Dennis.
Hva var annerledes før?
– Vi var jo mye flere folk på vakt, og hadde slikt sett større slagkraft. Vi druknet jo brannene mer den gangen. I en periode var høytrykk også noe vi brukte. Det ser jeg jo nå at får sin renessanse gjennom skjærslukkeren. Selvfølgelig var jo også klærne noe helt annet. I starten hadde vi regnklær. Røykdykkerapparatene var også en historie for seg. Mye har blitt bedre spesielt på utstyrssiden.
– Kan du si litt om det du har vært med på å utvikle?
– Det største både med tanke på betydelse og arbeidsmengde er vel piloten på Tetra som ble utprøvd i Trondheimsregionen. Det var mye jobb og spennende å være med på. Men det var en nedtur da vi gikk tilbake til det analoge sambandet ved prosjektets slutt. Ellers har arbeidet med innføring av redningsdykkertjenesten i brannvesenet vært viktig og spennende.
– Som daglig leder for beredskap har jeg sett mye verktøy og ting og tang vi har prøvd ut for grundere og forskere. Noe har fungert og forsvunnet og noe fungerte ikke, men kom på markedet likevel. Ellers har jeg jo vært mye involvert i idrettslaget og andre foreninger, brannbefalslaget, blålysforening osv. Dette har vært interessant og gitt meg mye tilbake.
Hva med den nye tiden i Trondheim etter storbrannen som du selv så på?
– Det var en brann jeg ”arvet” ut på ettermiddagen og den lørdagen glemmer vi aldri. I tiden etter brannen skjedde det mye jeg var enig i, men også mye jeg var uenig i. Blant dette var Trondheim kommunes ønske om å innføre den såkalte tonivå-modellen i organisasjonen. I en innsatsorganisasjon vil dette ikke fungere etter min mening. I denne perioden ble det for mye kokker og for mye søl.
– Jeg synes også at Trondheim brann- og redningstjeneste har blitt preget av mye posisjonering i den perioden som har gått. Og grovt og organisatorisk sett, tror jeg ikke organisasjonen har kommet mye lenger enn før brannen. Det jeg ser som svært positivt for Trondheim i dag er den regionale IKS-prosessen som er i gang og som er inne i en avgjørende fase i disse dager. Det tror jeg kan bringe min gamle arbeidsplass og regionen mange skritt fremover både faglig og organisatorisk. Organisasjonen vil få større slagkraft, mer folk, større fleksibilitet og kompetansen vil øke.
Hva med framtiden i brann- og redningstjenesten, hvor går vi?
– Jeg ser at ansiennitetsprinsippet er på vei ut og jeg tror det må bort. Vi må dyrke fram arbeidstagere som står på hele karrieren. Tjenesten er mye mer krevende i dag og det er mange flere felt man må være god på, ikke bare brann. Jeg ser med spenning mot utdanningsreformen og mener selv at høyskole må være det beste for oss. Yrket har blitt mangfoldig og krever mye kompetanse og grundige studier for å utvikle ferdigheter. En suksessfaktor vil være lange og gode praksisperioder for å sette teori og praksis i en sammenheng. Det tror jeg vil føre til en mye høyere profesjonalisering og anseelse av yrket, og ikke til bare en livsstil som det på mange måter har vært fram til i dag.
Vi må jo snakke litt om IUA Sør-Trøndelag. Var det en pensjonisttilpasning?
– Nei, det var det definitivt ikke. Det har vært en kjempespennende jobb å få være med å utvikle det konseptet for IUA vi nå fikk testet ut under øvelse Frøya. Dette var en øvelse som startet ved vi i IUA skulle lage en papirøvelse. ”Så ballja det på sæ” og vi endte opp med et samarbeid med Shell, NOFO, Forsvaret, Kystverket med flere. Til slutt involverte det oppimot 500 personer, store fartøy til sjøs og fly og helikoptre i luften.
– IUA-arbeidet lå mer eller mindre brakk hos Trondheim som vertsbrannvesen, men vi har maktet å løfte det opp gjennom banebrytende arbeid, både i regionen vår og opp mot myndighetene.
Mitt oppe i alt dette sto Kalle og avsluttet sin karriere i kjent stil. Med taler og sosialt uformelt samvær med alt fra gutta som arbeidet i strandsonen til statsråder. Det er vel slik vi vil huske han – med store ord, et stort smil og snurr på barten.
Til slutt må vi ta med Kalles ordtak: Leter du etter feil? Bruk ikke kikkert – bruk speil!
Ha en velfortjent pensjonstilværelse!
COMMENTS