Det er 2. mai. Det britiske UKISAR, som består av 67 spesialtrente brannfolk, fire hunder og en medisinsk stab på åtte personer, har vært ute i felten i seks dager.  Inntrykkene er sterke og utfordringene mange. Innsatsviljen er like fullt på topp. 
Sean Moore gjør seg klar til et kort opptak på iphonen. Det skal legges ut i UKISARs offisielle twitterfeed. Med 27 års erfaring som spesialtrent brannmann er Moore nå nasjonal koordinator for UKISAR og hovedleder for den britiske redningsinnsatsen i Nepal. 
    –    I rollen som teamleder er det min oppgave å stille opp på alle koordineringsmøter i landet og å «oversette» alle de behov den nepalske regjeringen og FNs koordineringsorganer måtte ha til en konkret handlingsplan vi kan sette til verks i felten, innleder han.

Forventninger og frustrasjoner
Som teamleder har Moore også en viktig oppgave i å holde teamets motivasjon på topp. 
    –    Jeg må ta hånd om forventningene til alle som er i teamet mitt, såvel som alle frustrasjoner. Samtidig må jeg holde alle underrettet om hva vi holder på med, forklarer han. 
Ingen enkel oppgave i et land der kommunikasjonen underveis har vært tildels sporadisk og hvor det å føre en samlet koordinering av alle de velvillige internasjonale redningsteamene nærmest har vært en umulighet, ifølge Moore. 
Dessuten er Nepal et land der byråkratiske systemer kan ta fullstendig overhånd:
    –    Vi leide et helikopter som en del av operasjonen vår, og da ble det påkrevd at vi betalte skatter! En kan faktisk påstå at Nepal er et land som er overlesset med byråkrati. Som USAR-team må man bare bane vei gjennom sånne byråkratiske greier og overlate dem til våre regjeringsutsendte kolleger, slik at teamet vår kan fokusere på selve operasjonen, sier han. 
Moore understreker at de også har opplevd mye positivt. Sykehuset Nepal Medical College, som har 800 sengeplasser og ti operasjonsstuer, ble stengt på grunn av en diger overhengende betongblokk.  Etter tre dagers intens jobbing, kunne sykehuset gjenåpnes. 400 sengeplasser og to operasjonsstuer kunne brukes umiddelbart:
    –    Det er alltid nedslående å se så mange mennesker i sorg og som lider som følge av et jordskjelv. Som team prøver vi å gjøre alt vi kan for å hjelpe, sier Moore alvorlig.

Lokale samarbeidspartnere
Allerede dagen etter det første jordskjelvet inntreffer, er UKISAR på vei til Nepal. I likhet med det norske NORSAR-teamet har også britene problemer med å komme seg inn i landet. Til slutt blir de nødt til å lande i nabolandets hovedstad, Delhi. Når de endelig når frem til Katmandu, slår de leir utenfor den britiske ambassaden.

UKISAR-teamet samarbeider nært med den britiske brigaden av nepalske gurkhasoldater, som er stasjonert i Nepal. Dermed får de tilgang til viktig militærintelligens fra det nepalske militæret. 
Så snart britene får nyss om at det er desperat behov for hjelp i områdene utenfor Katmandu, legger de press på for å kunne komme disse landsbyene til unnsetning. 
Etter stort påtrykk – og mye venting – får de endelig offentlig grønt lyst. Fire mann blir sendt av gårde til Chatara, som ligger nordøst for Katmandu. Der oppretter de en base og begynner å jobbe tett sammen med den nepalske hæren og British Ghurkhas Nepal, som et kombinert team.

Videre oppdrag til landsbyene
Dagen etter tvitrer det inn en ny tilstandsrapport fra Nepal, denne gang fra UKISAR-basen i Chatara. Paul Burnham, som til daglig er områdesjef for USAR-teamet i West Midlands, setter ord på det de har vært vitne til det siste døgnet:
    –    I går ettermiddag kjørte vi opp til Chatara.  Reisen tok omlag åtte timer – de siste tre av dem var offroadkjøring. Vi overnattet der og klokken fem neste morgen gikk vi videre til fots i omlag fire og en halv time, til landsbyen Baramchi, sier han. 
På veien har de vært innom flere landsbyer som er blitt avskåret etter jordskjelvet. En rekke jordskred blokkerer veien underveis. Ingen av landsbyene har så langt mottatt noe hjelp. 
    –    Underveis støtte vi på en hydroelektrisk demning, som var blitt skadet under jordskjelvet. Begge transformatorene var ødelagt. Vi sendte denne informasjonen tilbake til basen, slik at et team med ingeniører kunne komme og ta hånd om dette, sier Burnham. 
Teamet fortsetter videre til Baramchi. På veien rekognoserer de, noterer GPS-koordinater og sanker så mye informasjon som mulig. De tilbyr også medisinsk hjelp der det trengs. Så går turen tilbake gjennom fjellene, slik at all informasjon kan sendes videre.
    –    Vi sendte informasjonen videre til det internasjonale koordineringssenteret, slik at andre team kunne ta seg inn ved hjelp av helikopter og evakuere folk. Det har vært en veldig lang, travel og slitsom dag, men virkelig verdt innsatsen, sier han 

Sterke inntrykk
Ikke alle inntrykk på turen har vært like enkle å fordøye. Burnham beskriver ufattelige scener om død og totalødeleggelse blant Nepals egne. For lytterne blir ordene hans sterke, levende bilder: 
    –    Landsbyen Baramchi var helt jevnet med jorda. Det fantes ikke en eneste bygning som var urørt. De aller fleste bygningene var forvandlet til en skrothaug. De var stort settet bygget av murstein og søle, med tretak, og de hadde simpelthen bare kollapset. 
Baramchi er et stort tettsted som består av 10 bydeler. I bare den første bydelen alene, var antallet omkomne 125. 
    –    Det var også folk der som mistet livet da det andre jordskjelvet inntraff. Det tragiske var at mange av dem ble tatt av jordskred idet de prøvde å redde folk eller få ut omkomne etter det første jordskjelvet, sier han ettertenksomt. 

Tilbake til hverdagen
Det er gått tre uker siden UKISAR vendte tilbake fra sitt oppdrag i Nepal. Trygt tilbake i Storbritannia, er Sean Moore fortsatt preget av inntrykkene fra turen:
    –    Ja, det er alltid tøft. Det blir så mange dager langt hjemmefra som er fulle av frustrasjoner og utfordringer. Du blir vitne til så mye ødeleggelse og død. Du bor og jobber sammen med 66 kolleger og alt foregår i et såpass høyt tempo at det tok noen dager før jeg klarte å puste ut og tenke: «Jeg er hjemme igjen!», sier han.
Moore understreker at de, innenfor UKISARs profesjonelle rammer, har gode rutiner også etter at de kommer hjem igjen. 
    –    Alle blir tilbudt stressbearbeidelse – det vi kaller Critical Incident Defusion. Det fungerer bra. Første gang du er på oppdrag, tar det nok litt lengre tid, men når du har vært med noen ganger, blir overgangen tilbake til hverdagen lettere. Dette sier jeg selvfølgelig bare utfra min egen erfaring. Alle er forskjellige, understreker han.  
Det hersker ingen tvil om at Sean Moore et stolt over det britiske teamets innsats:
    –    Alltid stolt! Dette er noe de alle gjør i tillegg til en fulltidsjobb. De reiser fra familie og venner til steder hvor du blir utsatt for så mye, så vi er alltid stolte over å kunne gjøre en forskjell. Og det gjør vi! På hvert eneste oppdrag vi har vært på har vi gjort en forskjell. Det er ingen morsom opplevelse, men når du kommer tilbake vet du at du har gjort absolutt alt som står i din makt for å hjelpe. Det gir deg en følelse av å virkelig ha utrettet noe, sier han.

United Kingdom Search And Rescue Team

United Kingdom Search And Rescue Team (ISAR) er et av FNs 27 INSARAG-kvalifiserte internasjonale søke- og redningsteam. Teamet, som ble opprettet etter terrorangrepet i New York 9. september 2001, er i konstant beredskap. På 6 timers varsel kan UKISAR mobiliseres og sende ut et lag på minst 36 personer og 11 tonn utstyr til internasjonale katastrofeområder, hvor de kan bistå med søke- og redningsoperasjoner og andre humanitære bistandsinnsatser. 

Teamet hører inn under det britiske Department For International Development (DFID) og sender ut redningslag etter forespørsel fra det rammede landets regjering.
Storbritannia har omlag 600 spesialtrente brannfolk, som til daglig jobber fulltid for regionale Urban Search and Rescue Team (USAR) i sine brannvesen. 242 av disse brannfolkene er også knyttet til UKISAR-teamet. I tillegg består UKISAR av et medisinsk team (leger, sykepleiere, ambulansesjåfører/førstehjelpere), rådgivere for miljøbeskyttelse, sikkerhetsoffiserer, en byggingeniør, IT- og kommunikasjonsteknikere og logistikk-og velferdsoffiserer. UKISAR 12 hundeekvipasjer, som aller tilhører brann- og redningstjenesten, og 3 veterinærer.
Totalt 266 menn og kvinner er knyttet til UKISAR, som er inndelt i et rødt og et blått lag. Hvert av lagene er i beredskap fire måneder av gangen. 
UKISAR møtes til egne øvelser minst fire ganger i året og samarbeider også med andre internasjonale USAR-team. UKISAR har blant annet bistått i redningsarbeidet etter jordskjelvene i Tyrkia i 1999, Iran i 2003, Kashmir i 2005, Haiti i 2010 og New Zealand i 2011. 

På UKISARs utstyrliste finner vi blant annet:

• Telt
• Vannrensnings-utstyr
• Mat
• Tungløftsutstyr (kan løfte inntil 200 tonn betong)
• Bor- og skjæreutstyr til betong
• Akustisk og visuelt søkeutstyr
• Utstyr for arbeid i høyden
• Utstyr for arbeid i trange rom
• Tau og stålwire
• Satelittkommunikasjon, GPS, høyfrekvent UHS/BHS kommunikasjon