Første kvinnelige redningsdykker

Den første kvinnelige redningsdykker, det har kanskje blitt mye ”første kvinnelige” opp gjennom årene?
Lin ser på meg og smiler; ”Ja……, som forventet egentlig.  Så lenge barrierer blir brutt, vil det skape en viss reaksjon i samfunnet.  Enkelte barrierer er mer ”populære” enn andre, og får dermed mer omtale.  Når jenter går inn i mannsdominerte yrker, skaper det ofte omtale.
Selv føler jeg vel at det blir mye gjentagelser, blir litt lei…”

Hvorfor redningsdykking?
Hun titter opp i taket og snakker litt høyt med seg selv.  Smaker litt på spørsmålet og forteller; ”Først og fremst er det vel det nære forholdet jeg alltid har hatt til vann, eller rettere sagt havet.  Jeg kommer jo fra området rundt Sandefjord, og var i vannet nær sagt hele sommeren.  Elsket å bade og utforske stranda.  Det ble mange timer med maske og snorkel. 
Ellers er jo faktorer som utfordringer, fysisk aktivitet og det faktum at det er utradisjonelt, tiltrekkende for meg. 
Jeg opplevde også en dykkerulykke under is, hjemme i Sandefjord, da jeg var en 6 – 8 år gammel.  Husker hvordan den grufulle stemningen på ulykkesstedet var, før de fant dykkeren. Jeg kan godt huske at jeg var veldig nysgjerrig på alt sammen.  Skjønte nok ikke hva som egentlig hadde skjedd, men allikevel vil jeg si at noe av den samme nysgjerrigheten sitter i meg ennå, selv om jeg nå skjønner tragedien bak hendelsen.  Enkelt fortalt vil jeg vel være der det skjer..”

Hva forventer du deg av tjenesten som redningsdykker?
”Da kommer vi inn på en del av de samme faktorene vi akkurat har snakket om.  Jeg føler jo at jobben som redningsdykker krever større selvstendighet enn mange av de andre arbeidsoppgavene jeg har.  Jeg regner uten tvil med at  jobben kommer til å by på en mengde utfordringer, spenning og at den kommer til å gi meg stor tilfredstillelse.  Det er en meningsfylt jobb, som i tillegg dekker mange av mine behov som menneske.”  Hun ser på meg å ler; ”skriv bare at  jobbsituasjonen er optimal.  Jeg er der det skjer ting og hvor en direkte kan hjelpe andre mennesker.  Herlig!”

Du er også røykdykker, føler du det  er noen fellesnevnere?
Lin svarer kontant; ”Klart ja, det er mange fellestrekk.  Tenk på tryggheten med  det å bruke utstyr, jobbe under sterk tidsnød, utfordringer av alle slag og ikke minst tilfredstillelsen ved å fungere i slike situasjoner.  Begge tjenestene har flere ting felles som utfyller og utvikler  en brannmann.”

Hvordan er det å være alene sammen med så mange menn?
Igjen bruker hun kort tid på å svare; ”Jeg er overrasket over hvor positive de fleste har vært.  Jeg var innstilt på å måtte ”slite” litt mer, men det har gått over all forventning.
Jeg skal innrømme at jeg  innimellom savner flere likesinnede.  Menn og kvinner ser ikke problemene fra samme side alltid, det hadde vært veldig greit å ”dele” mitt syn enkelte ganger.”  Hun sier det med et smil, men jeg aner en liten ensomhetsfølelse på akkurat det punktet.

Hvordan var redningsdykkerkurset?
”For meg opplevde jeg kurset som todelt.  Den ene delen var grunnopplæringen  som varte i åtte uker, den andre delen varte i to uker og tok for seg spesialopplæringen ved redningsdykkerinnsatser. 
Generelt sett vil jeg si at kurset var bra.  Instruktørene på Norsk Yrkesdykkerskole holdt høyt nivå og gjorde en flott jobb.  Jeg må si de imponerte, og det vitnet om at de har lang ”fartstid”, både som dykkere og som instruktører. 
De siste to ukene var veldig annerledes enn de åtte første.  Her ble det lagt stor vekt på selvstendighet og stressmestring.  Vi ble skikkelig ”kjørt”, og jeg må si at de ukene gikk utrolig fort.  Dagene var fylt med  overraskelser, vi visste aldri hvor vi skulle, hva vi skulle lete etter eller hvilke sikkerhetstiltak vi måtte ta.  For meg virket øvelsene veldig virkelighetsnære og  jeg  ”vokste” uten tvil i løpet av kurset.  Sett under ett var hele kurset utrolig interessant og profesjonelt lagt opp.

Følte du at det ble tatt spesielle hensyn til deg, fordi du er jente?
Hun ser meg rett inn i øynene og sier fort; ”Nei, det gjør jeg ikke.  Jeg hadde heller ikke godtatt det selv.  Du skjønner det”, sier hun og fester blikket på nytt; ”De som drukner må opp så fort det lar seg gjøre, det må ikke være slik at jobben blir dårligere utført fordi det tilfeldigvis er en jente som kommer.  Her må jobben være i fokus, og ikke kjønnet på redningsdykkeren.”

Er du fysisk sterk nok til tjenesten?
Lin hater å skryte, men prøver så ”nøytralt” som mulig å si; ”Ja….., på en måte er min fysiske styrke et av mine fortrinn.  Når det er sagt er det selvfølgelig flere jenter som kan klare dette, men personlig tror jeg ikke at brannmannsyrket blir ”nedrent” av jenter.  Det er flere grunner til det….”

Er du psykisk sterk nok til tjenesten?
”Ja det tror jeg så absolutt.  Jenter er vel gjennomsnittlig  flinkere blant annet til å si ifra, når det er noe vi ikke vil eller kanskje ikke skjønner.  Med den evnen fjerner vi i større grad forventningspresset og kan ofte konsentrere oss om oppgaven uten ”vonde” følelser i forhold til det å lykkes eller ikke.  Jeg tror, alvorlig talt, at de fleste jenter takler bedre det å ikke klare en oppgave.  Kanskje vi jentene er ærligere på enkelte punkter, i forhold til gutta?  Uansett gir det hvertfall et psykisk overskudd til jobben.”

Hva synes samboeren om ditt yrkesvalg?
Lin vrir seg litt i stolen, liker ikke spørsmålet.  ”Han har blandede følelser for det.  Det er klart at han også blir mer eller mindre frivillig involvert i mitt yrkesvalg.  Rett skal være rett……Han aksepterer hva jeg driver med, men det store engasjementet uteblir.  På sett og vis forståelig.  Det er jo jeg som er brannmann og ikke han…..”  Med et smil sier hun; ”Det er vel sånn hos dere gutta også vel?  Konene klapper vel ikke takten når dere forsvinner under isen i full fart?”   Neida…jeg måtte jo bare innrømme det.  Jeg føler meg litt ukomfortabel og stiller neste spørsmål fort.

Er det noe du ikke er fornøyd med når det gjelder opplæringen av redningsdykkere?
”Nei, egentlig ikke.  Opplæringen jeg har fått føler jeg er optimal.”

Hvordan er miljøet på en røykdykker/froskemannsbil?
Lin  tenker seg om før hun svarer; ”Nå må du huske på at jeg kun har vært på dykkerbilen i to måneder. Det jeg sitter igjen med  så langt er den klare forskjellen det er mellom de som har vært på bilen i mange år, og de som er  yngre.  Motivasjonen er klart dårligere på gamlekara, enn på oss.  Mulig det er naturlig, men det er enkelte som har mistet motivasjonen helt.  Disse mannskapene burde gå av bilen, både for egen og andres skyld.

Er det noe du savner ved redningsdykkertjenesten?
”Igjen kan jeg bare si at jeg har vært i tjenesten for kort tid til å ha særlig erfaring med det, men en ting som står som ufravikelig  for meg, er viktigheten av regelmessige øvelser i forskjellige emner og vanskelighetsgrader.  En redningsdykker skal fungere tilfredsstillende enten  oppdraget er om dagen, natten, i ferskvann eller i sjøen, under isen eller på badestranda, i elver, innsjøer eller havet, ja sågar dykk ned i en svær utedo har vært gjennomført i den hensikt å redde menneskeliv.  Isolert sett er ikke hver av disse kategoriene veldig krevende, men det faktum at vi har tidspress, at vi må ta viktige beslutninger på sekunder og  til enhver tid være i stand til å passe på vår egen sikkerhet og i tillegg redde menneskeliv, gjør tjenesten krevende.  Mange øvelser er og blir nødvendig skal hjelpeapparatet fungere når ulykken er ute.”

Jeg titter bort på Lin. Jeg har ikke flere spørsmål og det ser ut som om hun har fått sagt det hun vil.  Det er tydelig at jenta har klare tanker om både det ene og det andre. Det som skulle bli et kort intervju, ble en middels artikkel.  Vel, vel, det var både hyggelig og interessant  å snakke med henne.
Foran henne ligger det utfordringer i kø, jeg tror hun klarer å løse de arbeidsoppgavene hun kommer ut for, fordi hun kan si ifra, fordi hun sannsynligvis kan takle følelsen av å ikke strekke til og sist men ikke minst, fordi hun føler at jobbsituasjonen er optimal.

Publisert: 05-01-2000