KREVENDE SØK I GRUVE I ARENDAL

Den 19. mai i fjor gjorde redningsdykkertjenesten i Østre Agder brannvesen (ØABV) et funn i en dyp sjakt i Steinsåsgruvene i Arendal. Den savnede Ørjan-Helmer Gundersen Solum (24) ble funnet etter en komplisert rednings- og dykkeroperasjon.

Roy Larsen, Brannmannen

Politiets søk etter Ørjan-Helmer Gundersen Solum som forsvant 25. mars 2020, ledet til Steinsåsgruvene i Arendal og en henvendelse om bistand ble rettet til brannvesenet. Årsaken til at Tidsskriftet Brannmannen ikke har skrevet om denne operasjonen tidligere er at politiet, av etterforskningsmessige hensyn la et lokk over saken. Nå ett år senere kunne endelig Brannmannen ta turen til Østre Agders hovedbrannstasjon i Arendal for å prate med brannkonstabel Torgeir Singelstad, som var dykkeren som gjorde funnet, og dykkerassistent Kenneth Dyresen.

BEFARING

• Den 13. mai fikk vi en henvendelse om bistand fra politiet, sier Torgeir Singelstad.

På dette tidspunktet hadde politiet søkt etter en savnet person i to måneder og de hadde noen spor som pekte mot gruven. På grunn av visse komplekse utfordringer for videre søk henvendte de seg til ØABV for bistand.

• Vi var tre stykker fra stasjonen som reiste ned til gruven sammen med to etterforskere og tok en befaring og vi forsto at vi sto overfor mange utfordringer. Gruven var veldig dyp og skråner lett og vurderingen var at det var vanskelig å ta seg ned til bunnen.

Politiet hadde benyttet drone, men alt de så var vann og søppel i bunnen av sjakten. Gruven har vært brukt som en lokal søppelplass gjennom mange år.

• Vi besluttet å ta på oss oppdraget og i samråd med politi og egen ledelse ble operasjonen satt til 18. og 19. mai. Tirsdag 18. ble satt av for en nærmere befaring av gruven samt et overflatesøk og dykkingen skulle gjennomføres dagen etter.

FORBEREDELSER

Singelstad sier at de i utgangspunktet var usikre på om dette ble en dykkeroperasjon i det hele tatt på grunn av store mengder med søppel, fortsetter.

• Det var opp til oss å rekognosere og kartlegge muligheter og begrensninger. Det var ingen som hadde kjennskap til gruven og forholdene som ville møte oss, men vi fikk tegninger fra 1700-tallet av gruven og disse viste at det var trekonstruksjoner nede i sjakten. Det var konstruert plattformer og vi lurte på om søppelet hvilte på den øverste plattformen eller om konstruksjonen var delvis råtnet bort i årenes løp. Ifølge tegningen skulle sjakten være til sammen ca. 100 meter dyp. Vi kunne også se tømmerstokker som vi fryktet ville komplisere dykkingen ytterligere.

De konkluderte ganske raskt med at den eneste muligheten til å komme ned var med en stor mobilkran med personkurv.

• Vi måtte komme fram til noen kreative løsninger for dette er ikke noe vi gjør hver dag. Gruven ble delt opp i to sektorer, gruve 2 som vi har lengst vekk og gruve 1 som fikk hovedprioritet.

Etter en klatretur på 10 meter opp til en knaus måtte mannskapene ta seg 14 meter ned til vannet på den andre siden via en skyvestige (foto: Østre Agder brannvesen).

KREVENDE NEDSTIGNING

• Da vi ble heist ned i kurven sjekket vi samtidig fjellsidene for å se om det var løse stein som kunne representere en risiko, men vi fant bare slett fjell. Vi opprettet samband med kranfører for han kunne ikke se ned i gruven fra der han satt. Vi var derfor avhengig av et godt samband og god kommunikasjon med kranfører.

Selv om ikke ras var en sannsynlig risiko brukte de naturligvis hjelm under operasjonen. I tillegg måtte alle som befant seg nede i gruven bruke tørrdrakt og vest for det var vanskelig å ta seg opp loddrette fjellvegger dersom man skulle havne ufrivillig i vannet.

• Sjakten skrånet svakt slik at det var umulig å senke oss ned i den sektoren av gruven som var prioritert. Vi måtte derfor laste ut og flytte utstyr videre til riktig sektor. For å komme til riktig sektor måtte vi ta oss opp på en liten knaus der det det bare er plass til en mann av gangen mellom vann 3 og 1-2. Etter en klatretur på 10 meter opp til knausen måtte ta oss 14 meter ned til vannet på den andre siden via en skyvestige. Dette krevde en god del bolter som vi boret inn i fjellet og vi brukte hele tiden tausikring under arbeidet, sier Singelstad.

EKSTREMT MYE SØPPEL

I sjakten der de skulle gjennomføre dykket var det kun slette fjellvegger og ingen steder å stå.

• Vi firte derfor ned en liten gummibåt som vi brukte til utstyr og en annen båt der linemannen og standbydykkeren befant seg, fortsetter Singelstad.

De hadde med et videokamera med kabel og monitor som de slapp ned noen meter og kunne konstatere at det ikke bare var på overflaten at det var mye søppel. På forhånd hadde de vurdert om de skulle bruke en ROV (Remotely operated vehicle) til søket, men slo dette fra oss på grunn av søppelmengden.

• Vi hadde også med oss ekkolodd for å forsøke å sjekke dybde, men resultatet var ekstremt varierende for den slo nok ut på søppel som lå på ulike dybder i sjakten. En måling var kanskje på fem meter og den neste viste 28. Håpet var at det ikke skulle være dypere for vi har kun aksept til å dykke 30 meter.

VURDERING AV RISIKO

Singelstad sier de vurderte at største fare ville være at dykkeren skulle sette seg fast i søppel eller i tømmerstokker under vann.

• I tilfelle om uønskede hendelser skulle oppstå måtte vi lage en prosedyre og vi lagde et tausystem der man egentlig bare ble kroket rett i krana og heist opp av sjakten. Dette kan man kanskje kalle en noe «hårete» exit, men vi hadde ikke så mange alternativer. Vi dykket med overflateforsynt pusteluft noe som er ekstra gunstig i de tilfeller der dykkeren kan sette seg fast.

Før dykkeren gikk i vannet var de nøye med å fordele oppgaver slik at alle visste hva de skulle gjøre i et nødstilfelle. I tillegg hadde de en standbydykker med egen line i gummibåten.

• Politiet plasserte en drone på knausen som kontinuerlig filmet alt som skjedde i sektoren. Dette ble vist på en storskjerm i ILKO der ledelsen kunne følge operasjonen. Vi kom fram til at dykkerlederen også burde styre dykket fra samme posisjon for det var rett og slett ikke plass til flere nede i sjakten.

Mannskapene var helt avhengig av mobilkranen for heising av utstyr og ikke minst for å kunne ivareta dykkernes sikkerhet ved en uønsket hendelse (foto: Østre Agder brannvesen).

EN ØY AV SØPPEL

Noe som skapte en utfordring for dykkersøket, var en søppeløy med en massiv kjerne som stakk ca. fire meter ned i vannet.

• En av risikomomentene var at jeg kunne sette meg fast eller at luftboblene skulle løse opp søppelet når jeg søkte oppunder dette bolet av søppel, sier Singelstad.

De spesielle forholdene gjorde at de måtte være kreative med hensyn til søksmetode også.

• Vi kom fram til at vi måtte bruke en kombinasjon av sektor og parallellsøk. Linemann og jeg kommuniserte godt hele tiden og vi brukte et bunntau som referansepunkt. Jeg følte at jeg hadde ganske god kontroll på hvor jeg hadde søkt.

Det var mye tau, fiskesnører og vannslanger som drev rundt i vannmassene og det var et par ganger Singelstad måtte fram med kniven for å skjære seg løs, men han følte ikke at det var noe direkte fare i den forbindelse.

• Vi tok det helt «piano» og fokuserte på å ikke stresse og forhaste oss.

På bunnen var det mye kvist og små trær der søppel hang på greinene så det dannet seg noen merkelige formasjoner.

• Det ble til slutt gjort funn av en person på 24 meter. Da var vi 40 minutter ute i søket og hadde på dette tidspunktet planlagt å avslutte dykket.
• Operasjon var krevende og vi var hundre prosent fokusert, sier Singelstad.

Dette var en veldig spesiell hendelse og vi har ingen erfaring fra noe liknende tidligere, sier brannkonstabel og redningsdykker Torger Singelstad (foto: Roy Larsen).

SAMFUNNSOPPDRAG

• Dette var en veldig spesiell hendelse og vi har ingen erfaring fra noe liknende tidligere, sier Singelstad. – Samtidig lærte vi veldig mye og erfaringene våre fra denne hendelsen har vi faktisk også fått praktisk nytte av i etterkant.
• Det viktigste er imidlertid det samfunnsoppdraget vi forsøker å løse. Vi ønsker jo at de pårørende skal kunne ha en grav å gå til, avslutter Torgeir Singelstad.