Helse og brann, hand i hand

1.januar i 2016 kom ny forebyggende forskrift som satt krav til at kommunen skal kartlegge utsatte grupper i kommunen som har en særlig risiko for å omkomme i eller bli skadet av brann. Forskriften sier også at kommunen skal motivere og samarbeide med aktuelle aktører for at de skal bidra til å redusere sannsynligheten for og konsekvensene av brann. Kommunen skal videre fremme brannsikkerhet gjennom kommunale og regionale planleggings- og beslutningsprosesser.

Veilederen som nå er utgitt er en oppfølging av NOU Trygg hjemme fra 2012 og rapporten «Brannsikkerhet for risikoutsatte grupper: Samarbeidsmuligheter mellom kommunale tjenesteytere» fra 2014. Gjennom NOU`en ble utfordringen med å brannsikre risikoutsatte grupper gjennomgått. Etter dette foretok DSB en gjennomgang av gjeldende regelverk på helse- og brannområdet som konkluderte med at kommunen har en rekke oppgaver og plikter etter både helse- og brannregelverk som direkte eller indirekte skal ivareta brannsikkerheten hos risikoutsatte grupper.

Bakgrunnen for arbeidet med å øke brannsikkerheten for risikoutsatte grupper er klare tall over flere år som viser at personer i risikoutsatte grupper har en betydelig høyere risiko for å omkomme eller bli skadet i brann enn befolkningen generelt.  

Også et helseansvar
Veilederen retter seg i hovedsak mot kommunens politiske og administrative ledelse, fagledelse innen relevante tjenesteområder og andre som kan påvirke og initiere et systematisk arbeid som bidrar til bedre samarbeid mellom kommunale tjenester om brannsikkerhet for risikoutsatte grupper.

– Intensjonen med veilederen er å opplyse kommuneledelsen om hvilket ansvar de har i forhold til brannsikkerheten for de personene som kommunen har et omsorgsansvar for. Her har vi erfart at forankring av samarbeid om risikoutsatte grupper har manglet i mange kommuner, og ikke alle er kjent med hvilket ansvar de har, sier avdelingsleder Anders L. Blakseth i forebyggende enhet i DSB.

Blakseth ønsker å poengtere at brannsikkerhet for hjemmeboende personer i risikoutsatte grupper også er et helseansvar, og ikke et ansvar brann- og redningsvesenet kan ivareta alene. Samarbeid er nøkkelen.

– Kommunen skal tilby forsvarlige helse- og omsorgstjenester, og har etter helseregelverket en plikt til å gjøre konkrete vurderinger av hva som er et forsvarlig tjenestetilbud når den tilbyr helse- og omsorgstjenester i hjemmet i stedet for i institusjon. Her skal også evne til å ta vare på seg selv og evne til å sørge for egen brannsikkerhet vurderes.

Intensjonen er at kommunen skal integrere brannsikkerhet i alt den driver med fra ROS-analyse til utførernivå.

– Både ledelsen, de som tildeler boliger samt de som møter de risikoutsatte gruppene i sine hjem som ergoterapeuter, hjemmesykepleiere og hjemmehjelpere må tenke brannsikkerhet. Målet er å etablere varige rutiner og samarbeidssystemer i kommunene, sier Blakseth.

Kartlegging og tiltak
Et tiltak som enkelte brannvesen har brukt er å utstyre hjemmetjenesten med sjekklister eller bruke feieren til å sjekke brannsikkerheten hos risikoutsatte grupper. Blakseth mener at dette ikke alene er løsningen.

– En årlig sjekk må suppleres med rutiner som blant annet sikrer at endringer i brukers funksjonsnivå, som har betydning for brannsikkerheten, fanges opp. De som har kontakt med disse personene skal kontinuerlig ha fokus på brannsikkerheten fra et helseperspektiv, og når de ser noe bekymringsverdig skal de melde fra om dette. Da må kommunen finne tiltak som reduserer eller fjerner risikoen. Det kan være å fjerne risikokilder, installere teknisk utstyr eller flytte brukeren til annen bolig/institusjon.. Her kommer brannvesenet inn som en faginstans som kan bistå med råd og veiledning.

Mange kommuner tilbyr forebyggende hjemmebesøk hos hjemmeboende eldre som ikke allerede har helse- og omsorgstjenester. Dette er et konkret og praktisk tiltak i kommunenes forebyggende arbeid. Brannsikkerhet er ett av temaene som skal gjennomgås ved slike besøk.

I en del tilfeller kan man finne personer som utgjøre en fare for brannsikkerheten, men som ikke er omfattet av kommunens ansvar. Det kan for eksempel gjelde samlere som har fylt opp leiligheten med ting. Hva kan man gjøre med dette?

– I disse tilfellene må man bruke flere instanser, men fortsatt er det slik at det er lov å være samler. Men det kan komme til et punkt hvor man av både brannsikkerhetsmessige og hygieniske grunner finner at man må gjøre noe. Brannregelverket er ikke individrettet og må suppleres av annet regelverk. Har man fra tidligere opprettet nettverk tror jeg at man kan finne løsninger, og ikke minst så er det viktig med dialog med brukeren og pårørende. Det kan løse en vanskelig situasjon, sier Blakseth.

Gode eksempler
Mange kommuner gjør en stor innsats for å ivareta brannsikkerheten hos risikoutsatte grupper, men det er fremdeles mange som mangler et helhetlig system og forankring av samarbeid på tvers av tjenester.  I veilederen er det gjengitt flere eksempler på systematisk brannsikkerhetsarbeid i kommunene. Dette går både på organisering av arbeidet gjennom etablerte samarbeidsordninger mellom helse og brann, forankring av arbeidet og gjennom samarbeidsrutiner mellom helse og brann.

Egen brannvernkoordinator
Trondheim kommune har helt siden 2002 hatt to stillinger som brannvernkoordinatorer i avdeling for helse og velferd. Hovedoppgavene deres er å arrangere kurs og brannøvelser for alt helsepersonell, lage interne branninstrukser, gi bistand til enhetsledere ved branntilsyn, sørge for velferdsteknologi som gir økt brannsikkerhet og utarbeide beredskapsplaner/ROS-analyser.

Foretaksstraff etter dødsbranner
Trondheim kommune har hatt to dødsbranner hvor kommunen har fått foretaksstraff av politiet. Det ene tilfellet gjaldt en person som bodde i en omsorgsbolig og hvor det var fattet vedtak om heldøgns omsorg. Etter et branntilløp i 2004 fikk bruker forbud mot å røyke uten tilsyn. Senere samme år ble trygghetsalarmen i perioder fjernet på grunn av hyppig utløsning av alarmen. Da brannen oppsto var trygghetsalarmen fratatt brukeren. Etter brannen viste det seg at røykvarsleren manglet batteri. Helsetilsynet vurderte at kommunen i en slik bolig burde hatt system som sikrer at varsling til enhver tid er intakt. Kommunen manglet derfor systematiske tiltak med kontroll for å avdekke brudd på rutiner som skal ivareta etterlevelse av myndighetskravene.

Det andre tilfellet gjaldt en dement person som bodde i egen bolig. Hun røykte og hadde stort behov for hjelp. Bekymringsmeldinger var formidlet gjentatte ganger fra pårørende. Helsetilsynets vurdering i dette tilfellet var at kommunen ikke foretok noen systematisk kartlegging av risikoen for brann i pasientens leilighet. De igangsatte ikke nødvendige brannforebyggende og sikrende tiltak. Konklusjonen fra helsetilsynet var at kommunen hadde drevet virksomheten på en måte som kunne få skadelige følger for pasienten og andre i bygningen og det anses som grovt uforsvarlig etter helsepersonelloven.  

Ytterligere satsing
Det er store variasjoner i arbeidet med brannsikkerhet mot risikoutsatte grupper i kommunene, men nå har mange kommuner gjennom Brannløftet fått midler til å starte opp eller forsterke samarbeid, system og rutiner.

DSB har fått midler til å utrede tiltak som skal bidra å implementere veilederen slik at flere kommuner etablerer tverrsektorielt samarbeid om de risikoutsatte gruppene. Det skal også utvikles opplæringsmateriell og verktøy som kan brukes av brann- og redningsvesenet.  

– Det er gledelig at så mange kommuner har søkt og fått innvilget støtte fra Brannløftet. Oppstart og utvikling av samarbeid vil kunne bety at det må gjøres en ekstrainnsats i en periode, og med tilskuddsmidler fra Brannløftet vil det for mange kommuner være lettere å sette i gang et større arbeid., sier seniorrådgiver Barbro Hatlevoll i enhet for forebygging i DSB.