Årsaken til at plan- og bygningsloven ble omskrevet var blant annet EØS-avtalen. Arbeidene med oversettelse fra de krav som stilles innen EØS-området foregikk i flere år før man kunne la selve lovteksten gå i trykken. Det er meget interessant å lese en artikkel (konsulentfirmaers rolle kontra brannvesenet) hvor ordlyden i en lovtekst er av meget stor betydning for utfallet av hvordan man kan vurdere en sak.
I høringsutkastet som i sin tid ble skrevet for den nye plan- og bygningsloven var utgangspunktet for arbeidene basisdokumentet «Safety in case of fire». Det utdyper hva som bør forskriftsfestes i de enkelte land og som tilfredsstiller Byggevaredirektivet fra EU. Dette må vi også i Norge forholde oss aktivt til, som en følge av EØS-avtalen.
§ 1 -1 Forskriftens virkeområde:
Forskriften er gitt til gjennomføring og utfylling av bestemmelsene i plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 nr 77 og for gjennomføring av Norges forpliktelser etter EØS-avtalen for krav til bygg- verk og produkter til byggverk.
Ved utforming av de nye tekniske forskrifter fra 1997 ble selve ordlyden endret i forhold til oversettelsen. Dette gjelder spesielt forskriftens §21 som overbrannmester Asser Hiort Dale viser til i sin artikkel. I oversettelsen står det: «Analyse og/eller beregning skal simulere brannforløp og angi nødvendige sikkerhetsmarginer for de mest ugunstige forhold som kan inntre ved bruk av byggverket.»
Det er meget stor variasjon i den vurdering som blir lagt til grunn når en lovtekst bli r vedtatt uten at ordet – mest – er på plass. Dette ordet alene skapte debatt allerede under konferansen – Brannvern i bygninger-, 11.-13. mars 1995 på Gol.
Det er mulig, og sannsynlig at man i ettertid ville kunne unngått en rekke debatter om tiltak, forskriftskrav, brannklasse og risikoklasse, hvor man kompenserer seg frem til ingenting, dersom ordet mest var blitt stående i forskriftsteksten.
Overbrannmester Hiort Dale skriver i sin artikkel: « Når ‘Lovmakerne’ selv (dersom jeg har oppfattet loven riktig), kan motsi sin egen lovtekst slik som gjort i denne saken, føler jeg å ha mistet den trygge plattformen jeg trodde vi hadde.»
Det er nok dessverre blitt slik at «lovmakerne» selv har en del hensyn å ta som gjerne ikke faller sammen med de faktiske oppgaver de er satt til å løse. Dette kan være av både økonomisk og politisk karakter. Et i mine øyne meget interessant spørsmål som stilles i artikkelen er ansvar. Hvem står ansvarlig når noe går galt? Det er forskriftsmakerne selv som «giemte» ordet – mest – i teknisk forskrift § 21.
§ 21 Dokumentasjon ved brann
Forskriftene sier at oppfyllelse av kravene til sikkerhet ved brann kan dokumenteres på to måter, enten:
– ved at byggverket utføres i samsvar med preaksepterte løsninger, eller
– ved analyse og/eller beregninger som dokumenterer at sikkerheten mot branner tilfredsstillende.
Analyse og/eller beregning skal simulere brannforløp og angi nødvendige sikkerhetsmarginer for de (mest) ugunstige forhold, som kan inntre ved bruk av byggverket. Det skal dokumenteres at anvendt analyseberegningsmetode er egnet til formålet og at dimensjonerende brannbelastning fremkommer ved anerkjente dokumenterbare metoder.
Publisert: 07-12-1999
COMMENTS