Denne gangen er det ønskelig å sette fokus på brannbegrensende tiltak og det lovverket som regulerer Riksantikvarens inngripen i pålegg om slike tiltak i verneverdige og fredete bygninger. Artikkelen vil også ta for seg Riksantikvarens relativt ukjente arbeid med utvikling og tilpasning av tekniske sikringstiltak, og hva som er gjort for å fullsikre Norges stavkirker.
Lover og forskrifter
I lov om brannvern, kap. 4 vedr. brannsyn og sikringstiltak framgår det at brannsjefen eller kvalifisert personell skal utføre brannteknisk inspeksjon (brannsyn) av bl.a. bygninger som har «kulturhistorisk eller lignende samfunnsmessig verdi», såkalte 22d-bygninger. Dette kan være automatisk fredete bygninger, bygninger som er vedtaksfredet eller administrativt fredet, som er en del av spesialområde for bevaring eller såkalt verneverdig, dvs. bygninger som har lokal, nasjonal og/eller global verdi.
I forskrift om brannforebyggende tiltak og brannsyn (FOBTOB) plasseres ansvaret for brannsikkerheten uforbeholdent hos brannobjektets eier. Ofte pålegges eier av en 22d-bygning tiltak som er motstridende til kulturminneloven (KML); dvs at «ingen må – uten at det er lovlig etter §8 – sette i gang tiltak som er egnet til å skade, ødelegge, grave ut, flytte, forandre, tildekke, skjule eller på annen måte utilbørlig skjemme automatisk fredet kulturminne eller framkalle fare for at dette kan skje». Etter kulturminnelovens §8 kan det gis tillatelse til inngrep, evt. på bestemte vilkår. Søknad om slik tillatelse skal stiles til Fylkeskommunen. Vedtak om evt. tillatelse til inngrep fattes av Riksantikvaren der dette gjelder kirker, klostre og andre kirkelige anlegg, borger og festninger, byanlegg og rester av slike og stående bygninger av alle slag.
Til tillatelse kan det knyttes spesielle vilkår til f.eks. branninstallasjon. Installasjon av brannsikringstiltak vil altså kunne være en «særlig grunn» for dispensasjon fra loven.
I de tilfeller der det kan oppstå motstrid mellom to lover, følger det av det såkalte rettskildeprinsippet om lex specialis, at spesiell lov går foran mer generell lov. Av dette trekker kulturminneforvaltningen den konklusjonen at kulturminneloven vil være den spesielle loven som går foran brannvernloven. Dette innebærer at brannvernet ved utøving av myndighet etter brannloven ikke kan gi pålegg som strider mot vedtak fattet i eller i medhold av kulturminneloven. Det må søkes om spesiell tillatelse eller dispensasjon. Ved installasjon av brannvernutstyr i bygninger av kulturhistorisk verdi plikter brannvernforvaltningen å sørge for at disse verdiene ivaretas på mest mulig skånsom måte. Dette innebærer at kulturminnemyndighetene må kontaktes i slike tilfeller.
DBE og Riksantikvaren har hatt et utmerket samarbeid i mange år. Mange mulige konflikter mellom kulturminneinteresser og brannvernforvaltningen er gjennom dialog mellom direktoratene og lokale myndigheter løst på i utgangspunktet utradisjonelle måter. Vi tillater oss å gjenta at bokstavelig lovforståelse er ikke alltid det viktigste, men at de brukes med forstand. Det finns alltid mer enn en løsning på et problem, også innenfor brannvern.
Optimal sikkerhet med minimale inngrep og skader
Hovedmålet for RAs brannsikringsarbeid, optimal sikkerhet med minimale inngrep og skader, er ufravikelig. Det er de verdier bygningen representerer som skal sikres. Personsikring er en tilleggseffekt som normalt ikke vil komme i konflikt med dette.
Eventuelle tekniske tiltak skal tilpasses bygningen og aldri omvendt. Fysiske ødeleggelser og skader som følge av installasjoner, dårlige løsninger, slitasje, tilsiktet og utilsiktet utløsning etc. skal begrenses til et absolutt minimum.
Det er teknisk og isolert sett meget lett å sikre en stavkirke. Vi kan bygge et vernebygg for eksempel, fullsprinkle og la kirken langsomt gå til grunne av helt andre årsaker enn innbrudd og brann. Den tanken er bl.a. lansert av turister fra fjerntliggende land som iblant lurer på hvor vi gjør av stavkirkene om vinteren. Kulturminneforvaltningen har da også gjennom vernebygget på Hamar vist at dette lar seg gjøre, dog ikke i for å sikre den typen bygninger vi her har ansvaret for. Det er meget vanskelig å sikre en stavkirke uten at det samtidig skader, skjemmer ut eller koster ekstremt mye.
Som omtalt tidligere er et vesentlig punkt i Riksantikvarens strategi det klare skillet mellom brannforebyggende og brannbegrensende tiltak. For uerstattelige verdier er det å unngå brann helt avgjørende. I alt brannvernarbeid i Riksantikvarens regi blir derfor de forebyggende tiltakene viet svært stor oppmerksomhet. De brannbegrensende tiltakene er ofte svært kostnadskrevende. Hvert enkelt av disse tiltakene må derfor hele tiden vurderes nøye i forhold til kost/nytteeffekt og i hvilken grad tiltaket i seg selv er ødeleggende for verneobjektet.
For å kunne lage en liste over relevante tiltak må brannårsakene sammenholdes med stedlige forhold som praktiske og tekniske muligheter og begrensninger, brannvesenets muligheter for innsats, utstyr, bemanning, vannforsyning og framkomstmuligheter. Mulige brannårsaker kan som nevnt oftest takles med brannforebyggende tiltak. I Riksantikvarens arbeid med brannsikring har det i tillegg vært helt nødvendig å utvikle og tilpasse både forebyggende og brannbegrensende tekniske sikringstiltak.
Strakssikring- en redningsaksjon
I perioden fra siste verdenskrig og fram til 1992 var det i Norge i gjennomsnitt brann i én kirke i året, med lynnedslag som den sannsynligste brannårsaken. I perioden 1992-94 endret dette bildet seg. Av 37 kirkebranner i dette tidsrommet, var 30 påtent. Blant disse var Fantoft stavkirke. Dette ga startsignalet for et intensivert sikringsprogram som har gitt Riksantikvaren anledning til å gå i dybden med hensyn til tilpasset teknologi for verneverdige bygninger.
Da de første midlene ble bevilget, var tiden knapp. Vi hadde 28 stavkirker igjen – og ikke én å miste. Selv om Riksantikvaren hadde hatt brannsikring på programmet i mange år før 1992, ville man stå i fare for å gjør mer skade enn gavn ved å sette i gang et storstilt sikringsprogram uten nok ressurser, med for begrenset erfaring og med tilgjengelig teknologi som bare delvis var tilpasset de utfordringene vi sto overfor. Skader som følge av tidligere brannvernarbeid med stavkirkene var registrert fra først på 80-tallet. Indirekte skader var tildels mange og store, som følge av vann, sopp, lyn, nestenbrann etc. Direkte skader av brannvern var ikke dokumentert, så som slag, stifting, tråkk, klatring, utprøving, tilsyn og hulltaking. Levetiden for tekniske anlegg er mellom ti og 50 år, dvs at direkte skader må forventes å inntreffe ganske ofte.
Tiltakspakke
Strakstiltakene måtte være tiltak som var enkle å installere og som ikke kom i konflikt med Riksantikvarens selvpålagte hovedmål. Fortsatt brannsikring måtte forebygge skader som de vi hadde sett. Alternative tiltak som begrenset eller unngikk installasjoner på/i brannobjektet ble tilstrebet. Minimalt med automatikk og kompleksitet ble et mål.
Det ble utført en sikkerhetsrangering av de ulike kirkelokalitetene. Ut fra denne ble det foretatt en redningsaksjon som omfattet de mest utsatte kirkene. I løpet av kort tid ble disse utstyrt med trådløs røykdeteksjon samt enkel innbruddsalarm innvendig og med egenutviklet utvendig brannpost med samme slagkraft og kapasitet som brannvesenets egne utvendig.
Der det var umulig å skaffe vann (?), ble kirkene utstyrt med såkalte mobile minibrannstasjoner med egen vannforsyning i tank av fiberduk, trykkforsterkningspumpe, alarmsentraler/alarmhorn og brannslange. Utstyret ble plassert i vanlige stålcontainere uten videre modifisering med hensyn til utseende. En tilsiktet bieffekt av dette har vært at utseendet opprørte lokalbefolkning og myndigheter så mye at alle resterende kirker unntatt én iverksatte arbeidet med egen vannforsyning ganske snart. Parallelt med dette arbeidet startet fokuseringen på holdninger og gjennomføringen av enkle forebyggende tiltak.
Med denne tiltakspakken ble sikkerhetsnivået i gjennomsnitt hevet fra tilnærmet 0 til +/- 70% for en relativt lav kostnad.
Konsept- og teknologiutvikling Konsept- og teknologiutvikling har vært en viktig del av Riksantikvarens sikringsprogram. Stavkirkene består for en stor del av 800 år gammelt skjørt trevirke, som dessuten representerer et unikt forskningsmateriale i internasjonal sammenheng. Både under planleggings-, installasjons- og vedlikeholdsfasen må hensynet til selve bygningen veie svært tungt. Mange av kirkene er i tillegg innvendig dekorert med maling som ikke tåler vann. Det har derfor vært, og er et overordnet mål å finne fram til løsninger som ivaretar interiør og dekor på best mulig måte.
Synlige installasjoner forringer bygningens estetiske kvaliteter. Løsninger med færrest mulig installasjoner – eller sikring uten installasjoner på/i bygningen i det hele tatt – har derfor hele tiden vært gjenstand for diskusjoner og utprøving. Sikringskonsept best mulig tilpasset hver enkelt kirke er utviklet i samarbeid med ekstern ekspertise og gjennom erfaring med eksisterende anlegg, teoretiske modeller og praktisk utprøving av ny teknologi. Produkter som til enhver tid finnes på markedet er benyttet i utradisjonelle sammenhenger.
Brannrisikoen takles altså med tre uavhengige systemer:
- Forebyggende tiltak hindrer at brann oppstå
- Detektortilkalt personell slokker og redder verdier
- Automatisk slokking slokker eller kontrollerer brann
Resultater
Ved avslutningen av prosjektet er status følgende:
Grunnleggende prinsipper.
Dette er prinsipper som gjennomgående er fulgt under hele prosjektperioden ut fra en totalvurdering av sikkerhet og effekt av tiltakene. El-installasjoner begrenses til et minimum for å begrense faren for lynnedslag. Lynvern ses i sammenheng med andre tiltak og sløyfes dersom faren for nedslag er liten eller branntilløp som følge av dette kan takles på annen måte. Brann detekteres med tidligrøyk- detektorer fordi disse gir høy effektiv følsomhet, få uønskede alarmer, er estetisk ideelle, krever lite installasjon og ingen ledere som kan gi overslag. De detekterer i tillegg alle branntyper tidsnok – inne såvel som ute. To-signalavhengighet praktiseres for økt pålitelighet. Som tidligere nevnt er store effektive brannslanger som lokale frivillige har øvd på meget viktig. Som oftest er situasjonen for denne typen bygninger slik at brannvesenets innsatstid er lang og innsatsmulighetene begrenset.
Konvensjonelle systemer:
Langt de fleste av våre brannobjekter er sikret med konvensjonelle systemer. Selvutløsende tørt sprinkleranlegg benyttes inne der risiko for skader ved utløsning er begrenset, og i svalgang og raft ute. Fasadene over raft beskyttes med deluge, utløst manuelt eller av nedenforliggende selvutløst sprinkler.
Lavtrykks vanntåke:
Vanntåke er benyttet i kirker med vannløselig limfargedekor og /eller der kirken av ulike årsaker med stor sannsynlighet tar skade av tunge installasjoner og systemer som bruker større mengder vann. 5 stavkirker er sikret med lavimpuls vanntåke med el.-uavhengig pneumatisk utløsersystem (PVDL). El-uavhengighet har vært et krav som er blitt stilt gjennomgående for å øke sikkerheten. Konseptet med lavimpuls vanntåke ble utviklet spesielt for stavkirkene i samarbeid med ekstern rådgiver og leverandør. Før de fem pilotanleggene ble installert, ble konseptet testet i fullskalamodell av Reinli stavkirke. Anlegget er senere testet i Reinli etter installasjon for å avdekke svakheter og muliggjøre forenklinger.
Høy impuls vanntåke (el. vanntåke med høykapasitetsdyser):
4 stavkirker er sikret med eget konsept basert på bruk av høy impuls vanntåke i spesielt sårbare soner med vannløselig dekor. Vanntåken er brukt strategisk, med back-up av konvensjonell sprinkler (selvutløsende) på loft og i mer «robuste» rom som sakristi og våpenhus. Også her aktiveres de automatiske delene av anlegget av PVDL. Kirkene er utvendig sikret med sprinkler- deluge aktivert av PVDL. Høy impulsanlegget er testet med full utløsning inne i en av kirkene etter installasjon. Dette har gitt oss verdifull informasjon om svake punkter og vannfordeling.
Tåkeskuddkanoner
I stavkirke er sikret utvendig med 4 store tåkeskuddkanoner, de eneste i sitt slag i verden. Anlegget blir PVDL-utløst. Dette er et ledd i virkeliggjøringen av visjonen om den installasjonsløse bygning. Det finns andre steder i verden (Japan) der man har forsøkt det samme. Produktet er utviklet fra A-Å, med utgangspunkt i tåkeskuddgeværer brukt mot bilbranner på tyske motorveier. Konseptet har interessante utviklingsmuligheter og et klart forbedringspotensiale.
Minibrannstasjon.
1 stavkirke er fortsatt sikret uten egen vannforsyning. Den har likevel fått installert høy impuls vanntåke (forenklet) inne og sprinkler (selvutløsende for å spare vann) ute. Systemet forsynes av og styres fra minibrannstasjon, 15 m3, med egen vanntank, pumpe, brannslange, sprinklersentral, «sentral» (trykkflasker) for HI-fog, alarmsentral for brann og innbrudd, utvendig signalhorn og sentralutstyr (monitor og overføring til vaktsentral) for videoovervåkingsanlegg. Så vidt vi vet er dette den eneste komplette flyttbare minibrannstasjon i verden. Konseptet er rimelig og kompakt, og er et eksempel til etterfølgelse. Det er bare én ulempe: Eierne er fornøyde, og det vil sannsynligvis gå lang tid før vi oppnår målet om egen vannforsyning ved denne kirken.
Ikke-ledende rør.
En stavkirke er sikret med konvensjonelt sprinklersystem i ikke-ledende glassfiberarmerte epoxyrør. Dette var ledd i utprøving av ikke-ledende rør for å unngå installasjon av lynvernanlegg og samtidig minske risikoen for lynnedslag. Forsøket er interessant, men har vært mer komplisert enn antatt, bl.a. pga manglende standard komponenter for bend, avgreninger etc. Rør og deler ble testet i forhold til brannmotstand bl.a. i Riksantikvarens regi. Resultatet er blitt bra til slutt. Også her aktiveres anlegget pneumatisk. Rørsystemet er så vidt vi vet tidligere kun brukt offshore, der vi også på andre områder har hentet impulser til nytenkning.
Sjøvann
Grip er et bitte lite øysamfunn ytterst i havgapet vest for Kristiansund. Øya ble fraflyttet på 1980-tallet, og beboes nå bare om sommeren. Grip stavkirke ligger midt i tettbebyggelsen, omgitt av til dels gamle trehus på alle kanter. Da kirken skulle sikres ble det nødvendig å sikre hele tettbebyggelsen samtidig. Med vann på alle kanter, var likevel tilstrekkelig vannforsyning en utfordring. Øya er nå utstyrt med tre brannposter som forsynes med sjøvann fra egen pumpe. Pumpa drives av strøm fra solcellepaneler, og testes en gang hver måned året rundt.
Andre slokkemiddel
Jeg har i denne sammenhengen bevisst utelatt forsøk med andre typer slokkemiddel enn vann. Ikke fordi disse er uprøvd av Riksantikvaren. Det er foretatt flere tester både i vår og andres regi, der vi har lagt premisser for utprøvingen. Inert aerosol ble f.eks. en stund forventet å kunne bli løsningen på mange av de utfordringene vi sto overfor, ikke minst fordi dette er autonome systemer som fungerer helt uavhengig av vannforsyning. Slik vi ser det er det fortsatt et stykke igjen før produktet er godt nok til vårt bruk.
Pålitelighet og brukerterskel
Både mennesker og tekniske anlegg svikter i et sikkerhetssystem. Vår erfaring er at majoriteten av de feil som forårsaker f.eks. utilsiktet utløsning skyldes menneskelig svikt, og like ofte på profesjonelt plan som hos andre. Det organisatoriske som informasjon, øvelse, oppfølging og oppdateringer ved endringer er viktigst å vedlikeholde. Økt kompleksitet minsker sikkerheten oftere enn den hever denne. «Appropriate technology» tilpasset stedet med tilhørende teknisk ekspertise er ikke noe som bare er aktuelt i land som ligger langt bak oss i teknologisk utvikling.
Riksantikvaren har et overordnet ansvar for brannsikkerheten ved stavkirkene. Det er utarbeidet et eget drifts- og vedlikeholdssystem som skal ivareta en samling tekniske og organisatoriske sikringstiltak som må vedlikeholdes. En fortløpende feil- og tilstandsrapportering skal gi oss muligheter til å avdekke svake punkter innenfor sikringssystemet. Tilsyns- og driftserfaring skal bidra til en stadig og nødvendig raffinering av sikringskonseptet.
Oppgradering og forenkling
Riksantikvarens sikringsprosjekt går nå over i en drifts-, vedlikeholds- og oppgraderingsfase. Basert på de erfaringer vi har tilegnet oss gjennom prosjektet, vil noen av målene framover være foredling og forenkling. Dette både for å redusere vedlikeholdskostnader, og for å vedlikeholde allerede opparbeidet kunnskap. Vi vil dessuten kunne bistå kulturminnevernet med råd om enda bedre og mer egnede løsninger for og svar på våre spesielle utfordringer. Det er allerede tatt flere skritt i denne retningen. Ett av disse er utprøving av en såkalt kompaktalarm. Denne bygger på velkjent bil- og båtalarmteknologi, og har vært testet under ulike forhold. Riksantikvaren har etter prøveperioden kjøpt inn en modell primært til bruk som krisetiltak i en kortere periode der alarmsystemet i ett av våre objekter av en eller annen grunn skulle svikte. For leverandører og andre i markedet burde den representere et produkt med utviklingsmuligheter og stort potensiale for annerledes bruk.
For oss representerer den forenkling og enda et skritt nærmere visjonen om det installasjonsløse sikringsobjektet.
Publisert: 06-01-1999
COMMENTS