Oslo får det absolutte første eksemplar av denne generasjon brannbuss. Bussen er den første som er bygd på et Volvo B12M chassis. Fem busser er bygd tidligere, men de er bygget på et B10 chassis. Det vil si at Oslo sin bil er 90 cm. lengre enn det som er utprøvd tidligere. De fem første bussene er levert ulike steder i Sverige. Ved førsteinntrykk er det ikke så store forskjell på en brannbuss og en tradisjonell brannbil. Det første man legger merke til er en enorm stor plass i kabinen. Som et av mannskapene på Hovedstasjonene utrykte seg: ”det er så mye luft her”. Selv om det er fint med romslig plass og ståhøyde til påkledning osv. kunne vel noe av denne plassen vært bedre utnyttet.
Den romslige kabinen har plass til fire stoler med røykdykkerapparat i kjøreretningen. Enkelte brannfolk vil sikkert også sette pris på den lave innstigningshøyden. Dette skyldes at motoren er liggende og midt montert mellom rammevangene. Fordelene ved det er fin vektfordelig som skal gi bra veigrep, god stabilitet og gode kjøreegenskaper. Et annet pluss ved å ikke sitte oppe på motorkassa er at bussen er støysvak. Rammen som er sveiset i fagverkskonstruksjon er gjort i rustfritt stål, mens karosseriet er gjort i aluminium.
Utstyret
Det er mye fint utstyr på den nye bussen, men ingen ting er vel særegent for denne generasjon brannbil. Alt lar seg også montere på en tradisjonell lastebil. Av utstyr som kan nevnes er skjærslokkeren (se egen omtale annet sted i bladet). Vannvarmer for saneringsdusj. Skyvestige som ligger inne i bilen, oppe på vann- og skumtanken. Vann kan taes ut både foran og bak på bussen. I tillegg er det montert mellomtrykk på venstre side. Hydraulisk senkbar lensepumpe med stor kapasitet, 2600 liter pr. min. Denne kan også brukes til føding fra åpent vann. Aggregat på 6000 watt, det også hydraulisk drevet. Siden alt utstyret er hydraulisk drevet går motoren på et konstant turtall. Under belastning vil det si ca. 1150 omdr.
Svekket beredskap?
Det er sjelden liten glede å spore hos mannskapene på Hovedstasjonen i forbindelse med den nye bussen. Som regel gleder mannskapene seg til det kommer nytt materiell, denne gangen er det med litt blandede følelser. To av grunnene til at mannskapene er avventende til den nye bussen er at det medfører nedleggelse av bil 92, og størrelsen (les fremkommeligheten) på det nye konseptet. Bil 92 er en kombinert kjemikalie- og røykdykkerbil. Den er bemannet med fem personer, en røykdykkerleder og fire mannskaper. Den har Hovedstasjonen som sitt primære område, men dekker også resten av byen ved behov. Den er også en del av styrken utenfor Oslo ved farlig gods uhell. Denne tjenesten skal nå i all hovedsak over til bil 62 som står på Bryn brannstasjon.
Fremkommeligheten blir nok det mest interessante, eller sagt på en annen måte den største utfordringen. Når det gjelder bakkeklaring er ikke den redusert kontra en lastebil med dobbelt førerhus. Lengden kan nok bli største hindringen for sjåførene, når bussen skal rundt trange gatehjørner med parkert biler, trafikklys, skilt, fartshindrende tiltak, gatetun og brøytekanter. Alle sjåfører på bussen skal godkjennes etter en del øvelseskjøring. Det er ikke tilstrekkelig med mange års kjøreerfaring fra tradisjonell brannbil. Bussen krever en annen kjørestil, og en må tenke litt lengre fremover enn det man kanskje tidligere har gjort.
I og med at Oslo har vært så tidlig ute med å bestille denne type brannbil må en vel si at dette fortsatt er en prototype. Hvilke utfordringer det vil medføre vil tiden vise…
Fakta:
fabrikat: Volvo
påbygger: Swedish Firebus AB, Arvika
totalvekt: ca. 17 tonn
chassis: B12M
motor: Volvo DH 12 med 340 hk. godkjent Euro 3
gear: automat m. innbygget retarder
bredde: 255 cm.
lengde: 950 cm.
høyde: 320 cm. m. aircondition
pris: ca. 3 mill. SEK.
vanntank: 2400 liter
skumvæske: 400 liter
pumpe: hydraulisk 3000 l. pr./min.
lensepumpe: hydraulisk 2400 l. pr./min.
aggregat: hydraulisk 6 kW.
Publisert: 05-12-2002
COMMENTS