«MINST 50 HUS ER TATT I ET SKRED» 

Katastrofemeldingen som gikk ut til mange beredskapsaktører natten til 30. desember var ikke til å misforstå. Det alvorlige kvikkleireskredet hadde tatt mange hus i natten og dette var starten på en meget krevende hendelse for mange. 

Anders Raaer,
Tidsskriftet Brannmannen 

Vi møter brannkonstabel Inge Myhrer og innsatslederne Ingarth Andersen og Kenneth Wangen fra Nedre Romerike brann- og redningsvesen IKS (NRBR) som var noen av de mange som var i innsats ved denne hendelsen. 

AKUTTFASEN FRA CA. KLOKKA 04:00 TIL 11:00  

Inge Myhrer er fagansvarlig USAR i NRBR. Han forteller: 

• Vi ble vekket på Skedsmo brannstasjon litt over klokka 4 natt til onsdag 30. desember. Det kom flere utvarslinger etter hverandre og meldingen var «naturhendelse skred» på flere adresser i Ask, Gjerdrum. Etter å ha brukt veldig mye tid både privat og i jobb på studering og undervisning i redning, spesielt rettet mot kvikkleire, er jeg godt kjent med de store forekomstene rundt Ask. Da jeg hørte meldingen første gang var jeg 99 prosent sikker på at dette var et kvikkeleireskred. Da vi kom oss av gårde med T2-1 kom det flere meldinger om at mange hus var tatt. I bilen var vi 100 prosent sikre på at dette dreide seg om et kvikkleireskred med stort omfang. Appen Varsom Regobs ble tatt fram på telefonen for at alle i bilen skulle være klar over hva vi kjørte mot, en sentrumskjerne der mange hus var tatt av kvikkleireskred i et område omringet av kvikkleire. 

Utrykningsleder på T2-1, Martin, og Inge var også noen av de første på kvikkleireskredet i Sørum i 2016. Nå satt de foran i samme bil på vei til sitt andre kvikkleireskred.  

• Vi hadde en anelse av kjennskap til det vi kjørte inn mot, og det ble trykket på den store knappen tidlig takket være Martin. Geoteknikere, geologer, Oslo Brann- og redningsetat (OBRE), hundepatruljen samt flere ressurser ble bestilt i tidlig fase. Det ble snakket veldig bra i bilen slik at alle satt med samme inntrykk av det som kunne møte oss. Sikkerhetsavstander og risikoreduserende tiltak ble poengtert. Det snødde veldig tett denne natta og det var kjelkeføre på RV 120 mot Gjerdrum. Litt før Ask ble vi møtt av en haug av leirmasser i lysene på brannbilen. Den mørke veggen krysset veien i sakte tempo og den var høy. Vi hadde da en formening om at vi var på motsatt side av skredkant, men vi var ikke sikre. Vi rygget tilbake ca. 500 meter og sperret veien. Martin gav beskjed til alle andre enheter om at de måtte kjøre rundt via Kløfta. Christoffer og jeg evakuerte alle hus innover i Åsmyrgata. Vi løp rett over jordene kun i lyset fra hjelmlyktene og hørte det knaste og braket i trær som ble dratt over ende litt lengre ned. Vi forsøkte å være så rolige vi bare kunne og forklarte folk som sto i undertøyet at de måtte sette på seg gode klær og sette kursen sørover mot Skedsmokorset til fots eller i bil så fort som mulig. En politipatrulje ankom og bisto med å evakuere hus i Åsmyrsvingen. Etter evakueringen var gjennomført ble sperringen flyttet enda lengre sør og bemannet av politiet. T2-1 satte kursen mot Ask via Kløfta.  

ANKOMST ASK, GJERDRUM 

På veien opp fikk de mye info over sambandet og det store omfanget ble bekreftet gang på gang.  

• Vi stoppet litt ved en busstopp i Ask, hvor det var oppstilling av mange ressurser. Der fikk vi beskjed om at vi var ønsket videre fram mot Gjerdrum bo og behandling og satte kursen mot skredet. Vi skulle til å stoppe litt før det, men før vi fikk stoppet så datt det ned en Sea King på jordet rett ved siden av veien. Ut kom en far med guttungen i armene, iskald og kun iført undertøy med mor kom rett bak. Du ser i øya på folk når de er ordentlig redde, og det var de. Vi satte dem inn i T2-1 som var varm og god. Guttungen fikk en Bjørnis og alle fikk betryggende ord fulgt opp av empatiske blikk fra stødige brannmenn.  

Flere ganger ble det på samme måte tatt imot evakuerte og skadde som med jevne mellomrom ankom med Sea King etter å ha blitt reddet ut av gropa. Disse ble tatt hånd om og plassert i varme biler før de ble sendt videre med ambulanse.  

• Vi satte på oss redningsvester og samlet oss bak en av bilene. Det ble besluttet at alle hus og leiligheter i Nystuen og etter hvert Nystulia skulle evakueres, sammen med noen gater lengre nord. Det hadde også ankommet en redningsbil fra OBRE samtidig som vi sto og planla videre innsats, og det var godt å høre stemmen til en god og kjent kollega, Trond Ringstad. Eirik og jeg fra T2-1 koblet sammen med Trond mannskap fra OBRE og fikk i oppgave å starte med evakuering av hus i Nystugutua og Ingelsstuhagan. Vi skilte lag en liten stund for å være så effektive som mulig. Underveis meldte vi kritisk info og behov inn til Martin. Vi var hans øyne ute i evakueringsområdet. Gatene tok snart slutt og vi så vi rett ned på husene nord i Nystulia. Her var det mye mennesker ute og vi banet oss vei i snøen ned skråningen til de, og ga de beskjed om å trekke opp til hovedveien med det samme. Etter hvert som vi fikk sendt av gårde alle som var ute skjønte vi at vi måtte prioritere husene lengst sør i Nystulia mot skredkanten, det var der det hastet mest. Vi samlet oss med gutta fra OBRE igjen og la en ny plan.  

Mål var livreddende innsats. Taktisk plan gikk ut på å lage lyd, bryte opp alle dører, gjennomsøke alle boenheter og evakuere beboere.  

• Vi ble enige om at ved minste antydning til sprekk, bevegelse eller lyd skulle vi komme oss ut av husene og løpe nordover alt vi klarte uten å se bak oss. Alle var også enige om at beste tiltak for å minske risikoen var å oppholde seg der så kort tid som mulig og jobbe raskt. Gangveien midt i Nystulia ble brukt som grensen mellom «trygt» og «ikke trygt». All innsats på andre siden av denne gangveien var frivillig. Alle nikket bekreftende til hverandre. Sea Kingen skulle hovre rett over skredkanten et lite øyeblikk slik at vi fikk et inntrykk av hvor den var. Eventuell videre skredutvikling sett fra lufta skulle meldes i SAR–kanalen. Vi delte oss igjen og tok hver vår side av bebyggelsen sør i Nystulia. Vi brøyt opp døra i første boligen og valset inn på soverommet til en godt voksen herremann. Han hadde tatt ut høreapparatet og lurte på hva vi sto der for. Vi skjønte nå at vi måtte inn på hvert et rom for å være sikre på at alle ble evakuert. Det bodde mye eldre mennesker der. Den voksne herremannen fikk beskjed om å få på seg varme klær og at han ble hentet om to minutter. I starten sto en utenfor mens den andre var inne og søkte, men vi skjønte at dette tok for lang tid så vi delte oss og tok hver våre boenheter. Raskt inn, gjennomsøke og raskt ut. De vi fant i sine hjem ble eskortert på andre siden av gangveien i påvente av å bli hentet. Vi kommuniserte behov for biler til å hente evakuerte og lagde et evakueringspunkt på et sikrere sted litt lengre nord.  

Det ble i denne innsatsen evakuert mange ut fra boenhetene i Nystulia. Mange var gamle, noen satt i rullestol, andre var dårlige til beins.  

• Veiene var borte og vi måtte dra og bære de gjennom snøhauger og ned skråninger. Mens vi holdt på sør i Nystulia holdt noen på med samme evakuering nederst i Nystuen, helt på raskanten. Mange ga veldig mye denne morgenen, og det utgjorde en forskjell. Jeg tror alle syns det var veldig greit da vi kunne konstatere at vi hadde kontroll på alle husene sør for gangvegen, og trakk oss ut. Selv om store deler av innsatsen bød på mye risiko vil jeg si at jeg hele tiden hadde en god magefølelse på det vi gjorde. Vi hadde gjort oss opp noen tanker om risikobildet vi sto foran, og vi hadde gjort de tiltak vi kunne gjøre for å redusere det. Jeg tror også at en suksessfaktor i denne spesielle og risikofylte innsatsen var at vi var få mannskap i få grupper. Med et slikt oppsett er det enklere å ha kontroll både på mannskap og på hva som er avsøkt og ikke. 

Etter dette trakk de opp til sine ledere for å tegne inn i kart og forklare hva som var klarert. Etter en liten samling oppe ved hovedveien ble det besluttet at ved hjelp av flere skulle de klarere absolutt alle boenheter nord for gangveien i Nystulia og Viervangen. Dette ble gjennomført ved å ta seg inn i alle boenheter og søke gjennom. De trakk ut av området så snart alle boenheter her var klarert. Inge var med Martin på statusmøte i ILKO på kulturhuset ca. kl 1100. Etter dette ble T2-1 dimittert og satte kursen tilbake mot Skedsmo brannstasjon.  

 Brannkonstabel Inge Myhrer ( til høyre) og innsatslederne Ingarth Andersen og Kenneth Wangen fra Nedre Romerike brann- og redningsvesen IKS (NRBR) fikk alle sentrale rollen i hendelsen.

VISSTE HVILKE RISIKO INNSATS INNEBAR 

Ingarth Andersen var innsatsleder denne natten. Han er stasjonert på Lørenskog brannstasjon. 

• Klokka 04.05.45 kom utvarslingen om jordskred på Gjerdrum. Jeg satt umiddelbart kursen mot Gjerdrum, men fikk melding at RV 120 var borte og jeg måtte kjøre via Kløfta. T.2-1 meldte tidlig at dette er mye større enn Sørum-raset.  
  På vei til Ask begynte jeg å sideforflytte mannskaper, varsle vakthavende brannsjef, innkalle ekstra mannskaper og be om lederstøtte fra OBRE. Det kokte i 110-sentralen så jeg måtte gjøre en del grep selv og begynne ringe ansatte for å be dem iverksette mange ulike tiltak. Denne natten var det krevende kjøreforhold, det «kokte» på samband og i telefoner samtidig som jeg fokuserte på komme frem og ikke kjøre ut. Det var veldig krevende med mye samband og jeg husker godt jeg ble irritert på meg selv for ikke klare holde kontrollen på ulike samband. Da jeg begynte å nærme meg hørte jeg på samband at T.2-1 hadde fått ut 12 personer og satt kursen Ask via omveien. Mannskaper fra Øvre Romerike brann og redning (ØRBR) var på vei og jeg oppfattet at de også begynte å kalle inn mer ressurser. 

Ca. klokka 04.34 var han fremme på Ask i et fremskutt ILKO ved busstasjonen sammen med innsatsledere fra helse og politi. Fokuset ble umiddelbart å begynne å organisere det omfattende skadestedet. 

• Nå begynte ressurser fra NRBR, ØRBR, OBRE og politiets hundepatruljer å komme på plass. Jeg sendte raskt mannskapene inn mot raskanten med beskjed om livreddende evakuering. Utrykningsleder og jeg så hverandre rett inn i øynene på 10 meters avstand uten at vi sa noe, begge forsto at nå går vi i innsats med mannskaper og den risiko vi utsetter de for. Redningsmann Pål Kolbenstvedt fra OBRE ble med i ILKO som fagmann på kvikkleire. Fremme ved skredkanten var utrykningsleder som er i USAR–gruppa og en redningsmann fra OBRE som hadde kontakt med sin redningsleder i ILKO. Jeg visste at vår USAR–fagmann kom med T 2-1 og de ble også raskt sendt inn mot skredet.  

Innsatsleder politi ga han beskjed om å skaffe seg en NK/radiomann. Locus–kartet i kommandobilen ble brukt for å få en forståelse for hvor mange hus som var borte og hvor raskantet gikk. Så ble det bestemt at ILKO måtte rekognosere mot skadestedet.  

• Vi stoppet og snudde ved sykehjemmet hvor vi fikk info fra en av mannskapene. De hadde evakuert Holmen og Fjeldstad gård. Huset på Holmen gård er i dag borte. I ettertid har beboerne på Holmen fortalt at de hørte en sugelyd ved huset. Mens vi sto der landet Seaking rett ved siden av oss og vi ba om sykebiler til skadde. Først ble de skadde lempet inn i brannbiler, og en ble satt i sjåførsetet. Da skjønte jeg lite, hvordan skal de få kjørt disse noe sted når den skadde er sjåfør? På dette tidspunktet løp de første innsatsmannskapene rundt raskanten og evakuerte mennesker og dyr.   

De ble enige om å åpne herredshuset i sentrum for ILKO rundt klokka 06.00. Sektor 6 ble umiddelbart opprettet. Kommandobussen til OBRE ble rekvirert og tatt i bruk som fremskutt KO for sektorledermøtet, samband og logging.  

• I ILKO prøvde jeg å få tilbakemeldinger fra skredkanten om hvor langt vi var kommet med å redde ut flest mulig nærmest skredkanten. Vi kom ikke igjennom i nødnettet og ba sektorledere komme til ILKO for å avgi rapport.  

På dette tidspunktet hadde de prøvd å dele opp i tre sektorer, men mye var fortsatt uavklart med hvor mange som er tatt ut og hvor de hadde søkt. Samtidig var det utfordringer med 1000 griser som var uten strøm fordi man måtte sikre strømmen til sentrum av Ask og sør i bygda.  

• I denne fasen ble det jobbet det på spreng og jeg var helt avhengig av at mine mannskaper gjorde en god risikovurdering, og handlet selvstendig. Plutselig hørte jeg det ble ropt i radioen: det raser, det raser kom dere unna! En som skulle evakueres fra skredkanten ble dratt ut av huset mens huset raste bak dem. Jeg fikk raskt tilbakemelding om at det hadde gått bra, men det gjorde inntrykk.  

• De påfølgende dagene ble krevende med mye arbeid, planlegging og lite søvn. Hele operasjonen var veldig kompleks og krevende, men mange dyktige kolleger og samarbeidspartnere tro til og gjorde at situasjonen ikke ble verre til tross for de tragiske utfallene. Vel hjemme etter 73 timer på vakt var det godt å se familien, men pausen ble kortvarig og siden da gikk det i ett med USAR-aksjonen. Det var mange som gikk langt over det man kan forvente! Som IL brann er jeg lykkelig for at det gikk så bra som det gjorde! Hvorfor vi er så heldige eller gode får vi evaluere senere, sier Andersen. 
  

  Ingarth Andersen fra Nedre Romerike brann- og redningsvesen var første innsatsleder brann på stedet etter leirskredet. Han ga ordren om livreddende evakuering, en innsats han visste innebar en risiko (foto: Scanpix). 

SKAFFE RESSURSER 

Kenneth Wangen er brigadeleder NRBR med funksjon som innsatsleder Romerike. Kenneth forteller om sin rolle: 

• Da jeg ble innkalt til Lørenskog brannstasjon var ikke vakthavende stabssjef varslet. Jeg prioriterte kontakt med henne og begynte å føre inn det jeg visste om hendelsen i CIM. Vi avtalte at hun kontaktet brannsjefen på ØRBR og at vi skulle møtes på Jessheim brannstasjon for å sette stab så fort som mulig. Dit ankom jeg rundt 07:00.  
  Jeg lyttet til radioen på vei til Jessheim og frykten for å miste egne mannskaper var stor, sett fra mitt synspunkt. Den første timen gikk til å få oversikt, før vi fordelte oppgaver i ELS-staben. Jeg havnet i operasjon/plan, men vi var få folk og disse gikk litt i hverandre i begynnelsen. Vi fikk tidlig inntrykk av hvor stort dette var, og at ressursbehovet ville være enormt. Dagen gikk med til å skaffe utstyr til bruk i skredgropen, når det kunne åpnes for dette. Jeg hadde kontakt med flere entreprenører som på svært kort varsel kunne stille 30 gravemaskiner over 20 tonn, samt like mange lastebiler i tillegg til pumper, bulldoser, styroformplater osv. Sverige sendte alle operative USAR-team til norskegrensen. Jeg fikk ansvar for å ta imot teamet fra Gøteborg, og briefe dem om situasjonen. Disse viste seg å ha svært god kompetanse på kvikkleireskred, og sammen med Inge Myhrer fra USAR-gruppa i NRBR begynte vi å planlegge bakkeinnsatsen som ble igangsatt to dager senere.  

MEGET GODT SAMARBEID  

Resten av hendelsen rullerte Kenneth som innsatsleder i ILKO. Han har et stort ønske om å få lov til å sette fokus på samarbeidet mellom alle aktørene i rasområdet.  

• Etter et par dager fant både nødetatene, hjelpekorps, frivillige og andre hverandre på en svært god måte. Her jobbet politiet med etterretning. Etterretning fra KO og markeringer fra søkshundene i gropen ga til sammen den nødvendige informasjon for hvor graving i bygningsmassen skulle prioriteres. Dette førte raskt til funn fra USAR–mannskaper fra NRBR, Stor-Gøteborg, OBRE, Trøndelag brann- og redningstjeneste og Bergen brannvesen, mens droner overvåket sikkerheten ved raskanten. Støttefunksjonene er det bare å ta av seg hatten for, og et mer ryddig og oversiktlig depot skal man lete lenge etter. Frivillige sørget for mat, drikke, kaffe og kaker i ILKO. En liten gutt kom med foreldrene sine for å levere boller. Sånt varmer godt i sjela. Norsk Folkehjelp stilte med Ipader med kartplotting, samt trackere til alle mannskapene i gropa. Forsvaret stilte med brolegger, droner, flygeleder og vakter for å nevne noe. Drevne geologer fra NVE sørget for god risikovurdering til ILKO.  
• Det blir kanskje litt feil å trekke frem enkeltpersoner i dette store puslespillet, men vil likevel nevne Knut Halvorsen fra OBRE som en enorm kapasitet for samarbeid og tilrettelegging. ØRBR viste i tillegg at det faktisk er mulig å takle såpass store hendelser bare man finner hverandre og samarbeider.  

Kenneth sier det var en ny opplevelse å jobbe opp mot LRS og politiets stab. Veldig mange avgjørelser ble tatt videre dit, som vanligvis blir avgjort i ILKO.  

• Dette fungerte ganske bra, men det er ikke til å legge skjul på at dette var utfordrende til tider. Dette bør trenes på like ofte som PLIVO etter min mening.  

• Kvikkleireskred er kanskje noe av det mest utfordrende skadestedet vi kan komme til. Det er uforutsigbart og faren for nye skred er overhengende. Skredet ble i tillegg utløst midt på natta i tett snødrev. Det å evakuere hus og lete etter savnede i et sånt miljø over lengre tid er svært krevende for alle involverte. En av kollegaene våre hadde også to av sine nærmeste savnet. Kollegastøttegruppene til flere brannvesen har vært involvert i ettertid, med oppfølging av mannskaper. Det er både lov og naturlig å være preget etter en sånn hendelse som dette. Nå er det viktig å trekke lærdom og forberede seg til neste skred. Jeg tror dessverre dette kan skje et eller annet sted i landet vårt igjen, sier Wangen. 

Etter et par dager fant både nødetatene, hjelpekorps, frivillige og andre hverandre på en svært god måte. Politiets etterretning og markeringer fra søkshundene i gropen ga den nødvendige informasjon om hvor graving i bygningsmassen skulle prioriteres. Dette førte raskt til funn fra USAR-mannskaper, sier innsatsleder brann Kenneth Wangen (foto: Scanpix).