Underbrannmester Kristoffer Sveen og brannkonstablene Bjarne Noremsaune, Morten Bråthen, Ole Øymo og Stig Langset fra Øvre Romerike brann og redning (ØRB) var det første brannlaget som kom til oversiden av skredområdet i Gjerdrum ved 04.30-tiden 30. desember.
- Vi reddet flere liv enn vi kommer til å redde noen gang, sier Kristoffer Sveen som var utrykningsleder. – Og det var mennesket i brannbilen som gjorde jobben, det eneste verktøyet vi brukte var døråpningsverktøy.
Klokka var 04.14 da katastrofealarmen gikk på brannstasjonen på Jessheim. I bilen hører mannskapet på ulike talegrupper. Første rapport er at ti hus har forsvunnet i skredet. Senere kommer det melding om muligens 50.
Mannskapene fra Jessheim kom først til oversiden av raset og parkerte ca. 1 kilometer fra raskanten. Så kom 01, og ØRB-mannskapene gjorde vurderinger sammen med 01 om videre innsats. OBRE ankom og fortsatte innover mot raset til fots. Så ankom NRBR. Det ble da besluttet at alle fra brann skulle gå inn i innsatsen sammen.
- Vi kjenner hverandre ut og inn. På vei til Gjerdrum og i minuttene før vi gikk inn i skredområdet jobbet vi sammen som vi aldri har gjort før. Oppgaver ble løst fortløpende og alle tok ansvar for seg og sitt, sier Kristoffer Sveen.
På Ask snakker Kristoffer med brannvesenets innsatsleder og andre ledere i nødetatene. Her legges slagplanen. Folk må reddes ut. Det haster. Det står om liv og død.
- Jeg går til bilen og videreformidler ordrene jeg fikk: Evakuer så mange som mulig. Vi gjør de siste forberedelsene og kjører mot skredområdet på fylkesvei 120.
Brannbilen kjører fram, parkerer og ser inn på skredområdet. Helikoptrene henger i lufta, og nødetater er i gang med å redde folk ut av skredområdet. Det er på med refleksvest og selvlysende hjelm – i tilfelle noen skulle bli tatt av skredet. Utrustet med brekkjern og slagspett tar mannskapene seg inn på svært utrygg grunn.
Vaktlaget fra Jessheim sammen med brann- og redningssjef på Øvre Romerike, Anders Løberg.
USIKKER PÅ OM ALLE BLE MED HJEM
- Jeg har ansvar for disse gutta. På det tidspunktet var jeg veldig usikker på om alle setene i bilen ville være fylt opp når vi reiste hjem igjen, sier Kristoffer.
Han visste at han sendte noen av sine beste venner og kollegaer inn i et livsfarlig område, hvor det gikk nye skred hele tiden. Laget hadde ikke full kontroll på hvor skredkanten var, annet enn antydninger om at den var under 100 meter fra dem.
- Vi gikk inn for å redde andres liv med åpenbar fare for egne liv. Det var bekmørkt, snø og sludd og vi beveget oss i et kvikkleireområde. Man går inn i en profesjonell rolle, hvor man der og da ikke tenker så mye på risikoen man tar. Det er et ekstremt fokus på arbeidsoppgaver og å hjelpe andre, sier han.
I flere timer jobbet mannskapene fra ØRB i skredområdet. Sammen med andre nødetater og sivile sørget karene for at hundrevis av personer ble reddet vekk fra det livsfarlige området.
- Det er så mange inntrykk og mange svarte hull. Alt gikk liksom i ett. Fire timers intenst arbeid føltes ut som minutter, sier Morten Bråthen.
Brannmannskapene gikk fra hus til hus. Ruter ble knust og dører brutt opp. Mennesker, som ofte sov, ble brått vekket og dratt ut av sine hus. Den første fasen av redningsarbeidet var mest intens. Arbeidsforholdene var ekstremt krevende, risikoen var skyhøy og mange av innbyggerne som skulle reddes ut var eldre og trengte de hjelp til å bli evakuert.
Arbeidet fortsatte. Dør for dør. Menneske for menneske. Time for time. Arbeidet ble mer og mer organisert og systematisk. Ingen skulle være igjen i området. På et tidspunkt ble mannskapene skremt da helikopteret som overvåket skredkanten, plutselig kom 20 meter nærmere brannmennene. – Burde vi løpe i sikkerhet, tenkte jeg da, sier Morten Bråthen.
Både Bråthen og Sveen kjente at det dirret godt under beina, som ved et jordskjelv, to ganger. Det var fra skred i nærheten.
Kristoffer Sveen sier mental forberedelse er viktig i en slik situasjon.
- Da vi fikk meldingen visste vi ikke om det var en liten hendelse eller den største i livet. Som leder blir du helt blottlagt. Sitter det ikke i ryggraden før det smeller, går det ikke. Det er ryggmargsreflekser innøvd over tid som er avgjørende.
- Mye er helt svart, det eneste jeg husker er det som gjaldt vår sikkerhet, sier han.
Samarbeidet kan han ikke få fullrost.
- Det var et fantastisk samarbeid mellom brann, nødetater og frivillige organisasjoner. Alle ytet maksimalt hele tiden, sier Sveen. Han målte selv at han hadde gått 22.000 skritt i tidsrommet fra klokka 04.40 til 09.30.
Kilde: Romerikes Blad.
COMMENTS